På hils med hele byen

– Jeg hadde mange fine kolleger, for ikke å snakke om alle de koselige kundene, sier Brit Gundersen som satt i kassa på Stabburet Matcenter.

Jeg er født i Gamlebyen i 1942, der fru Borschsenius drev ei lita fødestue. Jeg har tre søsken. Vi bodde først på Torp, men trengte bedre plass og så bygde far på Enggata på Nabbetorp ved gartner Strøm.

Første jobben min var hos Åge og Lillian Berger på Kjølberg. Jeg var ikke lenge der. Hos kjøpmann Gullichsen var jeg i tre år. Bak disken sto Gullichsen sjøl, og han Odd og han Per. Hos Gullichsen gjorde jeg litt av hvert. De hadde brød og kolonialvarer og hadde også fiskebutikk.

Sommerjobb fra jeg var sytten
Jeg leste i bla’ at Stabburet trengte folk i ferien. Jeg var sytten år og meldte meg hos fru Strøm. Hun var butikksjef. Hun var både myndig og veldig menneskelig. Pen var hun også. Mannen hennes, Reidar Strøm, jobba også i butikken. Vi lærte en masse av fru Strøm. Også det at i en butikk var det alltid noe å gjøre, om ikke annet kunne vi rydde i eller tørke over hyller.

Inngangen til gamle Stabburet Matcenter var på hjørnet, men det var før min tid. Så gjorde de om. Senere har jeg vært med på mange sånne omgjøringer. Den første tida kunne en se opp i annen etasje til kafeteriaen som het Gryta. (På Gryta spiste for øvrig intervjueren sin første middag i Fredrikstad.) Over Gryta var det også et restaurantlokale som het Stabburloftet. Hvordan det ble brukt, vet jeg ikke.

Etter hvert ble det mange kasser i butikken, i all fall åtte. Det var mest jenter som satt i kassene, og jeg satt ofte i kassa. Alt i alt var vi en femti ansatte. Alt salg foregikk kontant.

Vi begynte klokka ni om morran, og skulle gjerne være der litt før. Vi hadde vanligvis en halv times matpause, men på lange dager en time. Vi jobba til klokka fem og om lørdagen til to. Vi hadde et eget spiselokale. Jeg behøvde aldri ha med meg matpakke, for på bordet sto brød og all slags pålegg til oss. Vi satt ved småbord. Det var et lite røkerom der og dit gikk de fleste, også de som ikke røka.

Begynnerlønna mi var to hundre kroner måneden. På fredager fikk jeg en gjennomsiktig konvolutt med pengene. Vi fikk også ti prosent på varer vi kjøpte i butikken.

Hos Gullichsen hadde det ikke vært tale om å fagorganisere seg. På Stabburet var jeg uorganisert den første tiden, men så meldte jeg meg inn i Handel og kontor.

Vi fikk klær på jobben: fine bukser og kitler som av og til ble bytta ut. Jeg har et gammelt bilde, og der har vi forklær med røde striper. Så ble det lagt om til bukser og gule kitler. Vi syntes vi var enormt fine.

Send meg tilbake til Stabburet
Det var også gutter som jobba i butikken, som blant annet fylte opp med varer i reolene. Knut Thorvaldsen var en spesiell og hyggelig kar. En annen var Kai Eriksen. Og var det noe vi lurte på, så gikk vi til Finn Fredriksen.

Stabburet sendte jo varer hjem. De kom i hvite, senere brune esker med rød skrift: «Vennligst send meg tilbake til Stabburet». Det står nok fremdeles slike esker i hjemmene i Fredrikstad.

Trygve Karlsen ordnet med grønnsakene. I kjøttdisken var Reidar Halvorsen veldig dyktig. Senere kom Bergstrøm. På Stabburet var det nøye, og kjøttvarene skulle ligge pent og ordentlig. Først kunne du få oppskjært, men senere også pakka inn i plast. De var påpasselige, slik at ingenting skulle gå ut på dato. Det var stor forskjell på kjøttkvaliteten hos oss sammenligna med den de hadde i andre butikker. Julesteken måtte være av første klasse. Før jul gikk det mer av sylte og stek og salt kjøtt. Fleskepølsa til Stabburet var toppers. – Det vi ikke får andre steder, får vi i Stabburet, sa folk.

Mange kjøpte fleskeben og kokte suppe eller lapskaus. Fru Strøm hadde innprenta oss at vi måtte behandle kundene likt, enten de kom fra Cicignon, Trosvik eller Trara. Folk var flinke og visste hva de skulle ha.

Nilsen var avholdsmann
I begynnelsen handla jeg for mammaen min. Jeg hadde lapp med og kunne plukke ut hva hun skulle ha. En gang tok jeg med meg et glass med diabetessyltetøy. Det hadde vi moro av. Torsdag og fredag var det travelt. Da sendte vi ut varer. Vi hadde kunder fra hele distriktet og det hendte vi sendte varer med buss til kundene. Folk var det i butikken hele uka, selv om vi ikke solgte øl. En tid hadde vi Zero som var garantert alkoholfritt. Gunnar Nilsen var absolutt avholdsmann. Han hadde sett alkoholisme i familien på nært hold. Men vi solgte forskjellige essenser. Jeg har aldri sett eller hørt om noen som tok ginessens som dram.

Det var mest damene som handla for familien. På fredag kom værstekællene. De var svært populære og visste alltid hva de skulle ha. Mesteparten av kundene var greie og hyggelige. Men ikke alle. En lege kom til meg i kassa. Han var kanskje litt stressa, men så sier han: – Nå har du gjort feil. Det sto folk rundt omkring. – Et øyeblikk, sa jeg, så skal jeg gå og sjekke. Så slo jeg på en annen maskin, og det stemte på øret. Jeg tilbake og viste lappen. – Det var greit, da, sa han.

Noen var høye på pæra. To stykker kom til meg i kassa. Jeg sa hva det kosta, mens køen ble større. Det drøyde med betalingen. – Kanskje jeg skulle få noen penger? Jeg gikk til sjefen og spurte om vi kunne legge ut. – Ja, sa han, det er greit. Men dagen etter kom de og betalte. Det satte jeg pris på.

Vi fikk brød fra Christensen og Gudesen. En gang hadde vi tilbud på brød. To for samme pris som for ett. En familie kom med en hel kørj som de fylte opp. Men de var også mange i den familien. En kunde ble rasende da det ikke var mer igjen.

Gode og varme klær
De faste kundene ble jeg kjent med etter hvert. Vi hadde for eksempel en familie fra Rolvsøy som handla og ordna hver torsdag. Det var koselige mennesker. Jeg tror de var blinde, men jeg husker ikke hva de het. De var så fornøyde og alltid i godt humør. Og det kom en gutt som var kommet litt skjevt ut. Han drev med dop, men var ellers en flott gutt. Jeg har gitt ham en del. Mange sa at du må ikke finne på å gi ham noe, han kommer bare til å selge det. En lørdag da jeg kom på jobben, kom han imot meg og sa: – Tusen takk, klærne var gode og varme. Det kommer jeg aldri til å glemme. Han var en nydelig gutt.

Mange av kundene kjente jeg både navnet og adressen til. Det var Fingarsens, som kom og handla nesten hver uke. Det samme gjorde Larsen fra Rolvsøy. Og mange, mange flere. Jeg hadde mange fine kolleger, for ikke å snakke om alle de koselige kundene.

Hver eneste dag tok Gunnar Nilsen en tur rundt i butikken. Jeg vet ikke om dagens «gründere» vil nedverdige seg til å gjøre det samme.

Julaften stengte vi alltid klokka to. Så kom Gunnar Nilsen i mørk dress, tok oss i handa og takka for året som var gått. Ikke sjelden hadde han med seg trekkspillet. Han ruvet godt, selv om han var liten av vekst.

På fredager tar jeg som regel en tur til byen. Der treffer jeg både gamle arbeidskamerater og de som var faste kunder på Stabburet. Alle sier: – Vi savner Stabburet.

Trykt i Demokraten 2011