Kunstnerens første læreår
Farvekritt og blendingsgardiner var begynnelsen. I dag er Hans Saenger en anerkjent kunstner.
Verken Helga, min to år eldre søster, eller jeg hadde noe lyst til å komme ut i denne verden. Mors bekken var trangt, men min far, doktor Hans Saenger og søster Marcia, fikk halt oss frem.
Apoteklukt. Jeg var bare fem år gammel da far døde. Jeg har bare noen enkeltstående minnebilder. En gang sitter jeg på ryggen hans, mens han svømmer ute ved Engelsviken.
Vi bodde i Plünneckes gate, i dag dr. Giebelhausensgate, i en leilighet i annen og tredje etasje. Den gang kunne ungene ake fra toppen av Apenesfjellet og ende utenfor gullsmed Wessmann i Storgaten, og leke post og røver og klatre i trærne i Lykkebergparken.
I første var apoteket Hjorten. I leiligheten vår kjente vi lukten fra alle drogene som ble blandet på apoteket. Den herligste av dem alle var duften av Kreolakk som det gikk store mengder av når høstforkjølelsene var i anmarsj.
Apotekerduftene blandet seg med opplevelsen av kunst. Både mor og far var kunstglade mennesker. På veggene i stuene hang malerier, tegninger og raderinger. Det største maleriet var malt av Paulo Fiamingo på slutten av 1500-tallet. Det het De fire laster. Det er selvsagt fire svulmende kvinner som representerte lastene: Herskesyke, Ukyskhet, Griskhet, Falskhet. Da jeg ble eldre, prøvde jeg å kopiere bildet med farveblyanter.
Tidlig tegner. I hyllene sto kunstbøkene på rekke og rad. Spesielt to var jeg glad i. Den ene het «Die Kunst in der Medizin». Den var fylt av en masse herlig bisarre bilder. Jeg husker spesielt en tannuttrekning uten bedøvelse og detaljerte fremstillinger av operasjoner hvor blod og tarmer fløt.
En annen bok het «500 selvportretter». Det var en samling helt fra faraonenes tid og frem til Munch. Et bilde som har festet seg spesielt godt i minnet, er av Parmegianino. Han har malt seg selv i en kule som ligger på bordet, og som han speiler seg i. Et annet er Michelangelo der han henger som en flådd skinnfille i hendene på en av disse svulmende kraftmenneskene til mesteren.
Barn liker å tegne. Jeg har tegnet så lenge jeg kan huske. Søster Helga begynte på St. Birgitta skole. Hun er to år eldre enn meg, og jeg fikk av og til lov å være med og sitte nede i klassen som hospitant. For å holde meg i ro, ble jeg utstyrt med ark og blyanter. Jeg tegnet en ku. Kua ble levende på arket. Jeg syntes den var fantastisk lik en ku. Jeg har alltid senere vært på jakt etter nettopp den følelsen.
Dyslektisk. Jeg var syv år og krigen var slutt. I gatene gikk blendingsgardinene opp i lys lue. Hjemme hos oss ble de tatt vare på, for de var fine å tegne på. Min mor Margaretha oppmuntret meg. Jeg tegnet figurer, sol, hus, trær, mennesker, jeg tegnet hele verden.
Jeg begynte på skolen for alvor. La meg ta skolegangen under ett: St. Birgitta, et år på St. Croix, så St. Sunnivaskolen i Oslo og Den gule anstalt. Lektor Guldberg Olsen på Den gule anstalt delte ut besvarelsene i juletentamenen i matematikk. Han sa: – Du vet det, Saenger, det nøttærn’te å sitte på tentamen og se ut som Wergeland, vet du.
Guldberg Olsen hadde rett. For meg var skolen et ork. For det første hadde jeg lett for å drømme meg bort og tenke på helt andre ting. For det andre har jeg senere forstått at jeg var litt dyslektisk, litt ordblind, men det ble ikke oppdaget den gangen. Stilbøkene mine så ut som det norske flagg i rødt, hvitt og blått. Til tentamen i fjerde klasse leverte jeg i trass blankt i alle fag, «dumpa» som vi kalte det, og ble flyttet ned og tok realskoleeksamen.
Imponert. Lyspunkter fantes. På St. Sunniva i Oslo lærte søster Fidelie, en høyreist, flott kvinne, meg en spesiell måte å male akvarell på: med bred pensel, brukt fritt, fikk hun til bølger på havet og blader på trærne. På Den gule anstalt hadde vi major Thon i tegning. Vi tegnet kuler og kuber og skyggela dem. Jeg var flink til å skyggelegge og fikk ros. Han lærte oss om Delacroix’ farvesirkel og komplementærfarver, sekundær-, primær- og tertiærfarver.
Det aller viktigste i oslotiden var møtet med Nasjonalgalleriet. Det var kort vei fra St. Sunniva og ned til galleriet. Jeg sto i trappen og beundret Michelangelos fremstilling av Moses som holdt tavlene i de svulmende armene, klar til å reise seg og refse sitt folk. I maleriavdelingen fascinerte Per Krogh: En barmfager kvinne støtter seg til en søyle med den ene hoften skutt frem. Foran Stalheim av J.C.Dahl sto jeg lenge. Hvordan gikk det an å få til noe slikt? Kanskje det var den gangen jeg bestemte meg for at skulle jeg bli til noe, måtte det bli kunstner.
Diskusjoner. Per Ulrik Fritzner og Kjell Nygren var kamerater helt fra guttedagenes rampestreker. Begge var opptatt av kunst og tegnet og malte selv. De var ofte hjemme hos meg. Vi kommenterte og kritiserte hverandre. Kjell kopierte Rembrandts Gullhjelmen etter en bok fra hyllene hjemme. Per Ulrik laget en følsom og fin tegning av selvportrettet til Leonardo da Vinci.
Ofte fortsatte diskusjonene i timesvis over en kopp kaffe i kjellerkafeen på Krabseth. Først var vi mest opptatt av klassisk malerkunst: antikken, de store renessansekunstnerne, Rembrandt… Vi gikk på biblioteket og lånte kunstbøker som fikk oss interessert i nye retninger og nye kunstnere: Matisse, Picasso, Braque, kubisme og abstrakt maleri.
Min søster kjøpte det første staffeliet til meg som julepresang. Jeg kan ha vært en sytten år. Jeg tok det i bruk og gikk i gang med olje. Med pensler og palett var jeg ordentlig kunstner. Jeg kopierte bilder og malte bilder som jeg selv hadde ideen til. Jeg hadde en åndelig legning, og bildene fikk gjerne et religiøst innhold. Det første bildet jeg stilte offentlig ut, var en madonna i Galleri Paletten i Oslo. Da hadde jeg begynt på Kunst- og håndverksskolen.
Vi hadde en bok hjemme med bilder av Böcklin. Han var spennende. Kanskje var det det lett dekadente preg over bildene som appellerte. Toteninsel var et Böcklinbilde som jeg forsøkte å kopiere.
Forbilder. Det fantes et kunstmiljø i Fredrikstad. Tre personer kom til å spille en rolle for Kjell, Per Ulrik og meg. Den ene var Edgar Buer som senere ble tegnelærer på Den gule. Han inviterte oss hjem på kaffe og viste oss bildene sine. Det var fine tegninger, landskapsstudier i tusj og rødkritt. Den andre var Ivar Johansen som nylig var ferdig på Akademiet. Han bodde på Greåker, han døde ung, bare 28 år gammel. Vi var hjemme hos ham. Han tok oss alvorlig, og vi fikk se bildene han hadde malt. Det var noe helt spesielt med farvene. Den tredje var Herman Hebler i Gamlebyen. Han var inne i en mellomperiode. Han var ikke helt abstrakt ennå, han eksperimenterte med silketrykk, mennesker, figurer, forenklet til geometriske former.
Kom inn. Louis Fyrwald var prest, ikke utøvende kunstner. Han interesserte seg for musikk, litteratur og kunst: alt som fremtredelsesformer av menneskeånden. Tormod Madsen har levende fortalt om de unge menneskene som Fyrwald samlet i Brenningen. Fyrwald fulgte med i hva Kjell, Per Ulrik og jeg drev med. Hjemme i leiligheten i Gamlebyen hadde han mye fin kunst: Eyolf Eriksen, Magnus Hjort, Torbjørn Lie Jørgensen. På kontoret hang en akvarell av Rolf Nesch. Hans kone, Bodil, fortalte at hun begynte å gråte da hun første gang så denne akvarellen.
Det store spranget som man måtte ta, og enten lykkes eller mislykkes med, var å komme inn på Kunst- og håndverksskolen. Det var målet som både Per Ulrik og Kjell og jeg hadde i sikte. Søkerne skulle levere ti oppgaver. En av dem var en tegning av en hånd. Den fikk jeg godt til, om jeg skal si det selv. Videre en tegning av en statue av Verocchio og et stilleben i vannfarver. Jeg sendte inn, håpet det beste, men var forberedt på det verste. Så dro Per Ulrik og jeg på haiketur, for Helga var au pair i Frankrike. Familien hadde sommersted ved Juan- les-Pins ved Rivieraen.
Dit kom brevet hjemmefra. Det var mor som skrev. Både Per Ulrik og jeg hadde kommet inn på skolen. Den kvelden tok vi festen og drakk oss sørpe fulle.
Trykt i Fredriksstad Blad 2006
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling