Alltid likt å tegne
Talentet til Idunn Westby (88) fikk blant andre reklamemannen Tormod Ulleberg nytte og glede av.
Jeg er gressvikjente fra Haugeveien. Småskolen het Aale skole, og jeg hadde en aldeles strålende, meget religiøs, men snill lærerinne i første, annen og tredje klasse. Hun het frøken Hedvig Furuholmen.
Jeg gikk tre år på middelskolen. Jeg har alltid vært glad i å tegne, og sendte inn prøver på tegninger og kom inn på Kunst- og håndverksskolen i Oslo. Carl von Hanno var hovedlærer. von Hanno var en meget hyggelig mann. Vi hadde lange pulter og sto gjerne og tegnet og von Hanno kom til hver og en av oss og korrigerte. Tok litt vekk, forandret litt der og foreslo gode vinkler og ditt og datt.
I Oslo bodde jeg veldig fint i en stor villa på Ljan. Der bodde også mors tre kusiner. Det ble nærmest et slags kvinnekollektiv. Fra distriktet kom en av jentene fra Thorsø herregård. Hun het Møller. En bror av min bestefar eide huset. Han var stortingsmann, både han og min bestefar på hvert sitt parti. Min far var ytterste venstre. Han kom fra Tynset, fra et bitte lite gårdsbruk, og utdannet seg senere til lærer.
I aprildagene var jeg en tur hjemme. Det jeg husker best fra niende april, var at min far sprang opp på loftet og hentet reserveløytnantuniformen sin. Han skulle ut på et lite fort på Slevik der han hadde kommandoen over tre, fire mann. Mor, lillesøster og jeg fløy opp til Aale. Vi kjente pedellen på den lille skolen der jeg hadde gått. Hun og min mor var gode venninner. Vi fikk ligge der et par netter. Det hadde falt bomber, og vi var spent på om huset vårt sto.
Foreldrene mine ville ikke at jeg skulle bli værende i Oslo, der det var mørklegning og annen elendighet. I stedet begynte jeg på Den gule anstalt i Fredrikstad.
I historie hadde jeg Georg Fredrik von Krogh Klem. Han var nøye med at man brukte alle navnene. Senere ble han prins Haralds lærer på Katta i Oslo. En annen lærer som falt i min smak var Thor Bøhn, ikke minst fordi han var maler. Jakob Sande fra Vestlandet leste egne dikt mens han akkompagnerte på gitar. Senere flyttet han til Oslo og ble lærer på Smestad skole. Smestad var riktig et snobbereir. Sande med sin vakre vestlandsdialekt fikk det ikke noe godt der.
Enkelte lærere var rett og slett forferdelige. En lærer så at jeg hadde hull på strømpen, som jeg stoppet i timen. Han hev meg øyeblikkelig ut på gangen.
I 1944 var jeg russ. Det var det strengt forbudt å være. Likevel greide vi å få til en veldig fin russetid. John Bech Karlsen var russeformann. Vi hadde russerevy i gymnastikksalen i fjerde etasje i den gamle bygningen. Gestapo hadde vi rett over gata. Engeset og Larsen skaffet tøy til kjoler til oss. Jeg tegnet kjolen. Det ble matroskjole i hvitt og rødt. Jeg malte kulisser til russerevyen. Jeg ble så ivrig at jeg glemte klokka. Da jeg syklet hjemover i den blendingsmørke byen, hørte jeg: – Halt! Was machen Sie? Jeg tomlet av meg noen tyske middelskoletyske gloser og fikk gå videre. Det hendte at jeg overnattet på skolen for å slippe veien hjem i mørke.
Det var høytidelig også da Ingeborg Vik i rød russekjole, ved et stort, norsk flagg deklamerte: «Det landet som fedrene skjenket deg fritt, er evig det samme, så vindhardt og stritt …»
Sissi Apenes hadde hjulpet oss med revyen vår. Hun var en inspirasjonskilde når det gjaldt amatørteater i byen. I det siste året av krigen og de første etterkrigsårene blomstret teaterinteressen i byen. Sissi hadde blant annet hovedrollen i «Valgkandidaten». Der spilte også den eldste av Gullordguttene. Jeg torde ikke spille, men var suffløse. Jeg måtte krype under gulvet og ligge og gape opp. Jeg lo, der sitter jeg kroket og skeiv, full av rusk og rask og skulle hviske. Senere tok jeg mot til meg og sa ja takk til flere roller.
Kjell Thue kom til byen som sakfører. Han var så interessert i skuespill og den slags og ble med i dette her. Han og jeg ble tatt ut til hovedrollene i Arne Skouens «Barn av solen». Jeg var veldig nervøs: hvordan skal dette gå? Vi skulle spille i badedrakt på scenen, og jeg var da vikar på Nabbetorp skole, og der hadde de en meget kristelig rektor. Heldigvis, jeg har ikke hørt at hun sa noe om det. Det var ikke bikini som nå, men en ordentlig svær badedrakt.
Sissi mente vel at jeg hadde en slags skuespillertalent, for hun foreslo å lese gratis med meg. Men da hadde jeg for lengst gått ut i arbeidslivet. En gang inviterte hun meg med til Oslo. Der skulle hun lese med en som ville prøve seg i Studioteateret. Vi satt på scenen i hver vår stol og skulle lese replikkene. Jeg mener å huske at Claes Gill var innom og fulgte med. Etterpå sa Sissi: – Nå går vi på Nasjonalteateret og ser «Over evne I» av Bjørnstjerne Bjørnson. Efter forestillingen sa hun: – Skal vi gå bak scenen og hilse på Tore Segelcke? Tore Segelcke var jo fra Fredrikstad. Jeg synes det var som en drøm. Hun var det flotteste jeg visste, og jeg var bare et par og tyve år.
En som dukket opp i teatermiljøet, var annonsepioneren Tormod Ulleberg. Han ble min arbeidsgiver i årene fra 1946 til 1948. Han var først ute når det gjaldt å lage profesjonell reklame her i byen. Ulleberg var litt sånn «herre på strøket», alltid dobbeltspent velkledd, og sammen med bikkja Gaius Graccus Caesar. Ulleberg bodde i fjerde etasje i Bjørnegården sammen med sin første kone. Hun døde, og han giftet seg på nytt og flyttet inn i den praktfulle trebygningen som ligger ved hovedinngangen til Sentralsykehuset.
Byrået var utad ikke mye å skryte av. Bygningen så ut som den sank mer og mer i bakken. To gamle søstre som bodde i annen etasje, eide huset. Alt i alt var vi fire stykker på kontoret. Arbeidsdagen var fra åtte til fire. Jeg fikk jobben efter Ruth Schumann Andersen. Hun het Lundheim før hun giftet seg. Hun var en knakende flott dame og meget flink til å tegne. Foruten meg var det først og fremst en ung gutt som het Knut Berger fra Lervik. Han var veldig ung, en sytten, atten år. Så var det en veldig dyktig mann som var glad i en øl. En gang inviterte han meg med på Bjørnen, men Thor, som jeg kom til å gifte meg med, likte det ikke noe særlig. Kontordamen het «Pitt» Pettersen og holdt prikkfritt rede på kundene. Da jeg sluttet hadde hun akkurat giftet seg med en sjømann fra Gressvik. Vi spleiset til kniver med hvitt skaft.
Som jeg har sagt, var jeg et par års tid i reklamebyrået. Det var en økonomisk oppgangstid i årene efter krigen. Gamle forretninger blomstret opp og nye ble etablert. Det var slagordenes tid i norsk reklame. Gunnar Nilsen slo fast: «Vår mat er best». Fredrikstad Glassmagasin hevdet at «Tiden er inne for syltetøy». Samvirkelaget skulle presenteres som «løft i flokk», og de løftet i flokk maten i været. I skisseboken min har jeg tatt vare på tegninger. Det er blant annet reklame for Fredrikstad barnevognfabrikk: «Når vi blir store, kjøper vi vogn fra Fredrikstad barnevognfabrikk». Lund og Tallaksen og Engeset og Larsen er selvfølgelig med. For Engeset og Larsen laget jeg reklamen sort for å fremheve bakgrunnen. Vi laget også kinoreklame. Jeg husker spesielt et farvestrålende motiv for Hannestad.
Vi hadde flere kunder utenfor Fredrikstad. Lillemor sier: «Sover søtt i sengen», og reklamen var for Sterud i Moss. Men jeg tror ikke firmaet eksisterer lenger. I Sarpsborg laget vi reklame for Otto Skjørens slakterforretning.
Forretningene kom til oss, eller vi tok kontakt med dem. Ulleberg hadde han pønsket ut forslag til tekst, og så skulle vi lage utkast til tegning. Tekst og tegning måtte passe som hånd i hanske. Som oftest ble det både ros og ris. Ofte dro han ut for å bygge nettverk, som det heter i dag. Han var lett på foten og var norgesmester på tusen meter i friidrett 1928.
Jobben var morsom, men jeg ville gjerne komme videre. Jeg hadde blitt interessert i skole og tegning med barn, og så sa jeg opp. Jeg begynte på Statens sløyd- og tegnelærerskole på Notodden. Slik ble jeg, som min far, som lærer bak et kateter.