Bak lås og slå i Fredrikstad
Mange har hørt om Slaveriet i gamlebyen. Det lille fengslet fra 1864 ved det gamle rådhuset i Gamlebyen, er det ikke så mange som kjenner. Fengselsbetjent Asle Schultz hadde arbeidsplassen sin der. Fengslet ble nedlagt i 2009.
Jeg vokste opp de første ni åra på en plass som heter Laupstad i Lofoten. Far jobba på kraftstasjonen. Da den var ferdig utbygd, ble det dårlig med jobb. Først flytta vi til Hamar. Der trivdes ikke familien. Det var bare skog og trær. Derfra gikk turen til Aukra ved Molde.
Da jeg var femten, dro jeg til sjøs. Båten gikk mellom Polen og England og Molde. En tid var jeg på skipsverksted og jobba der som rørlegger. Jeg trivdes ikke noe særlig. Derfor gikk jeg yrkesskolen for å bli elektriker, men sjøen lokka stadig. Jeg hadde en kamerat som var på fabrikktråler, og jeg fikk plass om bord. Det ble mange turer opp under Grønland. Jeg tok fiskerifagskolen. Mens jeg gikk der, traff jeg ei jente fra Fredrikstad.
Vi skrev brev.
Det kunne gå fjorten dager eller tre uker mellom hver gang vi fikk post. Andre båter tok med seg posten ut. De pakka den inn i plast og kasta den på havet. Så fiska vi den opp. Det samme skjedde andre veien. Vi skrev og leverte til skipperen. Så fiska den andre båten den opp.
Jeg havna for godt i Fredrikstad og lurte på hva jeg skulle begynne med her. Far til kjæresten min jobba i fengslet i Gamlebyen. Han sier: – Du kan jo prøve deg den veien. I januar 1979 begynte jeg på fengselsskolen i Oslo. Skolen holdt til i «Bayern». Navnet kom av bryggeriet som hadde vært i bygningen før det gikk konkurs. Fengselsskolen var toårig. Etter eksamen hadde vi et pliktår. Jeg begynte året mitt på «Bayern» i Åkebergveien.
Fort og greit
Bayern var et stort fengsel. Mye var fast bestemt. Enten fikk du lov, eller du fikk ikke lov. Alt skulle foregå til bestemte tider. Systemet virka veldig firkanta. Jeg søkte på et ledig vikariat i Gamlebyen. Jeg fikk jobben og skulle vikariere i seks måneder. Han jeg vikarierte for, kom tilbake etter fire måneder. Hvordan skulle det gå med vikariatet mitt? Jeg spurte inspektør Kristensen. – Vi spør fengselsdirektøren, sa han. Direktør Solheim hilste på alle som var på jobb. Da han kom til meg, spurte jeg om jeg måtte tilbake til Oslo, eller om jeg kunne fortsette her nede. Han tenkte seg om: – Har Kristensen bruk for deg, så kan du bli her. Fort og greit. Det var ikke så mye byråkrati før.
I motsetning til Bayern var fengslet i Gamlebyen lite. Det var en mursteinsbygning i et par etasjer. Når du så gitteret i vinduene skjønte du hva det ble brukt som. I Gamlebyen måtte du bestemme mye mer sjøl. Det var færre å spørre om råd hvis du lurte på noe. Vi var elleve som gikk i turnus, pluss en på verkstedet, og førstebetjent Kjell Eriksen og inspektør Tore Moen på kontoret.
De innsatte gikk i egne klær og så ut som folk flest. De fleste var mellom tjue og tretti år. Noen av de innsatte var bare femten år. Vi tok oss ekstra av dem. En del satt i varetekt og resten sona dom. For de som satt i varetekt var det et fremskritt å komme fra glattcelle hos politiet og til oss.
Fullt hus
Vi hadde plass til treogtjue. Da var det fullt. Da jeg begynte, hadde vi to tomannsceller og to tremannsceller, resten hadde enerom. Flesteparten av de innsatte kom fra Østfold. Mange av dem kjente hverandre fra før. De var ikke alltid like gode venner. Den ene kunne påstå at den andre hadde tysta, og den andre sa motsatt. Det var litt av en kabal å få det til å gå i hop uten at det ble en masse krangel og bråk på cellene. De fleste hadde jo aldri gjort noe gærent. De var stort sett uskyldige, alle sammen. Men én var faktisk uskyldig. Han hadde det virkelig tungt.
I fengslet hadde vi ikke mange tvangsmidler. En innsatt slo seg helt rebelsk. Tre av oss måtte presse ham bort i et hjørne, mens vi snakka med ham. Det hendte at de trua: jeg vet hvor du bor, jeg skal komme og ta familien din. Én satte fyr på cella og hengte seg. Jeg har alltid ment at å fyke på folk gjør ikke noen ting bedre. La dem bare få litt tid på seg, og så snakker vi sammen. Da roer de fleste seg.
Det var ikke toalett, men dobøtter på rommene. Dagen begynte med at de skulle ta med seg bøtta og tømme den. Det er klart at det lukta under paraden.
Handla hos Steens
Ganggutten hjalp til med frokosten. Han var en sindig type som vi kunne stole på. Luka i døra ble åpna og ganggutten stakk inn to, tre brødskiver, pålegg og et krus med kaffe. Mange klaga over osten og syltetøyet. Da fant vi på et system at de innsatte kunne bruke kostørene til eget pålegg. De skrev en handleliste, og en gang i uka handla vi godsakene i Steens matbutikk.
Etter frokosten gikk enkelte inn på det lille verkstedet i annen etasje for å jobbe. Noen gikk til vaskeriet, mens andre jobba på cella. Arbeidet besto i å bøye tynne stålplater til svingere til ekkolodd, eller lage vindushasper. Fengslet jobba også for Biobe på Kråkerøy med å montere lufteventiler til vinduer i mange varianter. En periode monterte de lamper. Da satt de innsatte ved et langbord og jobba sammen med en verksbetjent.
Klokka fem var det middag. Vi fikk maten fra militærkjøkkenet i Gamlebyen. Ganggutten og jeg dro av sted med ei lita kjerre. Så skrangla vi tilbake med middagen.
TV og kortspill
Etter middag fikk fire stykker komme på et lite rom. Der var det TV, og ellers satt de og spilte kort. Det var to, tre timer de fikk sitte der. De innsatte fulgte nøye med turnusen: – Schultz, du husker vel at i dag er det min tur å se på TV. Noen satt på cella og leste, for vi hadde en liten boksamling i fengslet.
De som ville, kunne få undervisning. Det var flere lærere fra Glemmen videregående skole som sto for pedagogikken. En innsatt var en smarting. Han tok mesteparten av gymnaspensum mens han var hos oss. Han begynte på NTH etter at han kom ut. Han satt vel inne for at han hadde smugla hasj. Bruk av rusmidler ble et stadig større problem. Det begynte med brennevin. De prøvde å heise sprit inn gjennom vinduet på en celle. Det gikk ikke bra. Etter hvert kom hasjen og pillene.
De smugla inn stoffet via klær som de spretta sømmene på, og sydde inn i tøyet. Mesteparten tar jo forholdsvis liten plass, og de prøvde å smugle i brev. Vi leste ikke innholdet, men vi åpna dem. De smugla jo inn saker i brev. Det var mest hasj, men også en del heroin.
En kar hadde fått omgjort soninga og skulle til Blå Kors. Han hadde sykkel, og vi stappa inn sykkelen bak i varebilen. Vel fremme skulle vi ta ut sykkelen. Framløkta hadde åpna seg. Det var en haug med piller i løkta. – Det var da svært med piller, sa jeg. Først nekta han, men så måtte han innrømme at pillene var hans.
En riktig skittjobb
På søndagene kunne de innsatte få besøk av koner, kjærester eller andre. Det kunne være såkalte åpne besøk. Da fikk de være alene på et rom. Vi hadde også et rom med glassvegg i midten og telefon fra den ene siden til den andre. Så prata de med hverandre mens jeg avlytta samtalen. Det var en riktig skittjobb.
Det var bestemt at de innsatte skulle luftes en time hver dag. Det var vanskelig å ordne, for luftegården var bare på omtrent 25 kvadratmeter. Så ble den bygd ut så den ble dobbelt så stor. Da gikk det an å spille volleyball der.
Det var også noen som ville forkorte soningstida. En hadde fått med seg et baufilblad fra verkstedet, kappa ned gitteret, ut gjennom vinduet og opp på taket og klatra ned i ei svær bjørk som sto i bakgården, der NRK er nå. Der klatra han ned og borte var’n. En annen hadde gravd seg gjennom veggen og stukket av. Han brukte takrenna og hadde gått gjennom bystyresalen og ut.
Den siste som rømte, glemmer jeg ikke. Han bodde i annen etasje, en bitte liten vietnameser, atten, tjue år. Han likte å erte oss ved å gjemme seg i skapet eller under senga. En dag skulle han dusje. Han kom ikke tilbake. Vi lette på rommet, men der var det ingen. Så gikk vi tilbake til dusjen. Der var heller ingen. Vinduskarmen i dusjen var ikke blitt vaska den siste uka. Der fant vi avtrykk av to hender og en sko. Vi fant ut at han må ha kommet ut gjennom gitteret i vinduet, liten som han var. Han hadde dratt til Oslo og hjem til foreldrene. Jeg tror det var søstera hans som hadde bursdag.
Så kom damene
Etter noen år ble fengslet i Gamlebyen gjort om til et rent kvinnefengsel. Det ble en helt annen stemning i fengslet. På mange måter ble vi positivt overraska. Ingen var innelåst lenger. Alt var åpent og det eneste som var låst, var kontorer og vakta. Plutselig var det folk overalt. Jentene besøkte hverandre på rommet. Slik var det ikke før.
De fleste jentene var fra nitten til et par og tretti år. Det var alt mulig, vold og bøter og promillekjøring og svindel. Vi var veldig spent på hvordan det skulle bli. Mange var jo mildt sagt skeptiske og lurte på å finne jobb en annen plass. På mange måter ble vi positivt overraska over hvordan damene var å ha som innsatte. Mange av jentene var harde stoffmisbrukere og ble veldig dårlige da de kom inn. Det går nesten ikke an å forestille seg. Det ble mye jobb for oss, for de både kasta opp og gjorde seg ut, og alt i senga. Det ble vasking og dusjing. Det var de kvinnelige betjentene som ordnet dette.
En kvinnelig betjent ble fast ansatt fra midt på åttitallet til midt på nittitallet. I samme perioden var det en del kvinnelige vikarer.
Om kvelden gikk vi rundt og telte at alle var der, og vi sa god natt og at klokka elleve skulle det være stille.
I dag står cellene tomme. Fengslet er nedlagt. Kanskje det kan brukes til noe annet? Det er jo en del av Gamlebyen.