Brøttungen beretter

Ungen blir straks 63 år. (2010) Han heter Willy Olsen.
– Faren min, Arne Olsen, var tæssing og halvsvensk. Mor Rakel kom fra Gluppehavna. De gifta seg i -43. Det ble ikke rare feiringa, for da satt bestefar på Grini.

Først leide de, og så bodde de hos onkel Osvald på Veel. Etter hvert kom jeg og søstera mi til verden. Far gikk i gang med et husbankhus på Berg. Huset skulle være så og så bredt og så og så langt og i halvannen etasje, for slik var bestemmelsen. Tomta gravde han ut med spade. Grunnmuren støpte han sjøl. Slektninger og arbeidskamerater tok et tak med i helgene. To snekkere fra Torsnes som begge het Larsen, satte opp huset. Vi flytta inn sommeren -54. Det var enormt å få eget hus. Far var veldig stolt da det sto ferdig. Vann henta vi fra brønnen i hagen.

Som yngre hadde far stått i fjellet. Nå var han mye på anlegg, og mor skjøttet hus og hjem og holdt søstera mi og meg i øra. Hver lørdag bada vi i sinkbalja på kjøkkenet. Vi hadde utedo, men fikk bruke utedoen til idrettshuset som lå ved siden av. Den var for damer og herrer med et par høl for hver. Tomta var på over et mål. Vi satte poteter og hadde frukttrær, epler og plommer og bed med grønnsaker. Det vi dyrka, var til eget bruk. Ingenting ble solgt, men vi ga bort til naboene. Et år satte far agurker. Det året tror jeg alle naboene sylta agurker.

Ute ved Nes herregård vokste det mye konvall. Vi laget buketter med grønne blader rundt. Vi sykla til Gamlebyen, tok ferja over og sto på torget. – Kjøp en bukett liljekonvall, da De! Om de kosta femti øre eller en krone, husker jeg ikke.

På Nes herregård hadde de en dam. Den måka vi og der sto vi på skøyter. Jeg starta med skruskøyter på gummistøvler. Vi skrudde skøytene fast så støvlene omtrent var helt vrengt. Pucken skar vi ut av noen gummigreier, og så gikk vi i skogen og fant noen bøyde orekvister til køller.

Vi gikk på ski, men det var så som så med skia. Skia mine var noen tunge greier som jeg hadde arva etter bestefar. Bindingene satt dårlig fast på gummistøvlene. De løsna og vi mista skia og tryna. Om sommeren sykla vi ned til et sted som heter Refsalholmen, og der bada vi. Noen ganger var vi også på Nesholmen. Vi bada nesten hver eneste dag for det var jo gode somre den gangen.

Eggelag
Tom og Jon Nilsen var naboer og tvillinger. Jeg var mye sammen med dem og likeledes med Jens Erik Berg på Nes. En annen av kameratene mine var Tormod Ødegård på Veel. Faren hans, Anton, kjørte lastebil for Denofa. Han hadde en striesekk med peanøtter i garasjen. Vi var i skauen og fyra bål og rista peanøttene i ei stekepanne. Så hadde vi på litt salt, og det smakte bedre enn Pollys peanøtter.

På Nes var vi mye i låven og krabba i høyet. Vi gravde oss ganger helt ut til plankeveggen. Det var sprekker i veggen, og vi lå og titta ut av dem. Kom det noen på veien, så hoia og skrek vi. Kjerringene stoppa og titta og så ikke et menneske og lurte på hva det var som hoia. Det synes vi var moro.

Gutter og jenter lekte mye hver for seg. Men hver skjærtorsdag i påsken var det eggelag. Det har det vært i generasjoner før meg, det husker jeg far og gamlingene prata om. Vi tigde egg hos folk som hadde høner, og det hendte vi stjal et eller to i hønsehusa. I spisekåken til stenhoggerne var det ovn. Så fyrte vi i ovnen og kokte eggene i blikkpøser og hadde eggelag. Det var både gutter og jenter med på.

Lus og pædder
Vi var mye i skogen. Stenproduksjonen var for nedadgående for asfalten overtok mer og mer, men det panka fremdeles i småbrøtt rundt omkring. Der sto de en og en eller to og to og hogg. Stenhoggerne hadde rigga seg til med treraier med en presenning over. Regnet det eller blåste, tok presenningen av for været. Om sommeren når sola bakte, var det godt med skygge. Før i tida hogg guttungene kilehøl for to øre hølet, men det var det slutt med nå. Vi var likevel mye rundt omkring i fjellet. Vi lærte fort å kjenne redskapen: det var brenner, pigg og krushammer, feisel og slegge. Ernst Gullmoen sto sammen med en som het Eriksen i et brøtt som het Gryta. De jobba med den svære kantstenen. De kunne jobben sin, og det var moro å se på. Den ene måtte holde kantslegga og den andre slo med den andre slegga. Når de bora brukte de bor, og den ene satt og slo med feisel og den andre med slegga. Det er utrolig når en tenker på hvor fort det gikk med handkraft. Vi holdt oss alltid i nærheten når de skulle skyte. Knut Veel sto utenfor Nes, på Tangen, og der var det veldig hardt og vanskelig fjell.

Brenneren brukte de når de hogg gatesten. De hadde kila ut større emner og la dem på pussetønna og delte opp i seks eller åtte sten. Små gatesten het lus, og de store pædder. Jon og Trygve Molander sto i samme brøttet. Klyven var viktig. Molanderguttene var spesialister. De kunne kjenne med fingrene hvilken vei klyven gikk. De hadde en teori om at flo og fjære virka på klyven.

Nå hadde lastebil erstatta Blakken i fjellet. Du kan ennå se at de hadde hogd inn spor til hestehovene i fjellet. Ernst Veel hadde lastebil og fra byen kom Syvertsen og Kristiansen. Nede ved brygga på Holm lå det enormt med sten. Kantstenen var stabla i forskjellige mål. Noen kunne være nærmere tre meter lange. Den største båten som la til ved Holmbrygga, var på 15 000 tonn. De lasta gatesten i tobber. Stenen skulle utenlands, til Tyskland, Holland og Belgia.

Blomster og rampestreker
Vi hang støtt nede på brygga. Ofte ble vi jaga når vi prøvde å komme om bord: – Pakk dere i land, rakkerunger! Men en gang ble jeg bedt ned i byssa. De skjenka i kaffe. Jeg drakk en hel kopp og synes det smakte ganske vondt. Asta var fra Kråkerøy. Den gikk til Oslo og andre byer langs norskekysten.

I -54 begynte jeg på den nye skolen på Veel. Der var det orden. Klassene stilte opp i skolegården og marsjerte inn, en etter en. Så sto vi ved pulten til læreren sa god dag, elever, og vi svarte god dag, lærer. Så fikk vi sette oss. Lærer Mollnes var rettferdig og streng. De siste åra hadde vi Vestli. Jeg hadde en god skolegang. I naturfag dro vi ut og samla blomster til herbariet. Vi hadde blomsterpresse på skolen. Vi skulle skrive hva blomstene het og hvor vi hadde funnet dem. Herbariet har jeg ennå, men blomstene har begynt å dette fra hverandre.

Etter skoletid drev vi rampestreker. Vi filte på vinduene til folk. Vi knøt en sytråd fast i gangjernet og gikk femti meter bort og tok harpiks på tråden. Da ula det veldig i vinduet. Det hendte at de som bodde der kom ut, og da sprang vi som bare det. Så kom den hvite isoporen. Den var veldig gjev. Vi spytta på den og gnikka på vinduet og det ula fælt. Det var litt tøffere med isopor, for da måtte vi helt inn til husveggen. En gang var vi borte hos Sterner og Dagmar Guldbrandsen. De hadde kjellerlem, og vi sto på den og fila. Plutselig gikk kjellerlemmen opp. Sterner hadde løfta opp lemmen med skuldra og vi flaksa bortover. Med ett kjente jeg at jeg letta, og oppover gikk det i høyde med toppen av grantrærne, helt til jeg landa i en moserabbe. Der sto Syvern og gapte: – Har’u blitt en engel, nå? Etterpå skjønte jeg at det hadde vært en drøm.

Varsko her!
Det var mye krutt rundt om i fjella. Noe av det ble oppbevart i jernkister og noe i trekasser. Det hendte vi fikk lirka opp låsen. Kruttet var i tre kilos poser. Ole Humlekjær kom en dag på skolen med fire kilo. Vi gjemte kruttet på utsida av skolegården og henta det etter skoletid. Da gikk vi til et fjell nedenfor skolen, og tømte tre kilo i en haug. Av resten laga vi en stripe bortover fjellet. Så tok Ole en fyrstikk og så brente stripa og når det kom fyr i haugen, lyste det som tre soler. Det hendte at noen av gutta svidde av seg øyenbryna for de sto for nære da de skulle tenne på.

Vi var også litt borte i dynamitt. Vi hadde nok ikke begrep om hvor farlig det var. Rino Wenneberg og jeg hadde fått tak i et par dynamittgubber med lunte og fenghette. Vi fant ut at vi skulle sprenge en postkasse. Vi fant en passende postkasse og la ladninga nedi. Lunta var lang, vi tente på og stakk fra stedet. Det tok tid før det smalt, og det kunne jo ha kommet folk. Og det braka løs. Vi turte ikke å gå ned heller for å se. Dagen etter titta vi, og det var ingenting igjen, verken av postkassa eller stativet. Neste dag kom lensmann Østby putrende i en gammel Saab. Ingen visste noe.

Fest på Folkets hus
Alle tæssinger er originaler. Noen mer originale enn andre. Charles Pettersen som ble kalt Charles Sjaueren bodde i en stenhoggerkåk på en plass som heter Struten. Han var litt rundt på gårdene og hjalp til med treskinga og med potetopptaking. Om vinteren var han i skauen og hjalp til med å hogge tømmer og ved. Så plutselig var han borte. Da sa folk: – Nå er Charles på Jederen. Han var glad i en dram og ble det for mye, så kom han på Jederen. Han døde i -65. En gammel stenhogger som het Widell sa: – Han Charles har gått for lut og kaldt vann i hele sitt liv, så gravsten skal han ha. Han hogde en fin gravsten som ser ut som en åpen bok. Den står der ennå, men det er aldri noen blomster der.

Jeg var med på Folkets hus fra jeg var guttunge. Kvinneforeningen hadde juletrefest første januar. Det var en masse unger der. Vi fikk poser som ble pakka i kooperativen. I posen kunne det være en stor appelsin, noen karameller og en sjokolade. Første juletrefesten jeg var på var jeg litt redd for julenissen. Noen av de minste var så redde at de sprang inn og gjemte seg under juletreet. Når vi var blitt en tretten, fjorten år gamle, fikk vi være ute til elleve. Av og til spilte The Cliftons opp til dans. Både eldre og yngre var med på festen, for det var et veldig samhold på Folkets hus. Da fløy vi bort og satte nesa mot vinduet: se der danser han Lars, og der borte svinger ho fra Humlekjær seg. Så kom noen av gubbene ut og tok seg noen drammer. De tralla og sang og var vel fornøyde.

Da jeg var tretten år, ble jeg med i Framlaget. Det var mer lek og moro enn politikk. Men det var de politiske gubbene og kjerringene som var med og organiserte. Etter at jeg hadde stått til konfirmasjon, meldte jeg meg inn i AUF. Da jeg kom hjem etter det første møtet, lurte pappa på hvem som hadde vært der og var litt nysgjerrig. – I dag har jeg meldt meg inn i AUF, sa jeg. Jeg tok fram den røde boka og pappa ba meg sette meg ned. Jeg la boka på voksduken på kjøkkenbordet. Pappa bladde i den. – Jeg skal si deg en ting, Willy, sa pappa, jeg har hatt en rettesnor gjennom livet, og det kan du også ha. Hvis du gjør motsatt av hva en høyrekæll gjør, så gjør du riktig. Det var enkelt.

Trykt i Demokraten 2010