Med Fisker’n på matta

Bryter, dommer og trener nasjonalt og internasjonalt. Bjørn Carlo Andersen har ordet.

Jeg er født og oppvokst på Sorgenfri. Besteforeldra mine bodde der, og når pappa og mamma gifta seg, hadde de leilighet vegg i vegg med besteforeldrene mine. Jeg gikk på Nabbetorpskolen til midten av femte klasse. Så fikk pappa seg tomt i Løenveien og bygde huset på Selbak i 1955.

Bestefar, farfaren min, hadde vært bryter i AIF. Han var ekte gammel plankebærer, råsterk og helt firkanta i fasongen. Han var med i Selbak idrettsforening. Foreninga var stifta 23. januar 1915 og drev først med boksing og bryting. Det var vanlige arbeideridretter. Bestefar hadde vært kretsmester i bryting. Han het Johan Arthur Andersen, men ingen kjente han ved det navnet. Han ble kalt for John Fisker’n. Klengenavnet gikk i arv, og til og med jeg ble kalt Fisker’n. Det var litt rart, for det var ni søsken av dem, men bare han ble kalt Fisker’n. Sønnen min arva ikke navnet. Alle de andre het Pepper’n.

På Nabbetorpskolen hadde vi en klasseforstander og gymnastikklærer som het Kristian Pedersen. Det var nok han som tente den lille gnisten. Han ville lære oss noen bryterknep. Han viste det grepet som heter undertrekk. Den som angriper, tar innimellom kroppen på’n og ut i armene og røsker oppi der og drar til og vipper motstanderen over.

Foreldra mine likte det ikke, men jeg hadde veldig lyst å begynne å bryte. Jeg fortalte det til bestefar, farfaren min. Han synes det var veldig moro, og han sa til mamma og pappa: – La guttungen bryte. Jeg fikk ikke lov. Jeg var sterk og vant over alle guttene i klassen med de grepene. Det var ingen som stoppa meg.

Per Karlsen var best
Jeg sykla fra Sorgenfri på den grønne Monarksykkelen som jeg hadde fått i fødselsdagsgave. Jeg pleide å gå innom hos morfar for han bodde alene nær stadion. Han så ikke noe gærent i at jeg gikk på stevnene og kikka.

Første gangen jeg møtte opp til trening var 5. januar i 1956. Den 8. hadde jeg fylt elleve år. Treninga var på Torp klubbhus. Vi fikk ikke lov å være med på stevne før vi hadde fylt tolv. Treneren vår het Per Jensen som senere tok navnet Halvorsen. Han trente alle klassene i den tida der. I etterkant bemerka seg Trond Martiniussen og Ragnar Juliussen. Senere kom Egil Larsen og Knut Gerhard Karlsen til. Trond Martiniussen var fire ganger norsk mester og to ganger nordisk mester. Ragnar Juliussen var seriemester og hadde flere bronsemedaljer. Hvis vi legger til Ragnar Kristiansen og Per Arne Bergli, var det de mest kjente guttene.

Den beste bryteren var Per Karlsen. Han har hatt flest mesterskap. Han sier selv at det er ti mesterskap. Han har ni individuelle seniormesterskap og et juniormesterskap. Han var mer eller mindre et naturtalent, sterk som rakkeren og fysisk som et benrangel da han begynte å bryte. Men han trena og trena og trena og opplevde det som mange i dag ikke opplever: han tapte og tapte, men var forbanna på at han måtte bli god.

Punktlig med klokka
Første gang jeg betalte medlemskontingent kostet det ti kroner året. De aller yngste guttene slapp med bare fem. Vi trente to ganger i uka, på tirsdag og torsdag. Treninga begynte klokka seks. Den gamle stailen var veldig punktlig med klokka. Alle måtte følge med. Hvis ikke, fikk vi refs. Lystra du ikke treneren, kunne du like godt gå hjem igjen. Det var allsidig trening. Gymnastikk og oppvarming og så var det brytetrening. Oppvarmingen var mye løping, armhevninger og lettere gymnastikk. Vi rulla på matta, frem og tilbake, så lå vi på maven og etterpå på ryggen, der vi lå og sykla. Så var det litt knebøy opp og ned og risting som avslutning når du hadde tatt alle øvelsene.

Den første tida måtte jeg lure meg dit. Jeg hadde rigga til en bag som jeg kasta ut gjennom vinduet i soverommet. Der var det kortbukser og gummisko, en og annen genser og håndkle og såpe. Gummiskoene var blå og hvite. Så var jeg klar til å tråkke på trening. Når jeg kom hjem satte jeg bagen ned i kjellerhalsen. Der sto den i flere uker før mamma oppdaga den. Da lukta det ganske surt nedi der. Jeg hadde brukt samme håndkle hele tida. Jeg hadde jugd hele tida og sa at jeg hadde besøkt en kamerat. Da mamma oppdaga bagen skjønte mor og far at det ikke var noe å gjøre med det.

Torpegrepet
Vi trente mye på de tre grepa, hodefall, flyvende mare og slengkryss. Så var det ned i benk i halvnelson og kvartnelson. Jeg var tidlig ute med lange armer og mye spesialgrep og dobbeltnelson. Torp hadde et eget grep som på landsbasis kalles for torpegrepet. Det er hodefall. Du tok over en arm og under en annen arm og så vrei du og dro du. En arm under og en over skuldra, og så måtte du ikke holde bare i hodet, men måtte ha med en arm og slå til ene siden, høyre eller venstre. Noen slo til høyre, noen til venstre. Jeg la meg veldig tidlig til å spesialisere meg til venstre og overraska mange for den gang var grepet til venstre forholdsvis ferskt. Mange brukte det ikke, men jeg så opp til Per Karlsen og han drev akkurat med det samme.

Bestefar var kreftsyk. Høsten 1958 satt jeg veldig mye hos ham i den siste tida. Farmor var på møte i Sion på Selbak. Farfar lå hjemme før han ble flytta til IK i Gamlebyen. Det var tidlig på høsten, og det skulle være stevne på Torp. Vi venta at bestefar kunne rusle når som helst. På det stevnet ble jeg nummer to. jeg kom hjem og fortalte det til bestefar og viste fram premien min som var en vanlig lommekniv. Jeg tror det forlenga livet til bestefar noen måneder. Han var så stolt at han visste ikke sin arme råd.

Den tida hadde alle klubbene hver sine klubbdrakter. Enten rød eller blå. Alle måtte ha den, enten du var fra Rjukan eller fra USA. Nå er det rød bryter og blå bryter, og alle må ha en rød eller blå drakt. Torps første drakt var svart med svær hvit stripe rundt ryggen. Så forsvant den svære stripa, og det ble bare en hvit stripe rundt. Jeg har to av de eldste draktene hjemme. Det finnes ingen andre, og jeg har tatt vare på dem. Draktene måtte vi bekoste sjøl. Jeg fikk kjøpt billige brukte drakter av noen tidligere brytere. Olga i strikkeforretningen på Torp strikka drakter på strikkemaskin. De eldste draktene ble strikka for hånd, men senere strikka de på maskin.

Det lukta pyton
Treninga var på klubbhuset og konkurransene gikk på Fagen. Da måtte vi hente fram den gamle matta som nok enkelte husker lukta av i dag. Lukket du opp døra til lageret og ikke passa på, så gikk du rett i bakken. Det lukta pyton. Inni de gamle mattene var det kamelhår og utvendig et tøytrekk. Trekket burde vært vaska oftere enn det ble, for det lukta flere års brytersvette. Når det var stevne, var det så fullt at mange satt helt framme ved matta. Det har vært fortalt episoder om at når de brøt på mattekanten, så sparka noen ben under han som brøt mot torpingene. Når Per Karlsen fikk kobla krysstak på motstanderen sin i det hjørnet, så flytta de som satt i hjørnet seg vekk. For de visste at når Per tok såkalt grønbergkryss, da landa bena til motstanderen som regel i fanget på de som satt i motsatt hjørne.

Veiinga var veldig viktig. Du kunne gå opp en vekt, det kan du også nå, så nær som på store internasjonale tevlinger, der kan du ikke gå opp, på VM og lignende. For hver tredje kilo var det ny vekt. Første tida hadde vi en gammeldags potetvekt. Så kom stangvektene. Nå er det ikke annet enn elektroniske vekter.

Et tvillingpar på Torp var like som to bær. Det var veldig stille gutter, Jon og Pål Kristiansen. Det var aldri noe bråk og aldri noe tull. Vi var på guttemøte i Kristiansund. Pål gikk på vekta og ble veid. Så kom Jon og skulle på. – Du har vært på vekta, du. – Det var broren min, sa han. Jon klarte ikke vekta og måtte gå igjen. Men han sendte Pål en gang til, han. Det visste ikke vi. Men Jon ble mester. Lenge etterpå fortalte de om veiinga.

Snørr og tårer
Jeg var ungdomsmester to år på rad. En gang kretsmester i junior weltervekt, og så var jeg kretsmester i senior nitti kilo, som det het den gangen. Men de sterkeste kampene gjorde jeg stadig vekk i lagkampene. Jeg levde meg inn i det vi skulle yte, så nesten snørr og tårer rant. Jeg har en egen evne til å vinne over de utroligste i lagkamper. Den beste bryteren jeg noensinne har møtt, er svensken Hasse Antonsson. Han var nummer to i olympiaden i 1960. Jeg hadde ikke en sjanse mot ham i det hele tatt, men det er jo ikke det som er viktig. Det viktige er å stille opp i lagkamp og gjøre en god kamp.

Vi dro på stevner både innenlands og utenlands. Det gjaldt å skaffe penger til å drive klubben. Det gikk i bøttelotterier og bingo. Dansetilstelninger var ganske vanlig. Først var de på Fagen, men det var på klubbhuset det ble fart i sakene. Det var dans hver eneste helg. Torpingene støtta opp om foreninga. En gang var det hundre og tjue mennesker på dansekvelden. Til å begynne med var det leid inn forskjellige lokale danseband. Jubelgutta, det var Johnny Johansen og Roar Samuelsen, spilte ved flere anledninger. Senere ble det mer eller mindre diskomusikk og stereoanlegg.

Jeg drev så lenge som aktiv bryter til jeg hadde gått ned mange kilo og var utslitt. Da hadde jeg så mye å ta igjen at jeg mer eller mindre ga opp den aktive karrieren. Jeg gikk inn som trener og var med i lagkamper. Jeg visste at stilte jeg meg opp i stevner og tapte, så hadde jeg blitt så forbanna over å reise land og strand rundt for å møte motstanderne. Jeg var med i et eller annet småstevne eller norgeskretsstevne og i lagkamper. Jeg hadde jo aktiv lisens til opp til åttitallet. Nå er jeg med i styret i brytergruppa og trener en dag i uka og dømmer fast fortsatt nasjonalt her hjemme i Østfold.

Trykt i Demokraten 2010