Foto: Dagfinn Kristiansen
Dagfinn Kristiansen har i mange år fotografert for Demokraten. Han har i sine bilder funnet frem til mennesket bak fasaden.
Det første kameraet i mitt liv var mors Agfaboks. Det var et seks ganger ni rullfilmkamera med tresnelle. Det var mor som var fotografen. Bildene ble klebet inn i familiefotoalbumet. Jeg har boksen i stua den dag i dag.
Jeg er vokst opp på landet nær skog og mark. Jeg har alltid likt meg i skogen, og jeg så mye dyr, ekorn, rådyr og iblant en elg. Jeg tenkte at det måtte være fine motiver å fotografere.
Jeg hadde noen sommerjobber i kommunen. Jeg var med og restaurerte veier, feiet gater og la asfalt. Som 16-åring gikk jeg forbi Park foto i Nygaardsgaten. Jeg hadde spart av lønna mi. For et par tusen kroner kjøpte jeg et speilreflekskamera av Kai Jensen. Det var et østtysk Praktica med en trehundre millimeters telelinse for blant annet å kunne fotografere dyr på avstand.
Jeg ble tent for alvor. Jeg gikk på biblioteket og lånte bøker om fotografering og mørkerom. Etter noen testruller leverte jeg dem hos May Hansson. Uka etter fikk jeg dem tilbake med sorthvittkopier.
Jeg bygget et mørkerom hjemme på loftet. Der fremkalte jeg film og kopierte bilder. Etter hvert fikk jeg jobb på Borgarsyssel museum. Jeg skulle rydde i kartoteket: flyfoto fra Widerøe på femtitallet av gårder i Tune og masse sånne ting. Etter noen måneder ble Roy Perry Jensen, fotografen på museet, syk. Han var midt i å fullføre en fotoutstilling. Han drev med kjempeforstørrelser av gamle gårder og bygninger i og omkring Sarpsborg. I Borgarsyssel museum visste de at jeg hadde foto som hobby. De spurte meg om jeg ville «redde» utstillingen. Den var ikke mer enn så vidt halvferdig. Jeg kastet meg ut i det og jobbet dag og kveld for å få den ferdig. Det gikk bra. På grunn av dette ble jeg museumsfotograf på Borgarsyssel museum i fire år.
Det var mange rare oppdrag. Jeg fotograferte mye inne. Jeg mikrofilmet gamle kirkebøker fra 1600- og 1700-tallet. Med bomullsvanter på hendene bladde jeg i de håndskrevne, innbundne kirkebøkene. Det var svært interessant å arbeide sammen med historikere og arkeologer som drev og målte opp og fotograferte gjenstander på gamle gårder i Østfold. Jeg jobba mye sammen med Kristian Strømshaug. En gang skulle han og jeg opp til Rødnessjøen nord i Østfold fylke. Vi skulle måle opp og fotografere en eldre sveitsisk låve innvendig og utvendig. Den hadde karnapper og var meget sjelden. Låven var falleferdig, og vi var inne og målte, tok bilder, hang i tverrbjelker for å få de riktige avstandene. Det fantes ikke laserutstyr den gangen. Vi brukte målebånd, notisbok og kamera. Etter noen timer skulle vi spise lunsj og ta matpakka i bilen. Da vi begynte med det, hørte vi et brak. Hele låven raste ned. Hadde vi vært inne der, kunne vi blitt drept. Kristian bare spiste ferdig, vi plukket sakene sammen og tok noen eksteriørbilder av deler av den sammenraste låven.
I 1979 fikk jeg høre at Demokraten trengte en mørkeromsassistent. Jeg var nede og snakket med Tor Andersen. Jeg skulle jobbe tre timer hver dag og hjelpe ham å fremkalle filmer og kopiere bilder som skulle inn i avisa neste dag. Tor Andersen var en kjernekar. Kjemien var i orden fra første dag. En annen avispersonlighet fra de første årene var Hans Jørgen «lett-i-øret» Olsen. Jeg jobbet også sammen med Anders Wold, senere redaktør i Halden Arbeiderblad. Vi var begge to fra bondelandet. Han var en fin lærer for en grønn pressefotograf. Han lærte meg dette med tid og rom. Det gjaldt ikke å buse på mennesker med blokk og kamera. Du skulle slå av en prat, snakke med et annet menneske som etter hvert ble mer og mer interessert i å fortelle. Så hadde du saken. Anders Wold og jeg trivdes godt sammen på reportasjer. Vi brukte nok kanskje for lang tid og fikk litt kjeft for at vi hadde vært i Råde i tre timer istedenfor én. Under tiden som mørkeromsassistent jobbet jeg et år som frilansjournalist, men ble fast ansatt som pressefotograf i 1981, og ble 26 år i Demokraten. Alt i alt har jeg jobbet under syv redaktører.
Helge Solheim begynte noen år før meg. Han er ekte trønder. Han har vært en glimrende journalist, og senere nyhetsredaktør, med veldig nærkontakt med fredrikstadfolk. Demokraten har alltid hatt en åpen redaksjon. Mennesker fra alle samfunnslag har bare veltet opp og inn døra til Helge. At han har holdt ut i alle disse åra, er et under. Helge og jeg har hatt fine på-sparket-reportasjer sammen. En gang måtte vi låne en folkevogn av en annen journalist. Det var iskaldt og vinter. Plutselig, mens vi kjørte, falt venstre vindu ned og vi fikk sterk kuling midt i fleisen ute på onsøylandet. Det var så vidt liv i oss da vi kom tilbake til redaksjonen. Helge har evnen til å intervjue personer uten å notere så mye på blokka. Noen små stikkord, fem eller seks, så har han resten i «harddisken».
Klart jeg husker Charlie. Han kjente staben så godt at det kunne sammenlignes med orkesterlederen Duke Ellington som kjente sitt storband så godt at han visste hvor gode musikerne var i poker. Charlie ble jo en legende, en meget bestemt herre som gikk sine egne veier. Han sa ifra med en gang hva han ville. Så skulle jobben gjøres. Det hendte han hoppa bukk over arbeidstidsbestemmelsene: – Nå får du bare jobbe og ikke gå hjem før saken er biff! Veiene var ikke alltid mine, men vi hadde fin kontakt som kanskje kom av at vi begge var glad i jazz.
Enkelte aviser hadde sluse inn til mørkerommet. I Demokraten var det bare ei dør. Hvis vi kopierte bilder, og noen tok i døra, ropte Tor Andersen eller jeg Ja! eller Nei! Når vi kopierte, fikk vi kanskje besøk av journalistene som gjerne ville se på bildene. Jeg savner typografene som nå dessverre nærmest er en utdødd rase: Solveig Levvel og Frank Skovrand var fine medmennesker å jobbe sammen med. På en måte var vi privilegerte for vi var veldig med på layouten i avisa. Nærkontakten kunne ikke ha vært bedre. Jeg kunne rope ut til den ene typografen som satt og ”brakk”, som vi sier, saken på skjerm: – Skal det være høyde- eller breddebilde? I det hele tatt hadde vi den gode, fine dialogen preget av teamworket i Demokraten. Når noe dramatisk skjedde, gikk alt på skinner.
Jeg var med å intervjue Per Liland, både før og etter frifinnelsen. Det var en sterk sak. Rino Rådahl og jeg reiste inn og intervjuet Liland etter at han hadde sona fjorten år. Det gjorde inntrykk da vi traff Liland på et ettervernsted utenfor Oslo, for å tilpasse seg samfunnet. Av helt naturlige årsaker virket han paranoid. Det tok lang tid før han åpnet seg for Rino Rådahl og meg.
En gang ble jeg vekket midt på natta. Det var eksverket på Denofa som sto i flammer og var i eksplosjonsfare. Det var bare å hive på seg klærne, ta fotobagen og kjøre over til Østsida. Da jeg kom til Kongstenhallen, ble jeg møtt av folk som var evakuert fra Kongsten- og Vaterlandområdet. Noen satt tulla inn i ulltepper, en i smoking, en annen i morgenkåpe. Sivilforsvaret og Røde Kors hjalp de skrekkslagne evakuerte. En pressefotografs refleks er: ta bilder! Det var bare å knipse i vei og vurdere senere hva som skulle på trykk. Motivene er der, og folk bryr seg ikke om oss fotografer for situasjonen er så voldsom. Vi prøver å ikke gå i veien for redningskorpset. På eksverket kommer vi ikke inn. Man fryktet at det kunne gå i lufta når som helst.
Jeg får en idé: jeg har alltid vært flyinteressert og har drevet med motorfly og seilflyvning. Tidlig om morran dagen etter ringte jeg til Lars Garder: – Skal vi ta noen bilder fra småfly? Han var trygg, han hadde mange tusen timer i lufta. Vi ble klarert fra tårnet på Rygge flystasjon. Fra flyet så jeg ned: Hele eksverket lå skumbelagt og bare brannvesenet og politiet var i nærheten. I åtte hundre fots høyde i en Piper Arrow tok jeg bilde etter bilde. Mens vi flyr, hører vi på radioen at VG var på vei inn med et annet småfly. De måtte pent vente til vi var ferdige, så vi tok noen runder til!
Et av mine beste bilder ble aldri tatt. Det var under demonstrasjonen mot sammenslåingen til storkommune i Fredrikstad. Demonstrantene ble kjørt i busser til Oslo og sto foran Stortinget. Det var tverrpolitisk enighet mot kommunesammenslåingen. «Nei til storkommunen» delte ut sanger til oss alle. Frp-formann Carl I. Hagen tok imot sangen og begynte å synge. Ved siden av ham sto Erling Folkvord med samme sang. I det jeg løftet kameraet for å ta et bilde, snur Folkvord seg vekk. Han ville ikke bli fotografert sammen med Hagen. Et artig journalistisk motiv som aldri ble fotografert.
Et av de sterkeste intervjuene en frilanser og jeg hadde, var å dra til Skjeberg og intervjue Robert Normann. Jeg visste at han var en veldig sky person. Han likte ikke meg og kameraet mitt, det merket jeg tidlig. Skal du ikke ta noen bilder snart? følte jeg at frilanseren tenkte. Mye av fotografering av mennesker går ut på å avlede oppmerksomheten fra kameraet. Etter intervjuet ba jeg Robert Normann bli med bort til bilen og sa at jeg har kjøpt meg ny bil, har du lyst å se den? Etter å ha plassert Robert Normann i baksetet, slo jeg på tenninga og skjøv inn en kassett med et opptak av Robert Normann i 1943, Opus 7, som han skrev. Når han hørte seg sjøl, sprakk Robert Normann i baksetet på min bil fullstendig. Tårane rant. – Det er jo meg, jo! – Men du har vel den, Robert, sier jeg. – Den har ikke jeg hørt siden 43, jeg har aldri hatt stereoanlegg! Den var sterk.
Etter det kunne jeg ta så mye bilder jeg ville av Robert Normann. Vi tok med gitaren og en stol ut og satte foran småbruket i Skjeberg og tok bilder med huset i bakgrunnen. Skyheten hans var helt borte. Hadde vi ikke brukt all verdens tid på Robert Normann, hadde vi ikke hatt noen bilder av ham. Robert Normann fikk lydkassetten.