En halv special og en prat over disken

Disken er vekk og folk plukker selv. Vinekspert Svein Halvorsen forteller.

Først bodde vi i Bydalen. Så bygde far hus på Lahellemoen. Han var feiermester. Når han kom på besøk, hadde folk kaffen klar. Ennå kan jeg høre: «Jøss, så lik du er faren din!»

Blomsterselger. Skolegangen starta på Lahellemoen skole. Frøken Aud Bredli var misjonær. Halve klassen ville gå den kirkelige veien. For meg ble det i stedet framhaldsskole og realskole, jern og metall-linjen på yrkesskolen og til slutt handelsskolen.

Første jobb var som blomsterselger hos Christian Hannestad. Det var en utrolig morsom tid, men med lange dager og lite lønn. I Fredriksstad Blad sto det om en ledig stilling på Polet.
Jeg gikk inn og banket på døra. Bak skrivebordet satt bestyrer Arne Årum i mørk dress. Sjefene gikk alltid i mørk dress den gangen. På bordet lå en svær bunke med søknader på stillinger. Han falt vel litt for meg og sa: «Jeg legger deg på toppen, jeg, Halvorsen.»
Den gang hadde Vinmonopolet et stedlig styre av kommunepolitikere. Det stedlige styret skulle godkjenne vedtakene. En i styret var lærer på Frydenberg. Jeg tenkte: nå går det gærent. Jeg hadde vært litt sprelsk i timene. Men jeg fikk jobben.

Jeg ekspederte i Bryggeriveien fra 1970 til 1975. Fra -75 tok jeg turen over elva til det koselige murhuset i Gamlebyen som snart stenger døra for siste gang. Bestyrer var John Andersen. Bak disken foruten meg selv, sto fru Martiniussen som gikk halv uke, og Lilly Bilet. Lilly var en fargerik person. Hvis det kom to kunder inn, den ene fra Denofa i kjeledress og den andre i dress og frakk, så pekte Lilly på kjeledressen: «Du kan gå dit, og mannen i frakk kommer hit.»

Polets formloff. Fra 1986 overtok jeg som bestyrer. I 2005 hendte det ting som jeg ikke vil rippe opp i nå, og deretter havnet jeg igjen blant jentene og gutta på gølvet. Da jeg begynte i geskjeften, solgte Vinmonopolet først og fremst brennevin. Fra gulv til tak sto flaskene.
Nederst dobbeltrensa, også kalt «fillepeller». Så fulgte Old brandy, deretter Brandy Special, god i selters. Det er vel forresten ingen som drikker pjolter lenger. I de høyere sfærer fant vi Eau de Vie og Cape Brandy. På toppen trestjerners konjakk. Den henger fortsatt med, men har skiftet navn til Bonaparte. En sjelden gang bestilte fiffen originalimportert konjakk på flaske fra Frankrike.

Av gin gikk det mye Golden Cock. Når vi pakket inn den firkantede flasken, kunne folk tro at pappa hadde vært på Cewex og kjøpt formloff. Akevitt solgte vi strie strømmer, både enstjemers og tostjerners.

En gang spurte jeg en pensjonist at hvordan kan du drikke den enstjerners akevitten? Er det noe godt? «Du skal prøve denne her du, Halvorsen, med sitronbrus.» Muligens var det en forløper til Fjellbekken.

I hylla lengst inn til høyre fantes vinutbudet. På femtitallet kom folkevinen eller sekskroner’n. Det ble sagt at når tyskerne trakk seg ut av Norge, lå det en masse rødvin igjen rundt omkring i landet. De ble blandet på Hasle, og frem til 1967 var prisen kroner 7,00.

Fra Nord-Afrikas vinmarker kom Magreb. Den var både billig og populær. Selvsagt hadde vi både hvite og røde bordeauxviner i hyllene. Men himmellangt fra det tilbudet som er i dag. Bordeaux blanc var populær. Den var en enkel, tørr, folkelig og god vin. Den har forsvunnet.

De fleste bordeauxviner ble tatt hjem på fat og tappet av Vinmonopolet. Stort sett vil jeg si at vi holdt en høy kvalitet på vinene. De hadde fine neser, gutta inne i Oslo. Den fineste hadde nok Haakon Svensson, innkjøpssjefen. Når han reiste rundt i Europa for å kjøpe vin, ble det sagt at de dekket opp for ham på gulltallerkener.

Ungdommen hadde sine egne favoritter. Mateus rosévin var vinverdenens Coca Cola. Faisca konkurrerte med rosévin. Den var importert fra Portugal på leirkrukke. Hvitvinene Reiler’n og Schwartze Katz var også populære.

Sliten norsklærer. «En flaske med grønn etikett», synger Rolf Søder. Fiin gammel portvin er en klassiker som har holdt stand i snart et århundre. En sliten lærer på Østsiden var stadig innom for å få en halvflaske til å myke opp stilebunkene med. Jeg er portvinselsker sjøl. Da jeg gifta meg hadde jeg 150 flasker Vintage portvin i kjelleren.

Bitter var en sak for seg. I Oslo het den «drosje». I Fredrikstad samlet guttene seg i kolonialen til Andersen på Seutbrua. De hadde gjerne en kvart Bitter med seg og tok den på styrten før de starta opp. Da mente de at det ikke luktet alkohol.

Til arbeidet hørte korrekt kundebehandling. Som oftest var vi Dis med kundene. Det hendte ikke sjelden at kunden holdt seg til samme ekspeditør.
Et skarpt damemenneske var hyggelig på bunnen, og etter at vi hadde flyttet til Gamlebyen, tok jeg mot til meg: «Kan vi ikke være Dus? Det er slitsomt med all denne Dis’ingen.» Det var greit. En gang må jeg ha bomma totalt med rådgivingen: lørdag, fullt i lokalet og folk helt ute på trappa. Damen snur seg og brøler ut: «Du Halvorsen, den rødvinen som du anbefalte forrige uke var helt for jævlig!» Da ønsket jeg det var høl i gulvet. Likevel beholdt vi et godt kundeforhold.

Noen ville teste kvaliteten der og da. En kunde forlangte en flaske Eau de vie istedenfor OB. Han hadde hørt at den skulle være så fin. Jeg henter Eau de vie’n, setter flaska på disken og skal begynne å pakke inn. Da tar kunden flaska, vrir av korken, tar seg en god slurk, smatter: «Den var god. Jeg tar den!» Jeg var helt stum.

Ligger’n måtte med. Når vi først snakker om korker, så hadde vi en frue eller frøken fra Onsøy. Hun kom tilbake fra Frankrike, muligens var hun gift der nede, men så gikk det på tverke og hun kom hjem og bodde hos faren sin. Hun var veldig gammel, og jeg husker at på vinteren hadde hun tulla avispapir innenfor strømpene sine. Hun gikk litt i vinkel og i kjole støtt. Det skulle bestandig være halve dobbeltrensa. Når hun kom med tomflaskene – vi hadde fått tellemaskin – var alle sirlig pakket inn i papir. Hun sto ved maskinen og pakket ut en flaske, skrudde av korken – det ble alltid en liten ligger i flaska – helte den i korken og vippa den inn. Så kastet hun korken og flaska i maskinen.

En kar jobba på Denofa og bodde på Lisleby. Karen var truckfører. Han skulle ha en flaske vodka og klarte nesten ikke å få pengene opp fra lommeboka på morran. Så kom han om eftan, da skiftet hans var ferdig og kjøpte en flaske til. Du kunne ikke merke noe på ham. Han var helt normal. Det var en artig kar. Han sa: «Jeg skal si deg en ting, Halvorsen, etter meg skal det kun være tomflasker.»

Vi ble lurt. Vi hadde et nektelsesregister med navn og adresse og kallenavn. Jeg likte det ikke. Det kunne være folk som gikk på sosialen som brukte pengene til fyll. Andre som var tatt i smugling, kunne bli nekta. Hadde en kar laga bråk hjemme eller blitt tatt for fyll på offentlig plass eller gate, havna han i registeret. Vi fikk beskjed fra politiet:
«NN er nektet for så og så lang tid i henhold til paragraf sånn og sånn.» En kalt sjømann og venninnen hans var ofte i registeret. Når han ble nekta, ble han gjerne krakilsk. Han skjelte og smelte og sa at «han som hadde gjort så mye bra under krigen», og så videre. De gikk gjerne stille og rolig ut etter hvert.

Det hendte vi ble lurt. En kunde skulle ha en halv seksti som jeg hentet fram under disken. Så bestilte han noe annet som jeg måtte bort for å hente. Da jeg kom tilbake, var mannen og flaska søkk borte. Folk flirte, og jeg var flau. Men jeg vil understreke at de aller fleste kundene var vanlige folk som holdt måte. Som deg og meg tok de seg en pinne på lørdagskvelden og nøyde seg med det.
Vi kunne få betroelser over disken. Enkelte stakk innom bare for å prate en ti minutters tid. Det kunne være ensomme mennesker som satte pris på den praten.

Jordnær og alminnelig. Av og til kom snekka til Johan Borgen dunkende og la til nede ved brygga. Da var det frem med tralla og ned på brygga og laste opp kassene med tomflasker.
Jeg tømte snekka for tomgods og det var ikke lite. Jeg kjørte flaskene inn i bakgården og telte dem og så fikk Borgen oppgjør. Det morsomme med dikteren var at han kunne ikke prisen for en flaske vin, men kasseprisen. Jeg fylte opp tralla med fulle kasser og lastet kassene om bord igjen. En av yndlingsvinene til Borgen var Le Cardinal.

Johan Borgen var en veldig utadvendt person. Han var så jordnær og alminnelig å prate med. Av og til var frua med. Jeg tenkte på en taterdronning, for hun var mørk i håret og øya. Borgens var noe for seg sjøl, lune og trivelige mennesker.

Nå synger det på siste verset på det hyggelige utsalget i Gamlebyen. Flaskene skal ned fra hyllene. Og hyllene ned fra veggene. Likevel blir historien sittende igjen.

Trykt i Fredriksstad Blad 2009
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling