Det var hjem vi sjøfolk skulle…

For Willie H. Søland tok det fem år. Mange kom aldri hjem.

Jeg født på Lisleby, men familien flytta til Ås da jeg var fem år gammel. Der kjøpte vi fem mål med trær på rot og greier, så vi var med og brøyta opp.

Jeg drømte tidlig om sjø og båter og leste alt jeg kom over. Etter at jeg var ferdig med skolen søkte jeg meg på skoleskipet Christian Radich. Jeg var med og henta Christian Radich i 1937 på verkstedet i Sandefjord. Første toktet gikk til Danmark og Skottland og Orknøyene. På Christian Radich lærte vi folkeskikk til sjøs. Toktet ga mersmak og jeg mønstra på Betancuria. Båten var en lastebåt på cirka fire tusen tonn med et mannskap på 42. En av dem var fra Fredrikstad. Han het Jensen. En annen var fra Gressvik. Alle om bord, fra skipperen som het Rasmussen, var greie karer. Vi var som en hel familie. Det var nesten ingen som mønstra av for vi hadde det så bra om bord, alle sammen.

På en annen båt jeg var, på Idefjord, var det en som bor borti her en plass. Han selger suvenirer i Gamlebyen på torvet.

Jeg var atten år og førstereisgutt. De eldre karene tok seg av meg så jeg ikke havna på de verste sjappene. Det var jeg glad for.

Jeg starta som salonggutt og ble senere kokk. Jeg svingte opp med kjøttkaker og bacalao. Det var en som rynka på nesen av bacalaoen. Jeg sa: – Prøv med en skje, da vel. Etterpå spiste han fem porsjoner.

Femti jenter
Vi hadde skipskatt om bord. Når jeg slipte forskjærkniven kom pus i byssedøra for da vanket det mat. Da jeg ble kokk fikk jeg egen lugar. Jeg fikk en spanjol som skulle være byssegutt. Jeg hadde en bok i lugaren min hvor jeg skrev ned de spanske orda etter hvert. Hvis du skriver så lærer du språket fortere. Det gikk fint, så jeg kan godt nok spansk.

Første turen gikk til New York. I New York var jeg i Empire State Building, helt på toppen i 102. etasje. Jeg gikk på kino på Radio City Music Hall. Først var det dameballett og sikkert femti jenter. Det var sånne bløte, fine stoler, og det var som å sitte i en salong. Da filmen begynte sovna jeg.

Når jeg var i land var jeg i Kjerka. I London het presten Ursin, og en som het Eika var prest i Buenos Aires. Eika var krigsprest og var mye ute under krigen. I Kjerka var det leseværelser, og vi kunne lese aviser fra forskjellige steder i Norge. Vi skrev brev hjem, men visste ikke om de kom frem. En gang var jeg hjemme hos Eika og spiste middag. Vi organiserte fotballag, A-lag og B-lag. Jeg spilte senter på A-laget. Vi spilte også fotball om bord. Det sveisa gutta godt sammen.

Vi lå i Lissabon i Portugal da krigen brøt ut. Alle sammen ville hjem og slåss. Jeg og en til søkte oss til flyverutdanning i Canada, men fikk beskjed at vi gjorde mer nytte der vi var.

Vi gikk mye på Mellom- og Syd-Amerika. En gang lå vi til anker på Bristol på Barbados. Utafor Trinidad krydde det av ubåter. Vi lå der og en norsk båt til. Den gikk ut om morran, og så kom de roende inn om ettermiddagen etter å ha blitt torpedert.

En gang hadde vi lasta bomber som skulle til Brasil. Hver bombe var på cirka 250 pund. Så hadde vi tennsatser som var lasta forut. Styrmann og jeg ser på og så sier han: – Nei Willy, nå går vi vekk i tilfelle. Jeg sa: – Nå behøver vi ikke være redd for å bli torpedert, for får vi en karamell er det ingenting igjen av oss.

Et flammehav
Det var ikke bare ubåtene som trua oss. Tyskerne hadde raiders. Det var krigsskip som angrep og senka lasteskipene. Utafor Montevideo lå vraket av krysseren Admiral Graf Spee. Den hadde gjort sin siste reis.

Neste båt jeg mønstra på het Idefjord og var på åtte tusen tonn. Den gikk på England og Russland. Det var en skummel fart. Nå gikk vi i konvoi. Konvoien kunne ikke gå fortere enn den båten som gikk saktest. Russlandskonvoien var veldig godt beskytta, men likevel gjorde ubåtene jobben sin.

På bruvingene hadde vi Oerlikon-maskingevær, og på popen hadde vi en femogtjue punds kanon. Gunneren var en kanadier. Jeg hadde ansvaret for en dobbelt Hotchkiss. Jeg hadde gått på kurs og vi måtte lære å sette sammen mg’en med bind for øya.

På sjappene snakka vi med sjøfolk som var blitt torpedert. Hvis de traff en oljetanker så fløt olja oppå, og de måtte hele tida vifte vekk gassen for å få puste. Tankbåter med bensin gikk i lufta og ble en eneste stor flamme. Folka hadde ikke en sjanse. Jeg snakka med en som var torpedert, og han hadde vært to og søtti døgn på en flåte. De hadde fanga en skilpadde som de fikk mat av.

Når de gikk på Murmansk på vintertid lot de overlevelsesdrakten henge på knaggen sin. Hadde de den på, tok det lengre tid å fryse i hjel.

En forsegla konvolutt
Når en båt var blitt torpedert lå det ofte folk i sjøen og kava. De andre båtene hadde ikke lov å senke farten og plukke opp overlevende, for da kunne enda flere bli torpedert. Aller sist i konvoien gikk rescuebåten. En sånn båt som gikk etter og tok opp folk fra sjøen.

På pubene krydde det av spioner. Vi visste ikke hvordan konvoien skulle være organisert når vi gikk ut. Skipperen hadde fått med seg en forsegla konvolutt. Nå fikk han vite at han i tjue minutter skulle ligge på én kurs og deretter skulle han skifte til en ny. Det kunne være tretti båter i en slik konvoi. Fire ganger sju på rekke og rad. Vi gikk i tre linjer etter hverandre. Hvis ubåtene angrep heiste lederskipet et svart flagg og båtene i konvoien styrte nærmere hverandre. I tillegg hadde vi destroyere som eskorte, utrusta med dypvannsbomber. På natta gikk vi med slokte lanterner og hadde blenda alle ventilene.

På farten fra Newcastle til Murmansk var det ikke bare ubåtene som var etter oss, men det sverma tyske fly over oss. Vi skjøt og knalla med alt vi hadde, men jeg husker ikke at vi traff noen. På en tur ble en engelsk destroyer med fem og førti mann om bord truffet av en torpedo. Vi så et flammehav og svart røyk, og båten var det ingenting igjen av.

Noen turde ikke ligge i lugaren. De hadde livbeltene på og lå akterut på popen. Det var ikke noen vits i å være redd. Hvis du hadde blitt truffet, hadde det i alle fall gått gæli. Noen av oss ble likeglad. Vi våkna av smellet fra dypvannsbombene, men la oss over på den andre sida og sovna igjen.

Vi hadde en engelsk gunner om bord. Han var nok litt nervøs, for han begynte å skyte på egne fly. Vi var åtte dager i sjøen før det smalt. De tok en russer som het Onega og som gikk ned med maskinen i gang og propellen spinna rundt i lufta som om den vinka. Det var fælt å se på. Vi fikk redda en om bord og russeren sa: – Kameratski kaputt.

Så smalt det
Jeg var vel i byssa da vi ble torpedert. Med det samme det smalt, gikk alarmen. Det er jo liksom i seneste laget. Torpedoen hadde truffet Idefjord på styrbord side. Vi gikk til livbåtene og låra dem og det gikk bra. Bortsett fra en engelskmann som forsvant berga vi livet. En engelsk rescuebåt tok oss opp. Idefjord holdt seg flytende og ble taua inn til Murmansk. Vi slapp ikke inn i byen, men holdt oss i messa. En russer med maskinpistol passa på oss. Jeg hadde trodd at vi var allierte.

Etter hvert kom vi tilbake til London. Der bodde vi på Duchy hotell. Det var det mange norske. Mange venta på hyre, og mange var blitt torpedert. I England var det blenda alt som var. På pubene var det dobbelte gardiner så ikke noe lys skulle slippe ut. Tyskerne sendte V1- og V2-raketter. En enkelt gang gikk jeg i shelteret i undergrunnsbanen. Så brydde jeg meg ikke noe mer om det. I deler av London var det ikke et hus igjen. Engelskmennene måtte gå gjennom mye. Hadde de ikke hatt fish and chips, så hadde de ikke klart seg.

Jeg har vært i London etter krigen. Fordi jeg hadde vært krigsseiler fikk jeg kjøre gratis med buss.

En dag var krigen slutt og vi kom hjem. Det gikk bra med meg. Jeg seilte ut som stuert og traff ei kjekk jente som jeg gifta meg med. Andre gikk det verre for. Nervene var vel helt fillete. Det var ikke noe krisepsykitarisk team som møtte frem på kaia. Ikke så få grep etter flaska. Lenge etter krigen traff jeg sjøfolk som hadde endt i containere nede på brygga. Ba de om det, fikk de komme om bord og få et måltid mat.

Ikke en krone
For at norske og engelske sjøfolk skulle ha samme betaling, fikk vi engelsk hyre under krigen. Den var mindre enn den norske. Forskjellen skulle gå inn i det de kalte Nortraship-fondet. Vi venta å få utbetalt pengene, men vi venta forgjeves. Myndighetene beslutta at beløpet skulle gå til «sjømannsstandens beste». Det lå under at fikk vi pengene vi hadde tjent, så ville vi bare drikke opp alt sammen. Det var skammelig. Det gikk tretti år og fire rettssaker før vi fikk pengene våre. Da var mange krigsseilere døde. Det var ikke Arbeiderpartiet som skaffa oss de pengene til sist. Det var Claudia Olsen fra Høyre og Leif Vetlesen. Vetlesen fra kommunistpartiet var veldig ivrig på at vi skulle få pengene. Jeg har hilst på ham.

Jeg tåler ikke så godt å lese om hva vi opplevde, for da kommer alt opp igjen. Men jeg skulle ønske at unge mennesker så filmen som ble vist på fjernsyn 9. april, «Krigsseilerne – med æren i behold».

Trykt i Demokraten 2009