Gutteliv i krigstid

Serup fra Torpebruket. Salt sild i tran i stekepanna. Lars Corneliussen lot maten smake.

Jeg er født og oppvokst i Åsebråtveien. Nå har jeg blitt 78 år. Jeg ble kalt Traramoengutt for jeg hørte til den gjengen. Jeg hadde tre brødre, Tor, Leif og Johnny. Faren min var maler på Værste, og mor tok seg av familien. Jeg begynte på Trara skole. Senere flytta vi over til Lahellemoen. På Trara skole hadde vi gamle fru Pedersen. Hun var en veldig hyggelig dame. Da vi begynte med tysk, fikk vi lærer Skarpaas. Vi hadde også lærer Kolltveit. Han var veldig korrekt og kunne bli fælt sint. Jeg spratt opp med en gang og bort til skammekroken. Jeg vet ikke hva jeg hadde gjort. I sløyd hadde vi Arvesen som bodde i Bjørndalen.

Jeg hørte hjemme om at det var krig ute i Europa. Hva krig var for noe, var jeg ikke sikker på, men det var noe vondt og farlig.

En aprildag kom krigen til Norge. Først skjedde ingenting. Ellevte april bomba tyskerne Fredrikstad. Bombene traff ikke noe viktig, men noen hus gikk med. Jeg hørte et nytt ord: evakuering.

De vi bodde hos på Traramoen, eide Ambjørnrød gard. Det var den eneste bebyggelsen der oppe. Vi traska og gikk hele veien, og der var vi en to, tre uker. Vi fikk vite at den nest eldste broren min, Johnny, var mobilisert og var med ved Fossum bro. Senere fikk vi bud om at han hadde havna i Sverige. Mor sendte peanøtter til ham, for det var det beste han visste.

Gegen Engeland. Krigen forandra mye. I -43 kom tyskerne og annekterte huset der vi bodde. Vi fikk leilighet i et svært hus på Guldbergsiden. Vi bodde bare på ett rom i huset, for et par vintere var så kalde at vi hadde ikke råd å fyre opp mer.

Tyskerne så vi ikke så mye til, men det var noe som het Organisasjon Todt, «tottaræne». Det var koselige, eldre soldater. De hadde en masse hester og drev og sprengte de store hullene i Bratlia. De første tyske militære så jeg nede i byen. De sprada i gatene og sang at de skulle Fahren gegen Engeland. De gikk i gang med liksom å «befeste» Fredrikstad. Det ble slept sammen en svær mur av granitt i Dr. Giebelhausens gate. En annen var borte ved fergestedet ved Middelskolen.

Ettersom krigen varte, ble det smalhans i brødboksen. Men vi hadde både høns og kaniner og dyrka grønnsaker i det små. Faren min skaffa en dunk salt sild. Han drev også mye ute og fiska. Det lukta tran hjemme, for mor vanna ut silda og stekte den i tran. Det var veldig vanlig at vi knuste kokte poteter og brukte det som pålegg på brødet. Jeg var heldig og fikk røde brødmerker, for jeg hadde astmabronkitt. Jeg fikk hvitt brød og melk. Jeg var vel kanskje blodfattig, men foreldrene mine kunne ikke begripe at jeg var så sunn.

Vi handla stort sett på Traramoen hos Trygve Olsen. Der fikk vi svart serup, som vi sa. Den ble laga på Torp bruk av furustokker. Vi henta melk i spann. Olsen hadde melka i rustfri, avlange dunker og målte opp med litermål. Nysilt melk fikk jeg ikke. Det var blandingsmelk. Like etter krigen kom melka på flasker. Da hadde vi ei lita øse som vi kunne ta fløtetoppen som danna seg øverst i flaska. Mor min var fra Rokke i Halden. Hun fikk et par liter fløte som hun kjerna hjemme. Jeg vet ikke hvor lenge hun satt og rørte til hun fikk frem en smørklump. Det var stas.

Ved slutten av krigen fikk vi grøt eller melkesuppe på skolen. Søtsakene forsvant og det ble mindre tannpine hos barna.

Avbrutt hyrdestund. En gang ble skoleungene utkommandert til et gardsbruk. De som drev gården var nazister. Vi fikk ikke betaling, det skulle være arbeidsinnsats. Vi planta endeløse rekker med purre, men vi bare stappa dem ned, og jeg vet ikke om det ble noe purre av det. Når arbeidsdagen var endt, fikk vi som regel lapskaus.

Jeg arva klærne etter brødrene mine. Når de nådde meg, var de heller tynnslitte. Mor var flink til å sy og satte lapper der det hadde gått høl.

Krig eller ikke krig, som guttunger flest var vi høyt og lavt. En gang hoppa jeg over gjerdet til naboen til Trara skole, for der var det en have med mye fin frukt. Jeg skulle tilbake og det var piggtråd på toppen av gjerdet. Så satt jeg fast og gikk rett i bakken. Det var et par meter ned, og jeg slo meg i hue. Jeg hadde brukket handa på flere steder. Da var sløydlærer Arvesen der og ordna med meg og sykla ned på sykehuset med meg på stanga. På St. Joseph ble jeg spjelka av doktor Otnes.

Skoleveien vår gikk over Bratliparken. Jeg og en til kom ned mot brennerommen hvor de destruerte døde dyr. Der lå en tysker i buskene og herja med ei norsk jente. Han hadde hengt av seg uniformsjakka. Egil «Røveren» som jeg var sammen med, hev sten på dem. Tyskeren for opp. Da var jeg livande redd.

«La mer» fra kateteret. Vi drev mye idrett på Traramoen. Vi hadde et lite kvartal som var fire hundre meter langt og et som var lenger og gikk Smedbakken rundt. Vi spurta i vei og satte rekorder.

Vi danna vår egen fotballklubb, Trara fotballklubb. Vi hadde svarte bukser og hvite trøyer og FFK-merke med T istedenfor F. Vi trente på Skredderløkka som nå blir kalt Hundeløkka. Selve kampene gikk på Lisleby. Etter krigen prøvde vi å komme inn i FFK, men det var umulig på grunn av Arne «Lækken» og kompani. Vi spilte mot et og annet guttelag fra Bjørndalen. Det var de samme som vi av og til sloss med. Jeg sto og så på, men sloss ikke.

I 1944 begynte jeg på Middelskolen. Det var uvanlig at arbeiderbarn begynte der. Jeg husker at den eldste broren min sa at Lars skal begynne på skolen. Jeg fikk støtte av Apeneslegatet. Det er nemlig for barn som var født og oppvokst på Nygaards grunn. Nygaard eide det meste av Fredrikstad og langt opp til Traramoen.

Jeg likte meg godt på skolen. Jeg hadde Olaf Lund i matematikk. Han var veldig rolig og veldig flink. Holmesland var fransklæreren min. Han var også meget dyktig. Døren går opp. – Levez vous! Vi reiser oss. Deretter: – Assiez-vous! Vi slamrer oss på plass ved pultene. Monsieur Holmesland står ved kateteret og synger «La mer» for oss. Jeg synes jeg lærte litt fransk, selv om det nærmest var et bifag på reallinjen.

Hans Nerdrum var rektor. Han steppet inn når en eller annen av lærerne var fraværende. Han hadde respekt. Særlig jentene var redd for ham. Jeg gikk i klassen til Hans Jacob, sønnen hans, som ble en idrettskamerat. Videre var det Roar Andersen, som senere skifta navn til Hroar Dege. Hroar og Svend Korneliussen var blant de beste kameratene mine.

I gymnastikk hadde vi lærer Hansen. Han vår gammel furer med linjegymnastikk, bøy og tøy og strekk, ett, to, ett, to. Sønnen hans, Arvid G., hadde et annet opplegg. Vi merka opp plassen ved Tollboden og løp sekstimeteren. Finn Kornfeldt slo oss alle. Sangtimene til Erik Madsen var kosetimer. Noen gjorde lekser og noen spilte bondesjakk, og en del av oss var glad i å synge, så det var veldig fine timer.

Noen barn gikk rundt i hirduniform. De ble jaga. Det var et par gutter av det slaget på Middelskolen. I klassen vår var det ingen nazister.

Norge i rødt, hvitt og blått. Krigen lakka og led mot slutten. Det hendte at det kom engelske fly over byen. Vi hørte de begynte å skyte på Greåker, og vi så flyene komme nedover. De skjøt fra Bratthammeren og fra tyske båter i havna og enkelte ganger smalt det så kraftig at vi hørte splintene falle på taket. Vi plukket opp og samla på splintene.

I begynnelsen av mai 1945 begynte ryktene gå om at krigen snart var slutt. En dag åpna Søbye vinduet og satte den illegale radioen sin fram. Så talte kong Haakon og Nygaardsvold til det norske folk. Brødrene mine dukka opp med armbind i rødt, hvitt og blått. Jeg tror at Tor og Johnny visste om hverandre, men Leif visste de ikke noe om, og ble veldig forundra da han dukka opp med armbind på vindjakka.

Det var få nazister i strøket. Hjemmefronten kjørte rundt og arresterte. Jeg kjente godt sønnen til han som ble naziordfører under krigen. Ordføreren var verdens kjekkeste menneske. Han arrangerte langrenn for guttene på Traramoen. Kona var tysk og hun hadde vel fått skjøvet frem mannen sin.

I Fredrikstad hadde vi noe som het Øksendalsinstituttet. Broren min tok artium på ett år og reiste direkte til Trondheim på høyskolen. Jeg fikk ikke så gode karakterer, så jeg reiste til England for å studere. Jeg hadde jobbet på laboratoriet på Titan, og fikk stipend fra bedriften til å studere maling og lakk. I England hadde de en ny linje med et nytt fag: plast. Jeg ble den første plasteksperten i Norge, for å si det sånn.

Trykt i Fredriksstad Blad 2008
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling