Påls minner fra Mørcheløkka

Apasjegjengen drakk blod. Pål Nielsen debuterte som prins Løvehjerte.

Vi bodde på Mørcheløkka, kalt etter konsul Mørch, som eide hele området i gamle dager. Mørcheløkka var virkelig et slags Oslo vest i denne delen av Fredrikstad. Absolutt «østkant» i vest var Trosvikstranda og Trosvikberget. Der støtta det ene huset det andre. Jeg hadde klassekamerater fra berget. Med fedre som drakk, og så ut som revyfylliker med sixpence og loslitt dressjakke. En kom forbi lekeplassen vår, dritings. Det var far til en av oss, og vi prøvde å leke og late som ingenting for at gutten ikke skulle bli ille berørt.

Jeg vokste opp i et trygt, småborgerlig miljø. Far drev en slags engrosforretning med lager i kjelleren og telefon. Det var slett ikke alle som hadde telefon den gangen. Nedover i gata bodde to politimenn og banksjef Arntzen i Norges bank.

Trosvikberget kriga med St. Hansfjellet. Begge steder var det knallharde folk. Våpnene var pil og bue, sprettert og sten. Vi ved Stadion lå i ingenmannsland. Utafor vår verden var utlandet. Der var Gressvik og der herja Apasjegjengen. Apasjegjengen traff jeg aldri. Det var det samme med Den sorte dame, ingen hadde sett henne, men alle visste om denne. Apasjegjengen drakk katteblod. Helt sant. Det hendte at gjengen storma byen. De kom over Galloppen og Trosvikgjengen og Apasjegjengen møttes ved Floa på isen og kasta sten på hverandre. Jeg var en veldig sjenert og feig liten gutt, så jeg var aldri i nærheten av dem.

Slange i paradis
Jeg har skrevi et sted at Mørcheløkka på mange måter var et paradis. Også i paradis var det en slange. Vi hadde kanskje både en og to gutter som rett og slett plaga de andre. Større gutter som gikk på skolen ga beskjed: – Deg skal jeg ha tak i. Jeg er sikker på at de bare slengte ut sånne trusler og glemte dem. Men vi gikk i frykt. I barndommen var vi alltid redde. Det var noen som alltid skulle ha tak i deg og hevne seg. Det er mulig at jeg bare var følsom og feig, men jeg savner ikke et øyeblikk den tida i barndommen. Den «lykkelige barndommen» er for meg en løgn. Livet mitt ble faktisk bedre jo eldre jeg ble.

Til Mørcheløkkagjengen hørte Øyvind Arntzen, Kai Gulbrandsen, Holthe-brødrene Svein Erik og Magne, og så Gabrielsen da, Egil og Arild som bodde rett over gata. Lenger borte var det Tom og andre klassekamerater. Lekeparken på Trosvik torv var sentrum. Rundt torvet var det brødbakeri, et nedlagt kaffebrenneri, fire dagligvareforretninger og Heier. Heier drev et lite verksted ved torvet. Han var en original, en skrue, med alpelue og runde briller. Han var oppfinner. Han laga rattkjelker, snodige ting, små gravemaskiner og andre lekegreier. Om vinteren fyrte han med bildekk. Husmødrene som hang opp klær klaga.

Vi fløy mye gjennom gårdane og lekte indianer, vi skjøt og laga lydene sjæl. Vi skjøt som vi hørte på film: Krsj … poing! En jul fikk jeg indianerfjær, ordentlig høvdingepynt. Jeg husker jeg gleda meg til cowboy- og indianersesongen hvor jeg kunne være høvding. Men så hadde jeg utur for jeg hadde stort sett et eller to år eldre lekekamerater, og Egil måtte ha hodepynten for han var eldst. Han måtte være høvding. Jeg ble lei meg, for det var min høvdingpynt, men jeg var for liten. – Hva skal jeg være da? – Ja, du kan være høvdingens sønn. Høvdingens sønn, hva er det for slags status?

Da vi var blitt litt eldre fant vi veien til Petterstomta. Dit var det forbudt å gå. Rottene der skulle være store som katter. Brynhildsens fabrikker hev resteprodukter på tomta. Vi fant sukkertøyklædder på over fem kilo. De voksne sa at de var fulle av rottegift, og at vi kunne dø hvis vi spiste dem. En av oss ble valgt til å prøvesmake. Han døde ikke av det.

Godterier for en femkroning
Litt lenger unna lå Simo. Barnevognhjul var ettertrakta vare når du skulle lage Olabil. Nede i Oslogata lå Ford. Der hadde de mye metallavfall i diverse containere. Fant vi kobber, var det fantastisk. Skraphandelen lå i den veien som går opp mot Oredalen. Skraphandler Karlsen veide høytidelig kobberet: – Det blir fem kroner, guttær. Vi lærte etter hvert å dele innholdet i sekken, og så gikk vi én gang og fikk fem kroner, og så kom vi dagen etter, og det var stadig fem kroner. Vi kunne ikke ta med oss femkroningen med hjem, for da het det: – Hvor har du fått pengene fra? Så vi stakk med en gang ned i kiosken til søstrene Kristiansen. Vi fikk mye godt for en femkroning.

En gang står det en mann, en litt loslitt herre, og drikker fra en hårvannsflaske. Han hivde den i seg, og så kom alt sammen opp igjen. Så ser han på flaska: – Dæven, jeg kjøpte feil. Jeg tok den med fett i. Han var en del av det tørste klientellet i nabolaget.

Det var ulike manndomsprøver man måtte gå gjennom. På fransk heter det «rites de passages». En viktig prøve var å snike seg inn på kampene på Stadion. Jeg var redd for at foreldra mine skulle finne ut at jeg gjorde noe gærent. Men jeg måtte gjennom. Jeg klatra opp i et tre utenfor Stadiongjerdet og hoppa ned under en kamp. Kan det ha vært mot Mjøndalen? Vaktene med gule armbind kom springende for å hive meg ut. Det gjaldt å stikke fra, og så lekte vi gjemsel med vaktene under tribunene. Etter at vi hadde blitt kasta ut en tre eller fire ganger under en kamp, kunne det ha stått i CVn min at «han ble hivd ut fire ganger».

En annen manndomsprøve var å klatre til topps i det fire meter høye nettinggjerdet utenfor Stadion. Hadde jeg dotti ned, kunne jeg knekt nakken. Der hvor innfartsåra går i dag, var tunnelen sprengt ut. Sånn ble den stående i lange tider. Det var kjempeskummelt, kølamørkt og ekkelt. Du måtte løpe tvers gjennom tunnelen, for å bli godkjent. Ved siden av var jernbanetunnelen. Jeg tror, men er ikke sikker på, at en hadde løpt tvers igjennom på jernbanesvillene.

Fire hoder i luka
Etter hvert ble jeg mer hekta på fotball. Men der vi bodde var Stadion mye mer enn fotball. Etter kampene hjalp vi vaktmester Dahlby med å rydde på tribunen. Rydde og rydde. Det lå ispapir og tomflasker igjen. Vi hadde vår egen agenda, og hev tomflaskene over gjerdet og panta dem til egen inntekt. Altså: vi sørga for tomflaskene, og Dahlby måtte ta papiret.

Vi hadde utsikt til hele Stadion fra loftsluka i huset vårt. Onkelen min hadde bygd en tribune, så man kunne sitte på den med hue opp i luka. Luka var femti centimeter bred, og onkel trona i midten. Fetteren hans, onkel Alf, og faren min og jeg trua oss inn. Fire huer stakk opp av luka. Det var et fabelaktig syn. Nervene var i helspenn, og de voksne røka alt i ett. Og dertil tok de en liten knert Eau de vie. Fotball forbinder jeg den dag i dag med røk og lukt av brandy.

Jeg greide aldri å forestille meg at fotballspillerne var alminnelige mennesker. Snæbbus, Bjørn Borgen, Arne, Lille-Lækken var guder. Jeg fikk sjokk da jeg var med mora mi på Stene R. Johansen. En av ekspeditørene var fotballspiller. Mora mi spurte: – Kjenner du ikke ham? Det var Bjørn Borgen og jeg ble helt ødelagt. At Bjørn Borgen sto bak en disk var nesten blasfemisk.

Mølla går!
Røde Mølle var eventyrets land med actionkinoen i Fredrikstad. Den første filmen jeg så på kino, var en tegnefilm. Jeg hadde ikke klar oppfatning av hvor selve filmen var, så jeg satt og så på en veggdekorasjon som var på Mølla den gangen. Gunnar Brattlie hadde laga den. Den forestilte Don Quijote med vindmøller og det hele. Jeg satt og så på den og venta at den skulle bevege seg. Men så åpna teppet seg, og lerretet kom til syne, og der var Hakke Hakkespett.

Å snike seg inn på Mølla før man var gammel nok, var også spennende. Jeg så aldri gammal nok ut, jeg var en rund, liten krabat. Men jeg hadde kamerater med diverse triks. Ett var å gre håret bakover. Det var i Brylkrem-alderen, man kunne spøtte og gre seg. Eller hvis du hadde eldre brødre, så kunne du låne mopedhjelmen. Kom du med den og betalte og la hjelmen oppå den lille kanten i luka så markerte det at nå er jeg seksten år.

Jeg gikk på Seiersten skole. Vi hadde jenter i klassen. Jentene levde i sin egen verden. Etter hvert ble vi litt kjent med dem. Da en av de pene jentene spurte om hun kunne være i følge med meg, skjønte jeg ikke spørsmålet: skulle vi leke sammen eller hva var det her for noe?

Jeg var livredd for ikke å være flink, redd for å glemme noe. Det var fast takst å vise at man hadde lommetørkle med seg. Vår frøken var en streng dame med lilla hår og fornemme r’er. Vi skulle rekke hånden i været og vise at man hadde lommetørkle. Frøken kontrollerte om det var rent.

Det jeg tenker mest på om Seiersten, var at det var så gammelt der, og det lukta linoleum. Jeg hadde en følelse av at lærerne hadde vokst opp på skolen, at de var like gamle som den, at skolen minst var tre hundre år. Alt var liksom inngrodd. Noe nært forhold til lærerne opplevde vi aldri. Vi fikk beskjed om at hvis vi traff lærerne på byen, skulle vi ikke hilse, for da var de ikke på jobb. Nå for tiden har ungene navn på lærerne, Per og Anne. Den gang jeg forteller om, het de bare «lærer» og «frøken». Jeg tenkte: er lærerne mennesker med menneskelige behov? Gikk de på do? Nei, jeg kunne ikke tenke meg at de hadde rompe. Det var helt umulig.

Aldri bedt i bursdag
På Seiersten kunne vi ha barnehjemsbarn i klassen. En gang skulle jeg lese et dikt og glemte en linje. Da sa frøken at leser man ikke leksene, blir man sånn som … og så navnet til en i klassen. Hun fortsatte: – For slik vil dere vel ikke være, hm? Det var grusomt. Disse barna kom fra Frelsesarméens barnehjem i Myragata. Der var noen av gutta blitt risa med bjørkeris og fått merker. De hadde fått beskjed at hvis noen spurte, skulle de si nei, det er ikke merker etter slag, det er skabb. Barnehjemsbarna ble vanligvis ikke bedt i bursdag. I bursdagen min fikk de komme. Etterpå fortalte mor noe hjerteskjærende om en av guttene som hadde spurt: – Hvorfor ble jeg invitert? Det er som fra en roman av Charles Dickens. Men vi er ikke på attenhundretallet, men i Fredrikstad i sekstiåra.

Jeg ble trua til å være med i skuespill og ble utstyrt som prins Løvehjerte med kappe av grønt kreppapir. Du kan ikke tenke deg noe mindre Løvehjerte enn det. Jeg ble alltid plukka ut til å ha hovedroller. Det var fordi jeg var så flink til å lære utenat. Jeg turde ikke noe annet enn å være flink. Slik begynte min karriere som entertainer.

Trykt i Demokraten 2011