Så kom posten

Snøfall eller sinte bikkjer stoppet ikke Frank Arne Moen og Jan Erik Gundrosen.

Frank: – Jeg er fra Stor-Elvdal i Sør-Østerdal. I 1952 flytta vi til Råde. Jeg begynte på lageret i Fredrikstad farvehandel. Jeg var ikke så veldig begeistra for å gå der i denne butikken. I 1954 skulle Posten ha budaspiranter, og jeg søkte. Jeg fikk jobb på prøvetid. Etter to måneder begynte jeg på budaspirantkurs. Opplæringen foregikk på postkontoret i Nygaardsgaten 13. Etter eksamen ble jeg reservepostbud.
Alt i alt gikk jeg som postbud i sytten år.

Jan Erik: – Jeg er ekte gressvikgutt. Da jeg var en åtte-ti år, var jeg mye nede på Gressvik postkontor. De hadde en bil den gangen, og jeg fikk lov å sitte på med ham som kjørte posten, hele Onsøy fra sørover og ut på landet. Det var moro.
De skulle ha en vikar på Gressvik, og det var noe for meg. Jeg ble lært opp et par dager, og så gikk jeg gressvikruta.
Etter det bestemte jeg meg til å gå postveien. Først ble jeg postaspirant. Noe av undervisninga var brevskole, og noe foregikk på postkontoret i Gamlebyen.

En gang i uka måtte jeg inn til Holme som var opplæringsleder. Holme var veldig streng, så jeg var livredd da jeg banka på døra. Han ga meg en oppgave:
– Du får en halv time på den. Jeg hadde ikke noe imot ham, men jeg var vettaskremt.

Som postaspirant hadde jeg jobben tre ganger om dagen å tømme de store, røde postkassene. Innimellom var jeg på postkontoret og sorterte og stempla. Sjefen sjøl kontrollerte at vi stempla brevene pent.
Da jeg var ferdig med kurset, var jeg først reservepostbud. Deretter ble jeg forfremma til postbud 2. Da fikk jeg ordentlig uniform.

Dame med respekt. Frank: – Uniformen var mørkeblå med hvit skjorte og svart slips. Om vinteren hadde vi svart lue, men fra første mai gikk vi over til hvit. Lua hadde merke i rødt, hvitt og blått med posthornet på. Budformennene hadde krans foran på lua. I dag er det borte alt sammen.

Postmesteren i byen hadde ansvaret for hele området, helt sør til Råde. Da jeg begynte, var Håkon Bakken postmester. Han var en veldig fin kar. Avdelingssjef Jacob Buvik var verdens snilleste sjef. Han snakka ikke hardt til noen. Han vred på seg hvis han skulle ta opp en vanskelig sak. Han var så snill. Kassereren var under Buvik, men han bestemte over Buvik.
Budformennene var Gunnar Henriksen, Henry Th. Solberg, Sigurd Ekås og Sigmund Gudmundsen. Kai Veel kom senere.

Når du kom inn i lokalet var pakkeavdelingen til venstre. Bak gitteret til høyre satt, ja, vi kan jo kalle henne frøken Iversen.
Frøkna var ei dame det sto respekt av. Hun var morsk og så satte hun øya på deg. Jeg ble sendt til Gressvik som vikar. Det var min store skrekk, for jeg var ikke noe kjent der ute.
Når jeg kom på jobb om morran, kunne jeg se på øya hennes at jeg måtte til Gressvik. Da fryda ho seg.

Jan Erik: – Hun gikk alltid på gummisåler. Hun skulle se etter at guttene jobba. Odd Johansen sto og hekka. Det vil si at han sorterte brevene etter adressene. Så merka han pusten til frøken Iversen i nakken. Han reiste seg rundt og hoia i. Hun ble helt hvit i ansiktet og stakk inn på avdelingen. Frøken Iversen var ikke gift. Hun var forlova med en skomaker på Gressvik. Forlovelsen varte i femogtjue år. De skrev brev til hverandre og besøkte aldri hverandre.

Millioner i sekken. Frank: – Vi kom på jobben klokka seks. Fra seks til sju hekka vi. Vi hadde opprop hver morra. Vi hadde bunker med post som ingen kjente. Det kunne stå Johansen, Fredrikstad eller Hans Olsen, Fredrikstad. Budene ropte opp fornavn og etternavn og ikke noe mer, og så spurte en: – Hvem er det fra? Få avsenderen! Det er til meg, det. Han visste hvem som skulle ha brevet.

Verdiposten kunne være millioner av kroner. Vi putta sedlene i en sekk og rusla i lagerfrakk bort til Norges Bank. Så la vi ut på ruta. Når vi var ferdig med ruta, pleide noen av oss møtes og ta en kopp kaffe på en kafé ved Fjordfisk.

Vi var atten bud. Vi hadde vær så god å bringe all post ut. Når vi kom tilbake til postkontoret, kontrollerte budformannen veska: – Har du noe post igjen? Hadde vi et par brever som ikke hadde kommet frem, så var det bare ut og levere dem.

Postkasseloven. Jan Erik: – Ved ettida var vi tilbake på postkontoret, henta ny post og dro ut for annen gang. Vi måtte holde på til vi var ferdige. Noen overtidsbetaling var det ikke snakk om.
Så kompostkasseloven: Alle måtte ha postkasse ved porten. Bestemmelsen ble mottatt med blanda følelser. Eldre mennesker var vant til å få posten helt inn på kjøkkenbordet.
En kone kunne spørre postbudet: – Kan du gjøre meg den og den tjenesten? For da slapp de kanskje å gå til byen sjøl. Det kunne være giroblanketter med telefonregningen eller postanvisninger som skulle heves.

Jeg husker en gang at jeg sykla gjennom skauen fra Slevik handel til Solbrekke og over til Fjelle. Jeg hadde mange penger på meg og tenkte at her var jeg et lett bytte. Som guttunger hadde vi jo lekt post og røver. Av og til ble vi bedt om å handle noe, i den ene eller andre butikken. Noen ba oss kjøpe en flaske på Polet.

Hele Slekta. Frank: – Jeg har til og med passa huset til en familie som var på ferie i to uker. Jeg skulle vanne blomstene og ta inn Fredriksstad Blad og Demokraten og posten. Jeg hadde nøkkel til leiligheten. Katt hadde de ikke.

Jan Erik: – Jeg bodde på Gressvik og en som het Sofie kom til meg: – Hvem har de sendt fra Fredrikstad nå, sa hun. – Nå har jeg fått posten til hele Bedehusberget i postkassa mi.
Da skjønte jeg at det var Frank. Frank: – Jo, jeg la alt det som det sto Bedehusberget på i en kasse, og dagen etter sto ei kone der. Jeg tenkte at nå var oppgjørets time kommet. Men hun var ikke sinna, hun forsto at jeg var ukjent. Hun forklarte meg hvert hus og hvem som bodde der og der. Det hadde vært greit om hun hadde stoppa der, men så begynte hun om inngifte og hele slekta: Den var gift med dattera til den og den, så det jeg egentlig spurte om, hadde jeg nesten glemt da jeg skulle videre. Men det var i det hele tatt veldig koselige folk på Gressvik. Derfor slet en seg igjennom det.

Jeg tråkka i vei på sykkelen. Vi hadde 26 kroner måneden i sykkelgodtgjørelse. En gang gikk jeg på ski. Det var i slutten av sekstiåra med mye snø og kald vinter. Jeg hadde ski og Berganssekk med post bak og postveske foran. Jeg begynte ved Brynildsens Fabrikker i Mosseveien og gikk helt til Seut, Gluppe, Trosvikområdet, Veumveien og øvre Oredalen. Jeg gikk hele dagen.

Hunden var snill. Jan Erik: – Solberg var budformann. Han hadde ruta i Gamlebyen og Sentrum og litt rundt omkring. En dag var det oppimot tretti kuldegrader. Han var med ferga som stoppa og drev langt nedover før de fikk den i gang igjen. Solberg var veldig liten. En vanlig jakke som jeg har, og som rekker meg hit, ble rene frakken for Solberg. Vi fikk beskjed å komme og hente karen.
Da vi fikk ham inn i bilen var han helt stivfrossen. Inne på posthuset la vi’n inntil en radiator og tina’n opp, og han ble frisk igjen og ut igjen: Posten skulle frem. I dag hadde det vært sykemelding.

En gang kom jeg med sykkel i Vestre Frydenbergvei. Jeg var veldig redd for hunder. Ved et hus sto en schæfer, og den var løs. Jeg skulle bort til postkassa og levere posten. Jeg holdt sykkelen på tvers og gikk mot bikkja og fikk posten i kassa.
Schæferen gjødde og var så sinna. På posthuset gikk jeg til postmester Bakken og sa fra at vil du be vedkommende å holde hunden i bånd. Det gjorde Bakken og fikk beskjed om at hunden var snill, og ikke farlig.
Ketil Wiborg skulle inn i ruta etter meg. Han var ikke redd for hunder, men gikk bort og la posten i kassa. Hunden tok tak i baken hans og rev av ham hele buksa. Det ble en sak av det.

Frank: – En gang kom en skotsk fårehund lydløst, kasta seg over meg og la meg i bakken. Jeg hadde tjukk jakke, men bikkja bet meg i armen og forsvant. Thorleif Lie var postmester og eieren ble varsla.
Dama var glad i hunden og var redd for at jeg skulle melde henne til politiet. Hun skulle sende jakka mi til kunststopping, og jeg skulle aldri se bikkja mer. Det gjorde jeg heller ikke.

Trykt i Fredriksstad Blad 2009
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling