En tråd gjennom livet

Han tok noen avstikkere til Rakkestad og Montreal. Men Telegrafverket var sjefsmontør Rolf Hilmar Johansens (født i 1912) arbeidsplass.

Faren min var linjemann i telefonkompaniet. Den gangen var det privat telefonkompani.

Vi var fem gutter og tre jenter hjemme. Vi bodde hos bestemor og bestefar Thøgersen i Hassingveien. Vann henta vi i brønnen. Så la kommunen rør og da bygde far hus. Han bygde på den måten at han først laget hønsehus og grisehus så vi hadde litt til å begynne med. Da våningshuset sto ferdig, fikk han Parkinsons sykdom og kunne ikke fortsette i arbeidet. Kommunen tok fem tusen kroner i pant i gården på det vilkåret at vi skulle få femten kroner uka.

Vi barna hjalp så godt vi kunne og dro rundt og samla skjuler til grisene. En gang slo munn- og klovsyken til i distriktet. Vi hadde fem griser og alle ble slakta. Det var første gangen jeg så far gråt. Jeg hadde penger borte i skapet, så jeg hadde til tannlegen. De pengene brukte vi til å betale hypoteken.

Folk var snille og hjalp hverandre. En gang da det var streik på Fredrikstad verksted, ga de som hadde noe å avse til de som ikke hadde noen ting.

Jeg gikk på Trara skole. Jeg hadde frøken Tronsgård som var gift med en lærer. Hun kom fra Vestlandet. Mange av lærerne gjorde det. Jeg må nesten si at vi hadde veldig respekt for lærerne. Vi kunne ikke akkurat spøke med dem. Fant vi på noen streker, ble vi straffa for det. Det var ikke sånn som nå.

Jeg gikk med Østfold Arbeiderblad. Det var et lite blad som ble laget i Sarpsborg. Jeg hentet avisene på jernbanen på en liten tralle. Der Evja rant ut, holdt avisa til. Journalisten her i byen het Pettersen. Om kvelden etter skoletid gikk jeg til de faste abonnentene rundt i byen.

Salt Sild I gården! Onkelen og tanten min hadde en melkebutikk. Vi kjøpte sild som vi salta og lasta opp på lemmen til en gammel T-Ford. Så kjørte vi rundt og solgte sild til bøndene på landet. Av og til lot onkel meg kjøre. Mest gikk det til bøndene i Onsøy. En gang dro vi helt til Rakkestad. Vi pærta i hornet: – Salt sild i gården! Det var trivelige turer.

Tre stykker drev og tjæra taket på Torp bruk. Det var en som het Molteberg som drev og varma tjære nede i bruket. Han skulle opp stigen med spannet og falt ned og slo seg i hjel. Da fikk jeg jobb der oppe. Det ble en lang vei fra Hassingen til Torp, men jeg hadde skaffa meg sykkel.

Så var jeg visergutt hos Klaus A. Strand. Jeg sykla eller kjørte frukt og grønnsaker med hest og vogn. Lørdager hadde jeg vogna full. Jeg kjørte på Cicignon, til Kiær og til Christensen. Bilet som var vaktmester på Middelskolen kjøpte alltid grønnsaker hos Strand. Jeg var ikke videre hestevant, men Blakken var snill og rolig, og det var ikke mye biltrafikk den gangen. Da jeg var ferdig med runden, fikk jeg gjerne med meg en pose med frukt.

Det vi drev mest med på Hassingen, var fotball. Alle sammen: John, Odd, Bjarne og Henry. Henry Johansen var førstemann som ble proff her i landet. Han var flink til å drible, en veldig god spiller. Han var med på landslaget i mange år.

Da jeg var 16 år, ble jeg med i Skiklubben. Det kosta fem kroner året. Jeg gikk langrenn sammen med kjente løpere: Lars Aker, Korneliusguttane, Jølstad og Snurdahl. Det var mange kjente. Den jeg vanka mest med het Johan Johansen. Han var kombinertmann og hoppa og gikk langrenn. Han lærte jeg mye av. Av dem som var med den gangen, er det bare Lars Aker og jeg igjen.

Telefon til Slevik. Tjue år gammel begynte jeg i Telegrafkompaniet med å legge linjer. Den første linja jeg var med på var fra Gressvik til Slevik. De skulle bygge sentral på Slevik. Stolpene komfra et lager oppe i Dammyr. Vi gravde et høl i bakken i spadens dybde. Stolpen glei ned i hølet. Vi fylte opp med sten og så jord og sten igjen. Stolpen skulle stå rett og vi sikta med en blylodd. På fjellgrunn var det leiere. Først måtte vi slå høl til piggen i bånn av stolpa. Og så et høl på hver side til stagene. Vi slo med slegge og det var tungt arbeid. Jeg var sammen med Tomas Thøgersen. Han var broren til mor og en flink arbeidsmann.

Jeg var 24 år da jeg gifta meg. Jeg traff kona mi på en kameratfest i Sjømannsbakken. Eugen og Helene og Gudrun Johansen og jeg. Jeg hadde en pose med epler og bananer og bød rundt. Jeg fulgte Gudrun helt til porten, og så fikk vi følge og forlova oss og gifta oss og flytta inn i en leilighet på Breidablikk. Familien hennes hadde isbryterne Oscarsborg og Furu. Maskinisten på Furu het Henry Andreassen og på Oscarsborg var det en kar fra Gressvik.

På vintrene ble vi sagt opp på Telegrafkompaniet. Da begynte jeg som fyrbøter på slepebåtene. Vi dro opp elva til Sannesund og snudde båter som satt fast i isen ved Alvimbrygga. Så var det samme kjøret med hvalkokerne som lå ved kaia til Denofa. Da var vi der og snudde dem når de skulle gå ut igjen. Enkelte år hendte det at isen kunne gå helt ut til Færder og folk gikk på ski til fyret. Når våren kom, var det telefon igjen.

Mer køl! I 1929 fikk jeg lyst til åta en tur på sjøen. En onkel i Amerikalinjen skaffa meg hyre. Jeg ble kølalemper. Å være kølalemper er ikke noen latmannsjobb. Fyrbøterne gaula og skrek: – Mer køl! Fåmer køl! På den første turen var jeg sjøsyk. Jeg spiste tørt brød og andre gangen jeg var ute, merka jeg ingenting. Vi henta papirlast i Viborg i Finland. På kaia gikk kvinnfolka med sopelimer og feide. Vi inviterte dem ombord på et måltid varm mat.

Vi dro over til Skottland for å fylle kølbaksene. På veien over Atlanteren nærma vi oss Grønland og da gikk vi samme rute som Titanic som gikk ned i 1912. Rundt oss så vi svære tønner med tjære som brant på isflaka.

Jeg har fortalt oldebarna mine om Titanic, og at jeg har kjørt den samme veien. Henrik og Johannes, fire og seks år, var overraska over at oldefar hadde vært på de kanter. Det kan de ikke glemme.

Vi gikk inn til Montreal for å losse. Det kom folk fra kaia opp til oss og ba om å få mat. Det var en gjeng som kom fra Gudbrandsdalen, og de hadde havna ut for sånne franske damer. Vi hadde med en hjem som hadde gjemt seg i køla. Han kom fram da vi var så langt ute at vi ikke kunne levere ham tilbake.

En gang, det var i 1939, dro vi på langfart helt til Steinkjer. Vi hadde tre skippere med oss. Det var is hele veien, og vi skulle bryte opp for de tyske båtene som lå der oppe og venta på å hente malm i Narvik. Malmen gikk til våpenproduksjon.

Vi lytta på Gestapo. Knapt et år senere hadde tyskerne okkupert Norge. Jeg begynte med å frakte flyktninger. Jeg pleide å møte flokken som skulle av garde ved Kråkerøy fergested ved den gamle brannvakta. Vi tok fergen over og så ledet jeg flokken til kirken på Kråkerøy. Det var både barn og gamle, og ikke så få var jøder. Noen gråt. Ved kirken var det en annen som tok over, og etter han nok en som ledet flyktningene til Tangen. Der ble de henta med båt og sendt over til Sverige.

Som montør i Telegrafverket kunne jeg bevege meg ganske fritt omkring. Tyskerne skulle bygge ut et sambandsnett. En østerriker som het Schultz, ledet arbeidet. Vi la linjene til festningen på Kjøkøy og til Øyenkilen, til Torgauten og Hankø, og til lageret som tyskerne hadde ved Bratliparken. Ingen visste så godt som oss hvor linjene lå og Ole Nilsen, kabelmester på Telegrafverket, hadde laget et kart over linjene. I påkommende tilfeller kunne vi kutte dem, så tyskerne mista forbindelsen.

Tyskerne holdt til på Handelsstanden, Victoria og Wiesegården. Da aksjonen mot lærerne skulle settes i gang, kuttet vi kabelen fra Gestapo og til Den gule anstalt. Vi drev også og avlyttet telefonsamtalene. I Bjørnengården satt sønnen til ordfører Karlsen og Camillo Mordt og lyttet og noterte og sendte videre.

I februar 1945 var den store jernbanesabotasjen. Jeg hentet sprengstoff hos gullsmed Ambjørnsen og bar det bort til hovedkvarteret vårt i Folkets Hus. Tyskerne holdt til i kafeen i annen etasje og vi i tredje. Vi fikk utlevert sprengstoffet og laget ladningen ferdig med tennsats hjemme hos meg. Vi var tre mann i aksjon, Reidar Olsen, Knut Brynildsen og jeg. Jernbanesporet vi sprengte i lufta, var ved Veum, litt på oversiden av Ørebekk.

Oppdraget var utført og vi var fornøyd med det vi hadde gjort. Om ikke lenge var det takk og farvel til de ubudne gjestene.

Trykt i Fredriksstad Blad 2008
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling