En havets mann

Tatoveringssjapper, cola og revolusjon. Gunnar Olsen (65) forteller fra spennende år som ung sjømann.

Jeg vokste opp på Nordby. Mor var fra Sorgenfri. Far var blikkenslager og leste Sovjet-Nytt. Lekeplassen vår var dammene. Om sommeren plaska vi rundt på flåter. Om vinteren gikk vi på skøyter og slo bandy. Dekka snøen isen, feide vi den bort før vi satte i gang å spille.

Var bare 15. Etter Nabbetorp-skolen og konfirmasjon var jeg voksen. Jeg ville til sjøs.

Alle unggutter ville på sjøen den gangen. Jeg hadde onkler som var sjøfolk, og de fortalte historier som jeg ble betatt av. Jeg gikk på hyrekontoret med tillatelse hjemmefra fordi jeg ikke hadde fylt seksten år. Etter at jeg hadde tatt farvel, så jeg at mor sto i kjøkkenvinduet da jeg gikk til bussen. Hun sto og gråt.
Det skjønte jeg ikke vitsen med, jeg var jo voksen kar. Men det var jeg nok ikke.

Båten lå ved kai i Oslo. Jeg gikk opp gangwayen, og klokka var tre og jeg var sulten. Kokken hadde bakt wienerbrød. Det sto svære fat på bordet. Jeg så rundt meg på dem som satt ved samme langbord. De hadde slutta å spise, og så skjøv de wienerbrødene bort til meg. Det var to piser til hver, og det var jeg ikke klar over. Det var liksom dåpen min.

Messegutt. Topeca var bygd i -49. Den var ti år gammel da jeg reiste ut. Det var en typisk Wilhelmsenbåt med to blå ringer på pipa og to midtskips overbygninger. Jeg ble plassert i tomannslugar. Noe av det første jeg lærte, var å vaske tøyet mitt sjøl. Det var ingen andre til å gjøre det.

Jeg begynte som messegutt. Jeg serverte og tok av bordene og hadde oppvasken. Det var hyggelige folk jeg var sammen med. Artige gutter og flesteparten var ganske unge, sånn i tjueårene. Jeg ble ikke mobba, av og til var det litt erting, men det var aldri vondt ment.

Jeg skulle hente det ene og det andre for stuerten. Jeg fikk beskjed: gå og hent «old ropes» i et spann, for det skal vi ha til dessert. Jeg bort for å hente det, men «old ropes» var jo gammelt tau, så noen dessert ble det ikke.

Lengta hjem. Jeg slet mye med sjøsyka. Den ga seg etter hvert, men tøft var det. Jeg gråt sikkert innimellom. Jeg spiste ikke og kasta opp og gikk til køys og lengta hjem. Etter hvert ble jeg lei kasseroller og vaskekluter. Jeg ba om, og ble dekksgutt. Da følte jeg meg som en ordentlig sailor.

Topeca hadde stail. Vi pikka rust og malte mønje og maling dagen lang. En skvalpesjø slo meg overende. Alt var blått og grønt til jeg knalla hodet i dekksplatene. Senere kom vi ut i virkelig uvær. Det syntes i all fall jeg. Det blåste såpass at skulle vi over dekk, måtte vi springe med bølgene.

Var det tåke, sto jeg én time i utkikk i baugen. Vi skulle slå på bjella, en eller to glass avhengig av hvilken side av båten vi så noe. Så så jeg noe svært foran båten og fikk panikk og ringte. Det viste seg at det var en diger hval som svømte forut. Jeg fikk så øra hang.

Etter en time i baugen hadde jeg en times rortørn. Det hendte styrmann sa: – Gå akter og se om du har esser i navnet ditt!

Couronne og Coca-Cola. Første plassen vi anløp var Boston. Boston glemmer jeg aldri. Vi skulle komme inn klokka fire om morran. Jeg sov ikke hele natten og satt og så på skyskraperne. Før vi slapp i land måtte vi stille opp for emigration i salongen. Det var legesjekk, og de spurte om alt mulig. I en annen båt var det to som ikke slapp i land for de var kommunister.

Det første jeg gjorde da vi slapp i land, var å kjøpe meg en liters flaske med Coca-Cola. Jeg hadde aldri sett det før, og en kartong med Wrigleys tyggegummi. Jeg kjøpte Colgate tannpasta som jeg bare hadde sett på film. Da følte jeg at jeg var i Amerika.

Det ble også en tur til «kjærka», Den norske sjømannskirken. Der var det sosiale viktigere enn religionen. Der kunne jeg finne brev adressert til mister Olsen. Hadde du flaks, kunne du finne Fredriksstad Blad og Demokraten i hyllene. Det var couronnespill, og var to mannskap der samtidig, sparka de fotball på plassen utafor. Mens jeg var messegutt var det ikke snakk om at jeg fikk være med. Jeg måtte stå og vaske opp mens de andre sparka. Det syntes jeg var leit.

Annen kultur. Vi gikk til New Orleans. Bourbon Street var hovedgata. I hver eneste sjappe spelte de dixielandmusikk. Jeg var sliten og skulle sette meg på en benk. På benken sto det «Whites only». Jeg sto på bussen, og så kom det ei rynket, gammel svart kone på. Jeg hadde lært hjemme at jeg skulle reise meg for de eldre. Det gjorde jeg også nå. Sjåføren stansa bussen, tok meg ut og skjelte meg ut for det jeg hadde gjort.

Vi var stykkgodsbåt og tok lasta der den fantes. Vi tråkla oss tilbake over Atlanteren og la til i Antwerpen. Antwerpen var vel verdens største sjøfartsby. Sjappene lå på rekke og rad. Noen het Arendal, andre Eidsvold og Norge.

Norske sjøfolk var kjent verden over for ikke å spytte i glasset. Gutta om bord passa litt på meg. Jeg var jo bare en drittunge. I Antwerpen skulle vi tatovere oss. Vi hadde funni ut motiv og greier, og kameraten min gikk inn først. Han ula og skrek. Da turde ikke jeg heller. Jeg tror ikke kameraten min ble helt ferdig. Han fikk vel bare et halvt anker.

Vi havna i noe som het Dennis bar. Det var en bar for homoseksuelle. Det visste ikke vi. Jeg havna opp i fanget til en svær, svart mann med digre ringer på henda, og skulle ha meg med på fest. Heldigvis var de andre gutta med og fikk meg med om bord i båten. Jeg ante ikke hva homoseksualitet var. Det hørte ikke til pensum på Nabbetorp skole.

Revolusjon. Allerede med andre turen med Topeca kom vi til Cuba. Revolusjonen var ennå bare to, tre dager gammel. Det var mange militære og utbrente biler og tanks rundt omkring. Vi hørte litt skyting oppe fra åsene, men han derre diktatoren Batista hadde jo stukki av til USA.

Jeg opplevde å se Castro. Det var så mange folk at han bare ble en liten prikk. Folk var ifra seg av glede. Forretningene var tomme, men menneskene var likevel fornøyde. Det jeg så av salg var på torvet, hvor de solgte meloner og ananas.

Barene var åpne. For første gang hørte jeg om «Rhum and Coca-Cola». Det var en masse pene jenter nede i havna, så dét hadde de ikke fått slutt på. De eldre karene kjøpte kartonger med åtte flasker rom. De festa fælt. Men det var gutter som hadde vært ute en vinternatt før.

Norske sjøfolk var populære over halve kloden. Når de hadde penger i lomma og var halvfulle, var lomma snart tom.

Vi måtte være ombord klokka ni om kvelden, og passerseddel som vi måtte vise frem. Passerseddelen og en pakke sigaretter. Én hadde glemt seddelen og skjeggebussen i kakiuniformen plukka av ham armbandsuret og stakk i lomma. Vi hadde soldater om bord i båten hver dag. De ville gjerne ha mat, og kokken kokte stormsuppe som han kalte det, fet suppe med kjøtt og poteter.

Skremte ingen. De vi kom i prat med nede ved båten, var mer sånne tvilsomme jenter som skulle ha oss med på lugaren.

Vi ble liggende lenge i Havanna, for vi kom ikke ut. Vi hadde last med tørrfisk og røka sild. Jeg skulle sitte vakt i rommet. Da kom en av skjeggebussene og stjal av lasten, og der skulle jeg passe på at de ikke tok noe. Men jeg turde ikke si et ord. Da kom tredjestyrmann og så på der jeg satt:

– Se etter dem, det er derfor du sitter der! Jeg kunne begynne å grine, for jeg turde ikke. Jeg hadde ikke noen makt. Jeg satt der i en liten shorts og veide kanskje femti kilo. Jeg skremte ingen. Den røka silda lå i kasser. De bare slo høl på lokket og fikk med seg fisk i veskene sine. Det var dem sikkert vel unt.

Da vi endelig kunne lette anker hadde jeg skaffa meg som suvenir en utstoppa alligator på over én meter.

Etter første turen sto jeg på torvet på Selbak i Wranglerbukse med Chesterfieldpakke i brystlomma og delte ut tyggegummi til småungene. Alle skulle skjønne at jeg hadde vært til sjøs. Jeg ble helten i gata. De ba meg fortelle, og som onklene mine la jeg sikkert litt på. Jeg hadde lyst til å gå ut igjen og bli sjømann for alvor og ta telegrafistskolen.

Så kom en pen jente i veien.

Trykt i Fredriksstad Blad 2009
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling