Blålys og sirener

– De første minuttene er ofte avgjørende, sier Jan-Erik Veum.

Jeg er fra Nordre Veum. Faren min var bonde hele sitt liv. Nå er det jeg som har gården. Etter en hard økt med ambulansen er det godt å rusle rundt på gården, snakke litt med lammene og greie med det ene eller det andre.

Jeg gikk på Evenrød skole i seks år. Etter seks år ble vi flytta til Trara i sjuende klasse, og så ble det Seiersten for åttende og niende klasse. Vi var ikke mere rampunger enn de som kom fra andre steder. Tiende klasse tok jeg på Den gule anstalt. Jeg hadde ikke superkarakterer og mener at karakterene ikke hadde så mye å si når du kom i jobb. De jobbene jeg har fått, har jeg gått og spurt på. Etter året på Haugetun folkehøyskole gikk jeg i halvannet år på Kalnes.

Jeg tok befalsskolen for Forsvarets sanitet på Lahaugmoen. Det kan ha vært der jeg ble interessert i å hjelpe skadde eller syke. Et halvt år var jeg i Brigaden i Nord-Norge. Jeg så ikke midnattssola en eneste gang.

Da jeg var ferdig med pliktåret mitt, dro jeg ned og snakka med Bjørn Edvardsen som var distriktssjef i Falken den gangen: – Er det noen muligheter å få jobb? Bjørn Edvardsen sa at det skal vi se på, og så fikk jeg beskjed om å komme ned da jeg var ferdig i militæret.

Jeg kom ned og fikk min første syketransport. Det var en overføring av en pasient fra Oslo til Fredrikstad. Per Waler satt ved rattet. Han hadde kjørt i mange år. Falken hadde garasjene i Floaveien ved Fjeldberg båthavn, ved Vestre gravlund. Vi hadde fire sykebiler gående, kranvogn og starthjelp og froskemannstjeneste. Flemming Widell og Bogdan Badowski var froskemenn. Badowski er 85 år nå.

Utstyret er viktig
Utstyret i bilene var enklere den gangen. Men vi hadde surstofftilgang og forbindingsmateriell og spjelkemateriell til brudd. Etter hvert samla gutta i Falken inn penger til to hjertestartere eller defibrillatorer. Vi fikk vi i gang en hel del hjerter med dem. Det viktigste er at folk gjør noe før vi kommer. Det gjelder å skaffe frie luftveier og prøve å stanse blødninger. Å bøye hodet bakover så pasienten får puste, er helt avgjørende. Det hjelper ikke å ha et helt sykehus hvis det ikke blir gjort noe grunnleggende på et sykdoms- eller skadested. Samfunnet kan redde mye ved å lære folk førstehjelp.

De siste åra har vi fått en EKG-maskin som heter Mobimed. Den kan vi sette på hjemme hos pasienten og sende signaler via radio, og hjertedoktoren ser om det er infarkt eller ikke. Pasienten går så til sykehuset her eller til Oslo for hjertereparasjon.

Falken drev også legevaktsformidling. Folk ringte legevaktstelefonen, vi skrev opp pasientens navn og telefonnummer, og vakthavende lege kom til oss og ringte opp eller dro på sykebesøk. Da hadde vi kontakt med alle fastlegene i distriktet og de som kjørte legevakt. Vi fikk et veldig godt forhold til distriktets doktorer. Hvis pasienten trengte ambulanse, ringte legene til oss igjen og så rykket vi ut.

Etter en tid hos Falken gikk jeg over til å kjøre ambulanse hos Røde Kors. Etter innføringen av Helse Øst overtok sykehuset hele ambulansetjenesten. Bilene har fått en gulfarge som synes godt i trafikken. Vi har garasjer under den gamle legevakten. Tre biler går hele døgnet, og en kjører fra klokka åtte til fire. Dessuten har vi en liten akuttbil som kjører ut med anestesipersonell i grønt. Den kjører fort. De guttene eller jentene har det travelt.

Rød, grønn og gul
Det er to med i ambulansen. Minst én skal ha fagbrev i ambulansefaget. Alt i alt er det åtte, ni mann som er på vakt på dagen. Dessuten bemanner vi AMK-sentralen med folk som er utdanna på jobben der borte. Når du ringer 113, kommer du til Akutt Medisinsk Kommunikasjonssentral. Vi blir varsla på tre ulike nivåer. «Vanlig» er grønn tur, så følger «akutt» som er rød tur mens «haster» har gul farge. Grønn tur kan være kjøring til og fra et sykehus eller til et sykehjem eller langturer som til et annet sykehus i Oslo eller helt til Feiring. Hvis en dame har ramla på gulvet og har ødelagt benet og det er varmt i rommet, så er det en gul tur. Dersom en mann faller om på trappa ute og blir liggende i tyve graders kulde, er turen rød. Hvis en bensinbil kjører inn i en personbil ute på veiene, er det rød tur. I det siste har vi fått noe nytt som heter trippelvarsling. Hvis AMK får meldinga først, varsler de brann og politi. Dersom politiet får det først, varsler de brann og ambulanse.

Nå kjører jeg ambulanse på heltid. Jeg vil si at jeg lærer noe på hver eneste tur. Hvis det passer, så prater jeg med han eller henne som ligger på båra. Å høre hva pasienten har drevet med, er alltid moro. Det er så mange flotte mennesker. Hvis jeg merker at de ikke vil prate, så må de få fred. Så er det en som er så veldig til å prate at han blir så sleten. Da må jeg si at nå må vi slutte og slappe av litte grann, så skal jeg holde fred, jeg og.

En gang hadde vi en tur til Feiring. Pasienten som skulle av gårde, var litt engstelig. I dagambulansen er det to bårer. Han som skulle til Feiring skulle vi frakte i sykebil, men han ville ikke ligge. Det var fullt framme og fullt bak, og han ville bare sitte. Da måtte vi legge pårørende på båra. De bytta plass, og det synes de var helt greit. Det er jo ikke etter boka, men jeg tøya meg langt og kanskje det er verre å sitte hjemme og ikke vite. Hadde jeg blitt kjørt til Oslo med hjertefeil, og kjerringa mi ville være med, og det hadde skjedd noe på veien, så hadde hun visst hva som har skjedd. Hun slipper å sitte hjemme og lure.

Det var situasjoner som får meg til å trekke på smilebåndet. Vi skulle hente en mann som skulle legges inn på sykehuset. Han bodde i tredje etasje i en blokk. Vi har en litt mindre båre som vi bærer opp. En mann møter oss nede og holder opp døra, vi går opp i leiligheten. – Det er en kar som skal legges inn her, sier jeg. – Ja, det er meg, det, sier mannen.

Blålys og sirener
På rød og gul tur er det full utrykning. Vi har ingen fartsbegrensning når vi kjører utrykning. Vi har to sirener med ulike toner, den vanlige og en annen. Hvis trafikken står tett, kaster den vanlige ikke lyden godt nok. Den andre vekker folk mer. I veitrafikkloven heter det at trafikken skal kjøre til side når vi kommer. Før het det at trafikken skulle kjøre til side og stoppe. Nå heter det «om nødvendig stanse».

Jeg pleier ikke å kjøre med sirener når det er mørkt. Det er ingen vits i å skake opp folk mer enn nødvendig. Blålysa synes veldig godt i mørket. Trond Fredrik Solhaug har tatt kurs i utrykning på Politihøyskolen. Han har lært opp utrykningssjåfører her i fylket. Han legger vekt på at hjula skal være i bevegelse hele tiden. Hvis du kjører i jevnt drag, så flyter det bedre ut, og du får en mykere kjøring. – Du skal kunne ha et glass vann på dashbordet og det skal ikke skvalpe over, sier han.

Dødsulykker er ikke til å unngå. En bil kjørte rett i fronten på en lastebil. Det var tre gutter i bilen. En av dem døde. Vi var den første bilen som kom til stedet. Det ble hektisk, og vi måtte varsle om at vi trengte flere biler. Smeller det på Rolvsøy, kommer også gutta fra Sarpsborg. Det første jeg gjorde, var å få oversikt over skadestedet. Prioritere frie luftveier, stanse blødninger. Den første som kommer fram, blir operativ leder for sanitet. Han får på seg en hvit vest og skaffer seg oversikt over det hele. Han skal bare gå og peke og ikke gjøre annet. Da flyter redningsarbeidet best. Hvis det er nødvendig kan vi tilkalle Luftambulansen.

Trafikkulykker der unger er hardt skada, er de verste. Etter slike jobber har vi blitt flinkere til å snakke med hverandre om det. Etter hver tur snakker vi om hva vi gjorde bra, og hva vi kunne gjort annerledes. Hvis det er større greier, blir prest og folk på sykehuset kalt inn.

Det kan skje ubehagelige ting. Vi har blitt trua med våpen. Da trakk vi oss pent tilbake og lot politiet overta. Det var vel alkohol med i bildet. Det kan være vel så opprivende som ulykker å kjøre en person hjem til et sted som ikke er bra for han eller henne. Det kan være kummerlige forhold, og pasienten har ikke noe annet sted å være. Å overlate en slik person til seg sjøl, er ikke noe moro. Det kan være gamle mennesker som bor alene. Men det har blitt bedre med årene, og hjemmesykepleien er et kjempeopplegg for folk som bor alene.

Det er veldig hyggelig å se igjen folk som jeg har kjørt. De husker meg, og det er jeg glad for. Jeg er liksom en litt grå person og har ingen særegne trekk som gjør at folk kjenner meg igjen. Jeg hadde en rar opplevelse her om dagen. Jeg traff en mor som kom bort og sa til meg: – Jeg skulle ha takka deg i mange år. Du kjørte sønnen min for tretten år siden da han hadde ødelagt seg i kneet. Jeg kunne ikke huske den turen, men hun husket meg. – Er du sikker på at det var meg, sa jeg. – Ja, helt sikker. Jeg hadde levert gutten på røntgen og kommet bort etterpå og spurt hvordan det gikk med ham. Det synes jeg var hyggelig.

Trykt i Demokraten 2011