På hele byens Stabburet

– Han Gunnar var en flink og snill sjef, sier Anita Nilsen.

Jeg er Gressvikjente for alle penga. Han som ble faren min var i Sverige under krigen, og der traff han mora mi som var fra Västerås. Mannen min og jeg bor den dag i dag i barndomshjemmet mitt i Kristian H. Dahles vei.

Fra Samvirkelaget til Porselen
Første gang jeg tjente penger hadde jeg julejobb i Samvirkelaget på Gressvik. Da var jeg fjorten år. Jeg skulle hjelpe til på kontoret og skrive ut kreditnotaer. Jeg var litt for nidkjær så jeg skrev at folk skyldte 25 øre. Da fant de ut at det var bedre å sette meg ut i butikken for å pakke. Førstedame der ute var frøken Andersen, som jo er et begrep på Gressvik. En gang skulle jeg pakke inn en barnetrillebår. Jeg har alltid vært sånn at klarer jeg ikke noe, så ber jeg om hjelp. Jeg spurte kunden om ikke vi kunne pakke i følge. Pakka ble sånn noenlunde.

Mora mi døde da jeg var tolv og et halvt år. Heldigvis traff faren min en alle tiders dame, og fikk seg en kjæreste. De gifta seg aldri, men har holdt sammen siden. Kjæresten jobba på Porselen. Hun ordna sånn at jeg også fikk jobb der. Det var lørdagsjobb og vinterferie- og sommerjobb i fabrikken. En sommerferie var jeg i pusseriet. Det var første gang jeg opplevde akkordarbeid. Da sto formannen og et annet menneske i lagerfrakk med stoppeklokke bak oss. De skulle se hvor mye vi greide. En lørdag var vi vel ikke særlig produktive, og da lå det en lapp til oss neste lørdag.

Det jobba en masse gutter i fabrikken. I den alderen vi var i, ser en bare etter om guttene var pene eller ikke. Jeg kan ikke akkurat huske at det var noen pene gutter der, men det var det nok.

Etter Porselen gikk jeg på Handelsskolen. Jeg gikk på Salg, for jeg kunne ikke tenkt meg å bli sittende på et kontor. På Handelsskolen var Trine en av venninnene mine. Det var en flott jente, pen i tøyet og på håret, og smykker og allting. Vi gikk ikke så mye ut, men handla fire pils hos Heie på Seiersten og hadde hjemme alenefester. Da var vi i femten, sekstenårs alderen. Vi var som regel hjemme hos meg når far var hos kjæresten. Vi lytta til «Knocking on heaven’s door». Den var fin å kline til.

Far skjønte vel ikke at en jente i tenåra hadde behov for nye klær. Da gikk jeg til kjæresten. Moten var bukse med spensel bak. Det var ordentlige stoffbukser, ikke olabukser. Vi kalte dem terylenebukser. – Nå må du kjøpe en slik bukse til dattera di, sa kjæresten til far. Da fikk jeg buksa.

En flott butikk
Jeg var ferdig med Handelsskolen på vårparten -75. Faren min hadde gått i klassen til fru Strøm som jobba i Stabburets Matcenter. Det var nesten alltid sånn den gangen at for å komme inn, måtte man kjenne noen. Far gikk til fru Strøm. Det var OK, hun kan komme i tre uker og så får vi se. Det var ti kasser på rekke og rad, og jeg sto bak en av dem og pakka. Det var faste dager med sending av varer. I førsten var jeg spent og nervøs, jeg kunne glemme et såpestykke eller en tube tannkrem, men kassadamene sa at du er ikke den første. Når jeg ble mer rutinert, skjønte jeg også at de tunge tinga måtte stå i hjørnet på esken når jeg pakket. Mange har nok ennå stående esker med «Vennligst bring meg tilbake til Stabburet Matcenter».

Det var åpent helt opp til Gryta, og derfra kunne du se inngangen til butikken og kassene. I Gryta var det matservering, men Stabburloftet husker jeg bare som bingolokale.

Vi måtte jobbe hele tiden. Fru Strøm var veldig nøye. Vi hadde røde kjoleforklær og de skulle være rene og nystrøkne. Sto en og slafsa med tyggegummi, var det bare å ta av seg forkleet og gå hjem. Du kan si at fru Strøm var Stabburets Matcenter.

Gunnar Nilsen var blid og hyggelig. Han kunne gå rundt i butikken, og kundene var veldig stolte hvis Nilsen kom bort og snakka til dem. Da kunne andre se at de kjente Gunnar. Når Gunnar Nilsen først var i bedriften, gikk han alltid gjennom alle avdelingene. Når Nilsen stakk innom, var det ikke noe snakk om at nå kommer’n, men når fru Strøm var i farvannet, gikk jungeltelegrafen: Nå kommer ho!

Folk som husker Stabburet vet at det var en flott butikk. Og de som jobba der, kunne behandle kunder. Fru Strøm sa at vi måtte være høflige, det var jo kundene som gjorde at vi hadde jobb der. Vi måtte behandle dem korrekt, og kunden har bestandig rett.

Pølser, ost og pålegg
Når de tre ukene nærma seg slutten, spurte jeg om å få snakke med fru Strøm: Jeg var ferdig med skolen, og sommeren var på hell, og om det var mulighet å få fast jobb? Da forklarte fru Strøm at butikken er til for kundene, de bak disken måtte ha en fremtreden og mye sånt. Jeg sitter der, en sytten år gammel jente, og hører på. – Ja, Anita, nå har det seg sånn at jeg trenger noen jenter i pakkerommet. Hvis du kunne tenke deg det? Det sa jeg ja til. Etter en stund tenkte jeg på hva som sto mellom linjene: Du kan sjaue, men bak en disk har jeg ikke lyst å ha deg. Senere tenkte jeg: Takk Gud, for at jeg jobba i pakkerommet! Hadde jeg litt vondt i hodet en dag, så kunne jeg stå der og jobbe og være meg sjøl og ikke ta på meg noen maske.

Det første jeg lærte da jeg kom i pakkerommet, var å ha en klut i nærheten. For hvis vi akkurat ikke hadde noe å gjøre og jungeltelegrafen gikk, så satte vi i gang og tørka av bordet.

Greta var formann i pakkeriet. Det var en alle tiders voksen og real dame. Hun kunne snakke litt hardt til deg innimellom, men det hadde hun vel grunn til.

Nede i kjelleren var det slakteri, og de hele skrottene ble delt opp der. Så kom det ferdig oppskjærte kjøttet opp, og så fordelte kjøttdamene det til fårikål og koteletter. Fårikålkjøttet måtte blandes så det ikke bare ble dårlige biter.

Kjøttdamer var fru Syversen og fru Nilsen og noen flere som hadde den jobben. Jeg var veldig stolt hvis jeg fikk være med og hjelpe kjøttdamene. Pølsene ble laget i pølsemakeriet i annen etasje. I pølseavdelingen jobba Marit og Berit. Pølsene kom ned i bakker og så la vi dem i begere og pakket.

Hver mandag og tirsdag var ostedamene Eline og Berit og fru Olsen i sving. Fru Olsen var egentlig i ostedisken i butikken, men hun kunne komme ned og hjelpe til og pakke ost. Det trengtes erfaring og trening i å pakke ost, men fikk jeg være med på det, var det mer moro enn å pakke åtte wiener, åtte wiener, åtte wiener…

Så hadde vi påleggsdamene. Der var søstera til formannen i pølsemakeriet. Hun het Wenche og var en veldig flink jente. Bjørg var sjefen for «hjernen», og «hjernen» var prismaskinen. Etter hva du satte inn, regna den ut hva det kosta og satte på prislappen.

Møske til lunsj
Engebretsen var oppe på Gryta. Noen ganger kom han ned i pakkerommet. Om vinteren kunne det være litt kulsent, og kjøttet var kaldt å jobbe med, og damene sa til Engebretsen: – Engebretsen, det er kaldt i dag. Etter en halv times tid kom Engebretsen ned med en full bøtte med melkevelling med makaroni i. Da var det jenter som kosa seg. Det var sånne små hyggelige ting som arbeidskolleger kunne gjøre for hverandre. Noen ganger kom guttene fra pølsemakeriet ned tidlig på morran. – Åssen blir det i dag, kunne vi si. Så gikk de opp og kom tilbake med to ringer nylagd medisterpølse som vi delte oss imellom.

Damene i kantina var Ragnhild og fru Svensson. Det var litt rart i Stabburet. Noen voksne damer sa vi fornavnet til, men til andre var det alltid fru og etternavnet. Oppe i kantina laga de møske. De tok vare på avskjær av geitost og kokte det med fløte og sukker til en type prim. De første som hadde vært oppe og spist, sa at i dag er det møske til frokost. Vi hadde alltid gratis lunsj.

Gullørret og makrell
Stabbur-Nilsen begynte med Gullørret og røkt makrell, og da flytta pakkeriet til Damyr. Og jeg flytta med. I butikken måtte vi lure oss til en røk på do. Oppe på Damyr ble vi enige om å sitte med sigaretten når sjefen kom. Så sier han: – Sitter dere her og røker? – Ja, Nilsen, nå må vi ha oss fem minutter, for nå har vi fått av gårde og gjort det vi skal. Det ble ikke noe mer snakk om det.

På Damyr var jeg først i pakkeriet, og så hjalp jeg guttene i flekkeriet. De siste åra jeg jobba der, var jeg bare sammen med gutter, og det var helt topp. Jeg vaska den tina makrellen og gjorde den ferdig til salting. Etter frokost fileterte jeg ørreten. En dag sa jeg til Nilsen: – Her jobber jeg og får betalt det samme som jentene som står nede i butikken. Det er jo en litt annen jobb her. Jo, han var enig. Jeg hadde mindre betalt enn guttene jeg jobba sammen med. – Jeg skal se på det, Anita, sa han. Men da jeg neste gang fikk lønning, var betalinga den samme som før. – Nilsen, du skulle se på lønninga mi. – Å, dæven, Anita, det har jeg glømt. Dette skal vi ordne opp i. Og det gjorde han.

Jeg vet ikke om det var første eller andre året jeg jobba i Stabburet da jeg var i byen første mai og så på toget. Jeg var organisert da. Så kom Tore Olsen med Handel og kontorfana. Tore bar fana og kona hans som jobba i butikken bar den ene dusken. Hvem som bar den andre, husker jeg ikke. Det var ikke et eneste menneske bak fana. Olsen og jeg fikk øyekontakt, og da slo jeg øya ned. Jeg var flau da jeg så han komme alene med fana.

Julebord på Gryta
Vi hadde julebord på Gryta. De stengte Gryta den dagen, og hele Fredrikstad vet jo at Gunnar Nilsen var glad i mat. Du kan sjøl tenke deg hvordan julebordet så ut. Ikke en dråpe alkohol ble servert, for Gunnar visste hvilken skade fylla kunne gjøre. Ofte hadde han med seg trekkspillet, og tok en trall eller tre.

Det året vi overtok huset hjemme, var det mye å gjøre på jobben. Jeg og mannen min skulle pusse opp huset og vannet frøs. Jeg måtte jobbe overtid, og mannen min var veldig irritert. Så kommer Nilsen opp. – Jeg hørte at vannet har frøsi i huset ditt. I morra tar du og ringer etter rørlegger Henriksen og ber dem tine røra og sende regninga til meg. Det er jo ikke noe gærent i det, men spør hvem som arbeidet etterpå! Gunnar Nilsen var snill.

Trykt i Demokraten 2009