Torpingen som slo rot på Selbak

Jeg er fra Torp, selv om jeg har bodd førti trivelige år på Selbak, sier Tor Erik Jakobsen.

Leif Jakobsen, far min, var på Torp bruk helt til den bitre dagen i 1972. Borregaard hadde allerede kjøpt opp fabrikken og slo døra igjen dette året. Det var en sorgens dag for far. Han hadde vært engasjert på flere plan på bruket. Aslaug, mor mi var hjemmeværende helt til vi to guttene var ferdig med skolen. Da ble hun postfunksjonær på postkontoret på Torp. Postkontoret lå ved siden av den gamle jernvareforretningen i Roald Amundsens vei som var den gamle hovedgata på Torp.

Vegg i vegg med posten drev baker Martinius Olsen. Han var en bauta. Kona til bakeren var postmester, en fin kombinasjon. Gamle Torp sentrum lå i dette området med slakteri, meieri og flere forretninger like i nærheten av hverandre. Senere skulle posten plutselig inn i butikken, og det ble postfilial i det «nye» samvirkelaget, Prix, nede ved Sarpsborgveien.

Vi bodde i O. J. Moums vei der far hadde kjøpt ei lita stue. Han starta tidlig med å bygge på og forandre. Men han var kanskje mer gartner enn snekker. Det var veldig mye hage til huset, og den satte han høyt. Han elska blomster og var flink til å få dem fram, men matauken var viktigere. Vi hadde alle grønnsaker og bær man kunne tenke seg. Jordbær var prikken over i’en, men det var også plommetrær, epletrær, pæretrær og moreller. Jeg sprang mye rundt i hagen. Den var fin.

Torpekonflikten
Hjemme ble det ikke prata så mye politikk selv om broren min, Jan Arild, var mer interessert enn meg. Men det var to ting far var opptatt av. Den ene var politikken. Han representerte NKP og senere SV i 40 år i kommunestyret, formannskapet og fylkestinget. Den andre var fagforeninga. Jeg tror han var renhårig og kunne skille mellom snørr og barter. Mange av dem han var sammen med var kommunister. De fleste er borte nå. Torbjørn Marthinsen, formann i foreninga, hadde han et veldig nært forhold til. Under Torpestreiken var Torbjørn sjefen, og pappa var viseformann i fagforeninga. De hadde samme syn på saker og ting. Streiken ble en veldig trist sak for Torbjørn. Kjær fikk det som han ville. Torbjørn ble jaga fra fabrikken. Som plaster på såret fikk han det lille mekaniske verkstedet ved siden av Sportsplassen Torp. Ellers var det Brostrøm-brødrene, Finn og Nils, og Oliver Sigvartsen, mureren fra Snekkerhaugen. De ble jeg godt kjent med. Fra Nabbetorp kom Angell Simensen, Kristoffer Tangen, Bjarne Baltzersen, «Karl i krana» Kristiansen og flere. Det var folk som hadde meningers mot. Jeg var en del sammen med ungene deres.

Sønnen til Torbjørn Marthinsen leda oss som var Unge pionerer under NKU. Det straffa seg. Etterat papirene ble frigitt, så sto det at han Leif Jakobsen hadde en sønn som het sånn og sånn. Dette sto i papirene. Jeg har lest det sjøl. Da jeg var i militæret, søkte jeg meg til et såkalt sersjantkurs. Jeg var i min beste alder, hadde god utdannelse og var fysisk sterk. Jeg sparka fotball i nest øverste divisjon i Østsiden IL. Så ble det opptak til kurset, og de fant ut at Tor Erik ikke var den de ville ha. Arne Storm Johansen, min svigerfar som var boktrykker på Selbak, var også med i lokalpolitikken. Han representerte Høyre i kommunestyret og ble spurt om hvordan det var med han derre Jakobsen.

Jeg begynte på Torp skole i 1958. Det var både gutter og jenter i klassen. Jeg har lite å melde om negative lærere. Vi fikk først en lærerinne som het Eli Sletten, Eli Hals, som jente. Hun var datter av Einar Hals, skolestyreren på Torp. Eli var fenomenal. Hun jobba i mer enn førti år og var der til hun ble pensjonist. Jeg hadde henne de tre første åra, og det gjorde muligens at jeg også ble skolemann. Sånn som jeg kan huske det, var alle like viktige. Hun glemte aldri noen. Hun hadde topp orden og system på seg sjøl, og på oss.

Jeg var kanskje lite grann rabagast. Til mors store sorg slet jeg litt med snakketøyet gjennom hele folkeskolen og realskolen. Mamma syntes det var så ille, for jeg fikk aldri god oppførselskarakter. Men oss imellom fikk jeg Meget i alle fag hele tiden.

Med «pene handa»
Det var to ting jeg aldri kunne. Det ene var å være helt snill gutt, som de sa. Jeg syntes vel jeg var snill og mente i hvert fall aldri noe vondt med det, men fikk nedsatt til og med på vitnemålet på folkeskolen. Det andre var skriving. Jeg er nemlig kjevhendt. Jeg skrev med venstre helt til tredje klasse. Da begynte vi å skrive med pennesplitt som vi dyppa i blekkhuset på trepultene. Det ble litt kjelkete med trekkpapir og det hele. Da ble frøken og mamma enige om at jeg burde begynne å skrive med den «pene handa». Jeg fikk en påskjønnelse for innsatsen. Det var «Bobseybarna på sirkus». Jeg fikk den som presang fordi jeg hadde gått over til å bruke høyre hånd. Skriften ble derimot aldri pen. Det er blitt bedre nå da jeg er seksti år og skriver med venstrehanda igjen.

Det som var litt spesielt, var at i femte, sjette og syvende klasse fikk jeg Eli Slettens far, skolestyrer Einar Hals, som lærer. I klassen gikk, Kåre, broren til Eli. Det var nok litt spesielt å ha søsteren sin som lærer i tre år, og pappaen sin de tre siste. Einar Hals var på tampen av sin karriere, og det er ikke lett å være gammel lærer med fremadstormende unge mennesker. Han slet nok litt. Da vi kom i sjuende klasse og fikk ny matematikkbok for eksempel, kunne det være litt vanskelig med den. Da var det kjekt at noen av oss kunne hjelpe til. Jeg fikk noen ganger prøve meg som lærer og fortelle hvordan vi skulle få til ett eller annet som han ikke fikk dreisen på. Kanskje det var da jeg fikk tanken i hodet at jeg ville bli lærer selv. Jeg hadde en veldig tendens til å styre når vi hadde gutteklubb, lekte indianer og hvit, eller sparket fotball på løkka.

Barnelaget en god skole
Samtidig som jeg gikk på skolen var jeg med i barneavholdslaget: «Jeg lover og sverger aldri å ta den første dram». Barnelaget holdt til på det store fine Avholdslokalet på Torp. Nå er det bare Gunnar Wehler igjen av de flinke lederne. Gunnar Wernersen døde nylig. Arthur Brostrøm, Jens og Anton Storhaug er alle borte.

I laget var det ordentlig system i møtene: åpning, sang, dagsorden, referat, opplesning osv. Det var alltid stappfullt av unger. Det var første gang jeg leste for noen andre enn elevene i klassen. Barnelaget ble en sånn arena der jeg og mange med meg syntes det var kjempemorsomt. Jeg kunne skrive et eller annet som jeg leste opp for de andre. Det var oppdragelse og kultur i laget. Ettersom åra gikk skrumpa avholdslaget inn. Barnelaget forsvant, og det var vel nærmest bare Odd Thorkildsen og Gunnar Wernersen igjen. Så var det ikke mer. Lokalet ble solgt.

Lite mobbing
Det var lite sosiale forskjeller blant guttene og jentene i klassen på Torp. På veien ned mot Leca lå Moumbrakkene. De sto ikke veldig høyt i kurs, for vi var ikke helt trygge på dem. Det var mange unger der, kanskje flere enn i andre hjem. Jeg gikk sammen med jenter og gutter derfra, men vi tenkte lite over eventuelle forskjeller. Mobbing var det lite av.

Jeg og andre barka litt sammen av og til. Vi brøt eller prøvde å sette ben på hverandre. Så boksa vi i vei. De andre lagde en svær ring rundt og heia: – Yeah, yeah, yeah! Det var litt som i The Beatles. Så kom læreren som hadde inspeksjon og dro oss i øra inn på lærerværelset. En gang vi skulle gå inn til time, hadde jeg vel gjort et eller annet gæli. En lærer tok meg i øret og vred ordentlig. Han vrir hardere og hardere, og til slutt begynner Tor Erik å gråte. – Det var bedre, sa læreren. Jeg viste fram øret og fortalte om dette hjemme, og det at han skulle se meg gråte, før han var fornøyd. En fæl historie. Men den episoden likte ikke faren min, så han gikk på skolen og snakka med læreren. Jeg tror nok at faren min fant orda.

En svær, svart koffert
Skolekorpset pleide noen ganger å øve i klubbhuset til Torp IF. Jeg hadde mange ganger hørt dem spille og syntes det var stas. Jeg var bare ni år og ikke gamle gutten. Jeg ønsket å spille på trompet eller trommer. Så tok de meg inn, og jeg fikk den svære, svarte kofferten – med en tenor inni. For meg så den ut som en tuba. Den måtte jeg bære fra klubbhuset og hjem helt alene. Hjemme gråt vi en skvett, både mamma og jeg. Men det er litt sånn oppe i hodet mitt at jeg gjør det jeg blir bedt om. Jeg er litt ærekjær og fikk god lyd ganske tidlig og var deretter ivrig i korpset, på tenor og etter hvert på ventilbasun, i 7-8 år.

Som du skjønner, er jeg veldig glad i musikk. I nabohuset tett inntil bodde en som heter Rune Andersen. Han har klipt håret til folk i over førti år. Han åpna frisørsalong i et lokale hvor Fiske-Marta tidligere solgte fisk, og han driver der ennå. Jeg har ikke klipt meg så mye hos ham, for du vet, etter hvert detter håret av meg, så nå er det kona som bruker saksa.

«She loves you …»
Vi så mye på et svensk TV-program som het «Drop in». En kveld hørte vi blant annet The Beatles spille She loves you yeah, yeah, yeah… Dagen derpå møttes vi og startet band. Jeg, Rune, Inge Mass og Roger Tangen. Rune har en fetter som heter Tor Helge Johansen. Han gikk i klassen vår og ble med litt senere. Vi kalte oss «The Bayonets». Det var viktig med engelsk navn. Alle band het jo noe med «the» et eller annet. Vi spilte popmusikk. Ville vi prøve å låte som The Beatles, måtte vi skaffe alt som hørte til – gitarer, forsterkere og trommer. «Forsterkeren» min var en gammel radio. Ledning med «bananstikker» inn i grammofonutgangen og jakkplugg inn i Framus-gitaren.

Vi har et herlig bilde som ble benytta i avisene. Det ble tatt på Fagen på Torp 28. desember 1964. Vi var engasjert for å spille på juletrefesten for barna til de ansatte på Torp Bruk. Først spilte fagforeningsmusikken Du grønne, glitrende tre… og ungene gikk rundt treet. Etterpå spilte vi, til stormende applaus, og fikk førti kroner, ti kroner hver, for jobben. Vi var i himmelen. Det var første gang vi tjente noen kroner. Fagen var stappfull, ikke bare av unger, men de voksne var også der. Vi hadde blant annet en kjenningsmelodi som het «La bayonetas». The Bayonets spilte også flere ganger på barnelagsmøtene. Det var der vi fikk verdifull øvelse. Etter et par år begynte jeg i et annet band som het ikke mindre enn «The Swinging Band» fra Selbak. Noen av oss syntes at navnet var litt flaut, litt for gammeldags, så vi byttet til «Between». Senere ble det sang og musikk i en rekke ulike band. Alle årene sammen med Per Grimstad med allsang på Kommandanten er også minnerike. Jeg driver for fullt fortsatt, nå sammen med en dyktig gitarist, Kåre Ravneng, fra Skjeberg.

Etter folkeskolen hadde vi i 1965 to veier videre. En del begynte på Borge ungdomsskole, og noen av oss på Den Gule Anstalt. Jeg tok bussen til skolen ved elva. Det første året gikk vi på kvelden. Det lukta alltid salmiakk for de hadde allerede begynt å vaske noen av klasserommene. Utenfor lærerværelset lukta det salmiakk og tobakk. Lærerne var i stor grad en litt eldre flokk som gikk i lagerfrakk og røkte pipe. Det var trivelige og ryddige år på Den Gule. Men det var litt stillestående. Det var større avstand mellom lærer og elev enn på Torpeskolen. Det gikk i et fast mønster, og det tok fem år av livet mitt. Men nå hadde jeg bestemt meg: jeg ville bli lærer.

Trykt i Demokraten 2011