Vær så god, ta plass i tannlegestolen
Fire i min klasse ble tannleger. Det var Dagfinn Svanæs, Odvar Kjøraas og Magne Myrvang i tillegg til meg. Om det var for å ta hevn, vet jeg ikke. Klinikkassistenten på skoletannklinikken ble nemlig kalt «Den røde fare». En del tannlegeskrekk kan vi sikkert føre tilbake til skoletannlegene. Hun kom og hentet folk, og det var helt grusomt. Skrekkhistoriene gikk blant elevene. Men det var tøffere den gang. Bedøvelse ble sett på som ren luksus og tannlegen brukte borene til de var utslitte.
Min bestefar som hadde samme navn som meg, var født i Gudbrandsdalen på Tretten. Han ble innkalt til militærtjeneste i Halden. Han gikk dit på sine to ben og fikk det som svarte til befalsskolen. I Halden traff han en kvinne som han ikke kunne være foruten. Han var odelsgutt, men ble politi i Fredrikstad. Han var stor og sterk, og alle hadde respekt for ham. Han hadde tittelen politivaktmester og var sjef for den lokale rådstua. Hjemme har vi en tegning av ham med hjelm på hodet. Etter sigende er den tegnet av en morder.
Mors far, Jens Haug, var lærer på Cicignon i skriving og skjønnskrift. Da jeg ble født, leiet rektor Nerdrum i huset. På et bilde lå jeg naken på et skinn og uten et hår på hodet. – Nå har jeg sett Haug på skinn, sa han.
De som hadde sløyd, skulle snekre kasser og fikk karakter etter hvor tette og fine de var. Holdt de vann, var det Meget. Etter hvert som det lakk vann ut, fikk de dårligere karakter. Christian B. Apenes fortalte meg at Haug sa til ham: – Hva er det du har laget da, Christian? Er det en potetkasse?
Til jeg var fire år gammel bodde jeg i samme hus i J.N.Jacobsens gate hvor jeg senere kom til å bo i mange år. Far var tannlege og begynte først i annen etasje i Demokraten. Faget lå kanskje til familien. Fars tvillingbror Christian var tannlege, to av mine fettere også.
Bedremanns barn
Murermester Berggraf oppførte Nygaardsgaten 21. Der fikk far kontor. Det fulgte med en leilighet i huset. Der bodde jeg fra fire års alderen og til jeg dro for å studere. På St. Croix skole gikk jeg i ren gutteklasse. De fleste var «bedremanns» barn. Det gikk fem guttehjemsgutter i klassen. De hadde trebånner og annerledes klær. Vi hørte at på guttehjemmet ble de holdt veldig strengt. Jeg kan ikke huske at de på noen måte ble ertet eller mobbet i klassen.
Neste steg i karrieren var realskole og gymnas på Den gule anstalt. Jeg var russ i 1953. Vi hadde Tveterås i norsk og han var med oss på russetur i fjellet. Russerevyen var skrevet av Birger Madsen. Vi fremførte den med Madsens orkester. Det ble seks fulle hus i Biblioteksalen. Den tiden tenker jeg tilbake på med stor glede.
Fire i min klasse ble tannleger. Det var Dagfinn Svanæs, Odvar Kjøraas og Magne Myrvang i tillegg til meg. Om det var for å ta hevn, vet jeg ikke. Klinikkassistenten på skoletannklinikken ble nemlig kalt «Den røde fare». En del tannlegeskrekk kan vi sikkert føre tilbake til skoletannlegene. Hun kom og hentet folk, og det var helt grusomt. Skrekkhistoriene gikk blant elevene. Men det var tøffere den gang. Bedøvelse ble sett på som ren luksus og tannlegen brukte borene til de var utslitte.
Inn til banksjefen
På tannlegehøyskolen kunne man få gratis tannbehandling mot at studentene fikk øve seg. Det var veldig alminnelig den gang å få tannverk i en jeksel. Følgen var at vi som studerte der, fikk god trening i kunsten å trekke tenner. I dag er det nesten ingen som får trukket ut jeksler på grunn av hull, men tannkjøttsykdom kan medføre tannløsning. I min studietid hadde vi ikke egen avdeling for periodonti. Det var en motsetning mellom professor Wærhaug som mente at tannkjøttbetennelser hadde en bakteriell årsak. En annen professor mente at betennelsen kom av en funksjonell belastning. Professorene var sterkt uenige, men hilste i alle fall på hverandre. Det oppsto strid som grep langt inn i familielivet.
Etter avlagt tannlegeeksamen tjenestegjorde jeg i forsvaret i Gamlebyen. Jeg husker noen, særlig fra Hedmark og Finnmark, som møtte til førstegangstjeneste uten noen gang å ha vært hos tannlege. På syv soldater trakk jeg det halve året ut alle tennene og tannrester i overkjeven og laget proteser.
Tannlege Mustorp praktiserte i Fredrikstad til han ble veldig gammel. Han elsket å være tannlege og han hadde veldig søkning. Bokhandler Martinsen gikk hos Mustorp. Han spurte om å få en tidlig time for å slippe å vente, og Mustorp sa: – Halv syv på morgenen. Da han kom, satt det allerede tre på venteværelset.
For å starte måtte jeg ta lån på ti tusen kroner i Spareskillingsbanken. Det var ikke bare å forlange og forlange den gang. Jeg måtte opp trappa og inn til banksjefen. Mor satte huset i J.N.Jacobsens gate som garanti for lånet. Den gang kostet en tannfarget fylling tjue kroner.
En flaske akevitt
En kollega i Halden hadde sin spesielle indeks: trekke en tann med bedøvelse skal koste det samme som en flaske Siemers akevitt. Disse prisene holdt tilnærmet samme nivå i minst førti år.
Far var bare førtifem år da han døde. Tolv år senere startet jeg praksis. Jeg tror han hadde et godt navn i byen, for da det ble kjent at jeg skulle starte, begynte folk å ringe til min mor. Jeg tror hun skrev full timebok for tre måneder med en gang.
Noe utstyr hadde jeg i behold etter tannlege Myklebust som hadde hatt halve praksisen etter far. Den første boremaskinen min var fra før krigen. Den surret og gikk og trengte tid før jobben var gjort. Etter hvert skaffet jeg meg en ny «unit». En unit er en søyle hvor man har spyttsuger og skyll-og-spytt-ut-bolle og tannlegebor. Den jeg nå fikk hadde air rotor: luftturbindrevet høyhastighetsbor med vannkjøling. Senere ble det enda mer utstyr på uniten, men etter hvert har man fått separate computerstyrte apparater til allting.
Helt fra begynnelsen hadde jeg røntgen. Det var absolutt nødvendig, men den gang far etablerte seg, averterte han med røntgen, så det var ikke alle tannleger som hadde det i hans tid.
Gjør det vondt?
Da jeg begynte, hadde vi ikke engangsnåler. Vi måtte stikke gjennom nålene, sterilisere dem og sette dem på igjen. Allerede før krigen produserte man små rør med bedøvelsesvæske. En tannlege på Vestlandet fremstilte bedøvelsesvæsken selv fra de tilgjengelige ingrediensene. Tannlegesekretæren kom dessverre til å blande salpetersyre i væsken. Pasienten ble invalid for resten av livet. Man har nå en veldig tynn, spiss nål som kan stikkes ned ved tannen og pumpe inn med trykk så injeksjonen kjennes nesten ikke i det hele tatt. Pasienten tittet alltid på boremaskinen og spurte: – Gjør det vondt? «Absolutt smertefri tannbehandling» tror jeg er et reklametriks.
Enkelte tannleger tilbyr lystgass før behandlingen. Jeg har aldri gjort det. Gassen kan gjøre deg «happy», men fjerner ikke smertefølelsen. Best husker jeg to tvillingsøstre med tannlegeskrekk, i et forskningsprosjekt på eneggede søsken i Boston 1960. Behandlingen var ikke særlig smertefull, men når den ene var i stolen, sto den andre ved siden av og gråt og omvendt!
En sjelden gang må man bruke full narkose. Det kan være en pasient med tannlegeskrekk eller en med behov for omfattende behandling. Mange psykisk utviklingshemmede må få denne støtten. Da har vi heldigvis muligheten til sykehushjelp med assistanse av anestesilege og sykepleier.
Nå har tannlegene stort sett bedre tid til den enkelte pasient, for det er ikke så mye akuttbehov, og venteværelset er ikke fullt av folk med tannverk. Det er mest vedlikehold og forskjønning av tennene for svært mange.
Bedre tannhelse
Folks tannhelse har bedret seg vesentlig i den tiden jeg har praktisert. Årsaken kan være riktigere kosthold og flittig bruk av tannbørsten. Jeg mener også at bruk av fluor i tabletter og tannkrem har hatt en god virkning. Ett problem har vi fremdeles. Nå har vi fri tannbehandling til man er atten år, men senere må vi betale selv for behandling hos private eller offentlige tannleger. Ikke så rent få sløyfer å gå til tannlege og går kanskje til de blir fire-, femogtjue år med hull et eller annet sted til de får tannpine. Man må ty til rotfylling, og etter det tar de fleste fornuften fatt.
Barn hos tannlegen er en sak for seg. – Mamma, er tannlegen slem? Mor eller far må være med og trøste og berolige ungen. Når det hele er overstått, har jeg alltid hatt noen småleker som belønning for prøvelsen.
Da jeg fylte 70 år hadde jeg fylt min tilmålte del av huller i fredrikstadfolks tenner. Da hadde jeg «levd på folkemunne» i nærmere 50 år. Jeg åpnet døren til venteværelset: – Vær så god, siste!
Trykt i Demokraten 2010