Gode og onde dager
Margaret Oremo (88) forteller om gode og onde dager.
Vi hadde vært i skauen og pelt tyttebær. Det var så mye, så vi hadde kurvene fulle. Mamma sykla på den sykkelen jeg fikk på konfirmasjon, og jeg på sykkelen til pappa. Den hadde ikke brems i navet, men bare på forhjulet. I en bratt bakke, nesten hjemme, så virka ikke bremsen. Sykkelen skjærte ut og jeg kom ut i veikanten og holdt på å gå overende. Det var nesten blitt mørkt. – Hvor er du hen, skrek mamma, har det gått bra? – Jeg trur det, jeg har ikke mista noen bær. Ho var forskrekka for at jeg kanskje skulle ha ødelagt meg.
Far min, Johan, var fra en liten gård. Moren hans het Selma og var svensk. Ho kom hit fra Sverige da tidene var så dårlige der borte. Så traff Johan og Margit hverandre, og foreldrene mine ble vel nødt til å gifte seg. Jeg vet ikke om jeg var et kjærlighetsbarn eller hva jeg var, for pappa var ikke snill mot mamma.
Vi bodde i nærheten av bestefar og far til mamma var også svensk. Barndomshjemmet mitt lå på Bråten. Jeg husker en gang pappa kom hjem, og vi til å skrike for vi ble vekka. Han oppførte seg ikke som en gift mann, men var utpå fester som før. Bestefar kom for han hørte at vi gråt. Bestefar sa: – Det sier jeg deg Johan, sa han, at du kommer ikke hjem og skremmer ungene. Men det utarta seg etter hvert. Mamma var mye syk, og han var gjerrig. Det skulle ikke gå med penger til mat, om det var aldri så mange barn. Alt i alt var vi fem, og nå er det bare den yngste og den eldste som lever.
Huset vårt var et vanlig tømmerhus som ikke var isolert. I første etasje var det et langt kjøkken, over hele lengden. Det var en benk og et bord som vi klappa ned når vi var ferdig med å spise. Vi sov i annen etasje. Det var tre rom, men det hendte da vi var små at vi lå andføttes i sengen. To lå den ene veien og to den andre veien.
En bror av meg ble født svakelig og det var midt på vinteren. Det var kaldt, og så sier mamma: – Kan du stå opp og legge i ommen så det ikke er så kaldt når ungene skal stå opp og gå på skolen. – Gjør det sjøl, sa far. Ho sto opp og la i ommen og gikk og la seg med guttungen. Etter en stund ropte ho og sa. – Johan, jeg tror guttungen er død. Hun la han til det kalde brystet. Pappa måtte av gårde og få tak i kiste, og jeg gikk bort til bestemor og spurte om hun kunne komme og vaske guttungen. Mamma orka det ikke sjøl.
Den lille kista ble stående inne i stua. Den var åpen, og mamma ba meg å gå inn og hente ting der for henne. Hver gang jeg var der inne, strøk jeg den lille gutten over kinnet. Jeg tror han ble døpt på sykehuset. De ga han navnet Odd. Det var vel sånn at de bare tok et navn siden det var nøddåp.
Den eldste broren min het John Albert, en het Harry og en søster het Solveig Adele. Langt om lenge kom lillesøster Eva. Da var det slutt.
Vi hadde et lån for tomta i Hypotekbanken. Det var ikke mer enn fire tusen sekshundre kroner. Det var ikke så dyrt den gangen, og for å kunne betale lånet kjøpte vi og fora opp griser. Vi ungene måtte fly og dra møle fra skauen for å ha noe å strø for grisene.
På bestefarsgården hadde de hest, tre kuer og kalv og griser og høns. Alt i alt var vel gården på 75 mål. Det var mange frukttrær og vi rista ned og samla opp. Så spente vi Blakken foran vogna og kjørte til torvet i Gamlebyen. Det var staller der så de kunne sette inn hesten. Far forsvant og bestemor sa: – Finn ut hva de driver med. De hadde vært og kjøpt en flaske dobbeltrensa og sto og knerta borti krokene. Da vi gikk av bussen ved Brandstorp og kom hjem sier mamma: – Synes du det er riktig at når han skal ha med jentungen for å bese seg at han kommer hjem på den måten?
Svigerinnene til mamma hadde danna syforening. Mamma vaska seg og gjorde seg klar. Pappa satte seg til å spise god, varm middagsmat. Pappa spør: – Hvor skal du hen? – Jeg skal på symøte hos Constanze. Det likte ikke pappa, han langa ut og slo til så mamma lå på gulvet. Vi begynte å gråte. Leieboeren i annen etasje hørte bråket og kom ned. Da mamma kom til seg sjøl, tok hun på seg og gikk likevel.
Faren min var stenhogger. Jeg hadde jobben å gå med verktøyet til og fra smeden. En dag var jobben i fjellet slutt. Far sto uten arbeid. Han var for stolt til å gå til fattigkassa. Så sendte han meg av gårde. Det var bror til bestemor, onkel Otto, som var fattigforstander. Han sa: – Reis hjem og be han komme sjøl. Da måtte far av gårde.
Vi hadde leieboer for å klare oss økonomisk. En av dem som leide hos oss var tjuv og kjeltring. Han stjærte ute på en hytte. Så kom lensmannen og han fløy ut i skauen. Han kom hjem innimellom og drakk vann i dammen vi hadde. Kona og ungene hans måtte reise hjem til foreldrene. Mamma sa til ham en gang: – Er det ikke bedre å gi seg til kjenne istedenfor å ligge ute i skauen om dagen eller natta.
Vi ungene jobba på alle bondegårdene. De største var Lilleng og Tallberg og Åserødgården. De kunne være på en 150 mål. Bøndene kom til oss og spurte. Vi skulle pelle poteter. Da vi fikk vondt i ryggen, passa de på: – Se og plukk! Stå ikke der og heng! Enkelte steder hadde vi maten. Hos noen var det skikkelig, god kost. Hos andre ble du ikke mett en gang. På Lilleng satte ho gamle meierismør og alt mulig godt der hvor mannen satt. Vi fikk margarin og sirup og litt syltetøy. Fattigkost, for å si det sånn.
På skolen ble det alltid gjort forskjell mellom bondeungene og oss andre. Barn av bøndene ble sett opp til, men e’ fattigjente som satt foran, vet jeg ikke hvor mange ganger ho kom i skammekroken. Læreren slo i stykker mange pekestokker. Men jeg tror lærer Loen skjønte at jeg hadde evner. Jeg visste det ikke sjøl, men ved eksamen satt det folk bak oss og passa på. Vi var fire jenter etter hverandre. Det satt en bak meg og kakka meg i ryggen så hun skulle få se kladden. Så kom læreren bakover. Så sier han: – Ta og se over det stykket en gang til, sa han. Jeg hadde gjort en gangefeil, men hadde satt opp det riktig. Det fant jeg ut. – Og så kan du dra til deg den boka, sa han, for han skjønte ho bak meg ville se. Ho satt og kakka meg i ryggen og sa at legg den boka sånn at jeg får se. En bondejente som satt foran meg hadde vel aldri regna så gæli i sin tid. Da hun fikk avgangsvitnesbyrdet sitt, så grina ho så snørr og tårer rant.
Så mye tid til lek hadde vi ikke. Vi måtte dra til alle sammen, for å kunne leve. Men om vinteren aka vi i en bakke der hjemme. Faren min hadde laga en trekjelke med glatte meier. På den var den plass til alle sammen. Jeg satt bak og styra med en trekvist. Da vi kom til uthuset, møtte vi en kar med tømmerlast. Jeg holdt på å kjøre i bena til hesten. Da røk meien.
På søndagen fikk vi med oss mat og gikk opp til Vetatoppen. Vi satt gjerne under toppen og spiste. Mamma hadde smørt smørbrød. På søndagene kunne hun koke egg og legge på brød, og geitost. Så kom det noen udregelige gutter og vi måtte fly derfra. Guttene var vemmelige og skulle liksom jage oss vekk.
Jeg tjente til konfirmasjonsklærne sjøl. Overhøringskjolen min var i sort fløyel med rose på. Den hadde tante Johanne sydd. Ho var flink. Konfirmasjonskjolen og kåpa kjøpte jeg på Dobloug. Der kjøpte jeg også en hatt. Selskapet var ikke stort. Det var familie og bestemor og bestefar på begge kanter. Presten het Gullichsen. Han var en liten mann. Da vi ble hørt i leksa vår sier’n: – Du Margaret Jenny … Det var jo ikke han som hadde døpt meg, men jeg fikk gjort om navnet mitt ved konfirmasjonen for jeg ville ikke hete Jonny. Guttungene på Selbak hadde ropt at ho heter Jonny. – Margaret, hva står i Apostlenes gjerninger? Og jeg leste og svarte riktig. Presten var fornøyd med konfirmasjonen og spurte om vi ville komme frem og motta nattverden. Men ikke alle gjorde det, i hvert fall ingen av guttene.
Det var noen jeg hadde et godt øye til. Vi tørte ikke ha kjærester, de var for strenge hjemme. Det var tabu å vite hvordan barn ble til. Litt fikk vi vite på skolen, men læreren kom aldri lenger enn til biene og blomstene. Jeg kan ikke si at jeg vokste opp i et religiøst hjem. Det var annerledes hos bestemor og bestefar. De tok oss med på møter og leste i Bibelen. Jeg var suveren til å ta sangene, og jeg sang mye. Mamma sa at det ho savna mest da jeg var borte, var sangen. Jeg tralla støtt, enten en Book Jensen eller en kristen sang.
Mor hadde satt opp en kiosk på en campingplass på Ørebekk. Vi stekte vafler med syltetøy og is fra isbilen. Når jeg var hjemme, sto jeg og stekte vafler. Jeg hjalp ho så ho tjente litt på det.
Jeg var lite på dans. Mange dro til Torsnes for å danse på Folkets hus. Jeg har aldri vært i Torsnes på dans. Men på Idd var jeg på dans. En dag sa mamma: – Der ligger tre kjekke gutter i telt på campingen. En la jeg merke til. Han het Bjørn og hadde en fin båtlue. Jeg har lett etter et bilde av ham med habitten på. Vi gifta oss i oktober og lovte å holde sammen i gode og onde dager. Det kom vel med.