På en øy i Oslofjorden

I 1964 ble Erling Loraas nestleder på Foldin offentlige skole på Bastøy.
– Jeg var relativt nyutdanna sosionom, bodde i Oslo og hadde kone og to små barn. Jeg måtte ut på jobbmarkedet og søkte en stilling som nestleder og understyrer på det som den gang het Foldin offentlige skole. Navnet Bastøy hadde en så dårlig klang.

På Bastøy guttehjem gjorde guttene opprør i 1912. Soldater og marinefartøyer ble kalt ut. I 1964 ble Erling Loraas (79) nestleder på Foldin offentlige skole på Bastøy.

Jeg var relativt nyutdanna sosionom, bodde i Oslo og hadde kone og to små barn. Jeg måtte ut på jobbmarkedet og søkte en stilling som nestleder og understyrer på det som den gang het Foldin offentlige skole. Navnet Bastøy hadde en så dårlig klang. Bestyreren het Hans Harstad. Jeg fikk jobben i 1964. Vi dro ut til øya i mars-april og fikk en enebolig så boligbehovet var løst. Vi bodde der i tre år, og mine to eldste barn hadde sin tidlige barndom på Bastøy. Det var før de begynte på skolen.

En skøyte gikk fra Horten og ut til øya. To skøyteførere jobba skift og frakta folk til og fra. Det var ca. tredve personalboliger der ute, så det var veldig mange hjemmeværende husmødre som måtte til Horten for å handle, og skøyta var kommunikasjonsmidlet.

En gang i det siste halvåret jeg bodde der, ble skøyta stjålet av noen av guttene. Jeg ble oppringt om natta, og det kom et marinefartøy fra Horten som jeg ble med. Vi gikk rundt i Oslofjorden og leita etter skøyta. Vi fant den fortøyd i Moss. Det ble et etterspill, og gutta ble avhørt. De to guttene hadde diskutert seg imellom: Den ene ville kræsje skøyta og kjøre den rett på land og vrake den, men den andre sa at skøyta må vi berge for det er mange andres båt.

Disiplin og kontroll
De gamle skolehjemsavdelingene hadde navn: Solvang, Breidablikk, Granly, Fram og Fjordgløtt. Bygningene var i to etasjer, og i annen etasje var fra gammelt av sovesalene. På et bilde står førti, femti gutter ved sengene før de går til køys. I min tid var det bygd om til enerom. I skolehjemstiden var ca. hundre gutter plassert der. I min tid var det omtrent tredve. På hver avdeling var det en husfar og en husmor. De var velmenende og snille folk. Videre var det en påkosta styrerbolig i to etasjer og et hus med samlingssal som også ble brukt som kirke. I en bygning for seg lå kjøkkenet.

Noen av personalet som hadde vært der mange år husket gamle dager. Da var det bedre disiplin og kontroll, mente de. Det kan hende at guttene ikke hadde så store adferdsforstyrrelser den gangen. Det var mer foreldreløse eller fattige som ble tatt hånd om.

Jeg opplevde ikke at det ble brukt fysisk tvang. Men tvangen var at guttene var plassert på øya av barnevernet. Forutsetningen for å komme på Foldin, var at det var fattet et barnevernsvedtak i hjemkommunen. Det ble en avlastning for nemndene. Det var ren renovasjon, og man fikk fjerna et problem fra kommunene. Det inhumane var at det fantes ikke noe pedagogisk opplegg eller behandling.

Aldri gamle biler
Det var gutter med ganske store adferdsproblem. Et par av dem var klin psykotiske og voldelige og vanskelige å takle. En psykiater kom over og fant at guttene ikke hørte hjemme på Foldin. Etter en tid kom guttene tilbake. Den ene hadde med seg en liste med navn på de som han skulle ta. Heldigvis sto ikke jeg på den lista. Kontakten med familien var ofte meget dårlig.

Mange av guttene var greie og hyggelige, men du kunne ikke stole på dem, for de var ofte skadd etter en håpløs barndom. Kritikken fra min tid der er at det var ikke noen behandling eller pedagogikk, men oppbevaring.

Guttene var kriminelt belastet i den forstand at de hadde begått mange tyverier, innbrudd og slikt. Mange av dem var erfarne biltyver. Jeg husker en gutt jeg fulgte i retten i Horten. Tiltalen var meget omfattende med biltyverier, og så ble alle tyveriene lest opp. Dommeren leste opp anklagen, og gutten sa: – Nei, den bilen har jeg ikke stjært. Den bilen har jeg stjært. Men så leste dommeren om ennå en bil, og da sa gutten: – Nei, den har jeg ikke stjært. – Hvorfor har du ikke stjålet den, siden du innrømmer de andre? – Nei, jeg stjæler aldri gamle biler.

Populær skomaker
Det fantes ikke noe relevant tilbud til slike gutter. Blant personalet var det noen håndverkere, rørleggere og elektrikere, snekkere og en skomaker. Meningen var at guttene skulle få innføring og opplæring i disse yrkene. Gutta ble fordelt på de forskjellige aktivitetene og skulle være til hjelp. Men det var ikke noe fast program for opplæring og alt ble derfor mer eller mindre tilfeldig.

Gutta likte seg på skomakerverkstedet for skomakeren var så blid og hyggelig. Så fikk de sydd seg et par sko og det var stas. Skomakeren, Jon Lenes, var en sympatisk og populær mann. Han var sikkert en bra mann for mange.

Det var gartneri og gårdsbruk der. Det var også fjøs med griser og kuer. Produksjonen gikk inn i institusjonsregnskapet. Gutta var med ute, men fikk ikke kjøre maskiner. Dessuten hjalp de til i fjøset.

Det var som om du var på landet. Dagen var inndelt i økter. Det var frokost og formiddagsøkt, pause midt på dagen på to timer, og så en ettermiddagsøkt før kvelden. Hvorfor det var slik, tror jeg hang igjen fra skolehjemstida. Vi ville prøve et pedagogikkprogram med normal skoledag og innlagt opplæringsprogram, men på grunn av inndelinga i økter, fikk vi det aldri til.

Forbanna på systemet
Fra skolehjemstida var det et karaktersystem på skolen. Som belønning fikk hver gutt én karakter fra arbeidsdagen og én fra husfar fra avdelingen de bodde på, to karakterer per døgn. Beste karakter var én og dårligste seks. Det aller dårligste du kunne få var «seks med følge». Folk fra avdelingen og arbeidsstedet leverte karakterene til bestyreren. Om morran holdt bestyreren en appell til gutta, og så ble det overlatt til meg som nestleder å lese opp karakterene. Lommepengene som gutta fikk, var regulert i forhold til karaktersystemet. Jeg var forbanna på hele systemet og ønsket å avvikle det. Jeg sa til de som jobba på avdelingene at nå blir det ikke noe karaktersystem mer. Noen få protesterte, men de skjønte kanskje ikke min motivasjon for avviklingen.

Det var tradisjon på øya at presten i Borre kom over og hadde konfirmantundervisning. Så ble det hver vår holdt konfirmasjon, og foreldre og pårørende ble invitert fra forskjellige steder. På den tida, hadde jo alle gutta langt hår, og da ble det tvangsklippet. En av gutta slapp unna saksa, for presten oppdaga at han ikke var døpt. Det ble problem med konfirmasjonen. Uka etter kom presten over og skulle døpe gutten. Han måtte ha vitner, og jeg og en til var til stede. Da dåpen var unnagjort, tok gutten fram en kam. Han hadde langt hår og gredde gjennom håret sitt.

Noen ganger stakk gutta av, og personalet ble kalt ut for å lete. En kveld hadde gutta blitt enige om å stikke i skauen. Personalet hadde walkie-talkie og gikk og snakket med hverandre. Rett nedenfor hovedbygningen sto et tre, og høyt oppe satt en gutt. Personalet gikk under og sa: – Vi er der og der og vi ser ingen. Gutten satt og lyttet, og fortalte meg om det senere. Kokka lagde fest med mye god mat, hjemkomsten ble koselig for personalet, men gutta fikk ingenting. De måtte gå og legge seg.

Grinete lensmann
En gang skulle noen gutter gå fra Breidablikk og til hovedhuset. Det skulle være kinoforestilling. Så kom avdelingsleder Thomsen alene. Jeg spurte: – Hvor er gutta? – De stakk over isen! Det ble veldig oppstyr, og jeg ringte til lensmannen i Borre og sa at det var så og så mange gutter som hadde stukket av, og hva de het. Da ble lensmannen jævlig sur og sa at jeg måtte passe bedre på gutta. Jeg svarte at jeg gjør så godt jeg kan, men det er din jobb å fakke dem. Han ble forbanna. Det viste seg at mange av gutta hadde stjålet biler og mye annet utstyr.

Jeg bestemte meg for at hvis de ringer fra avdelingene og sier at gutta har stukket av, så ville jeg ikke utkalle personalet. Det gikk en gang eller to, og så ble det slutt på rømningene. Guttene ble ikke jaga og stakk derfor ikke av.

Solide middager
Bestyreren var en snedig kar. På lørdager inviterte han noen av de ansatte på middag, men slett ikke alle. Meg måtte han invitere for jeg var jo nestleder. De som ikke ble invitert, gikk rundt og grublet over grunnen. Slik ble det duket for konflikter.

Fra tid til annen kom styret med båten til Bastøy. Da fikk også vi en solid middag. Styret kunne ha fungert som en kontrollkommisjon, men jeg kan ikke erindre at de noen gang tok kontakt med guttene. Etter en tid ble det plassert samfunnsbevisste sivilarbeidere på øya. En av sivilarbeiderne hadde kontakt med Gerd Benneche i Dagbladet. Hun kom ut og skrev i avisen om Foldinskandalen. Vi dannet et fagteam som jeg var leder av, og psykolog Jan Brudal, psykiater Oddvar Bastø og kurator Johan Nordager gjorde en kartlegging av gutta på øya.

Vi skrev en rapport på spritduplikator og sendte til departementet, men fikk ikke medhold i at det var nødvendig å gjøre noe. Derfor gikk vi over til en annen strategi. Vi gikk inn for at institusjonen burde legges ned. Sosialdepartementet innså at det var kanskje nødvendig å foreta en vurdering, en granskning, og så satte de inn et utvalg som overlege Per Nyhus ledet. Den rapporten konkluderte med at institusjonen burde nedlegges. Så ble Foldinskolen lagt ned i 1970. Vi oppnådde det vi var ute etter: å legge ned institusjonen.

I 1967 sa jeg opp jobben på Bastøy. Jeg ble spurt av barne- og ungdomspsykiatrien i Vestfold om jeg ville begynne der og ble styrer på en ungdomsinstitusjon. Jeg hadde en sivilarbeider, Tore Linné Eriksen, en våken gutt. Han og Tore Bjerkman som starta Pax forlag, mente at vi kunne bruke erfaringene mine fra Bastøy. I boka «De vergeløses verden» skrev jeg halvparten. Senere skrev Nina Jon en doktorgradsavhandling om verneskolen på Bastøy. Den heter «En skikkelig gutt».

Jeg la Bastøytida bak meg, men det hender jeg bebreider meg selv for å ha jobba der en tre års tid. På denne måten ble jeg en slags delansvarlig. Livet mitt har vært som en lagkake. Biten om Foldin smaker ikke godt.

Trykt i Demokraten 2011