Tove – nettopp nitti
Tove Koren Ulve (90) forteller fra fjerne Fredrikstadår.
– Mamma sa at kommer det en til, så har vi et fotballag. Jeg var eldst, og ble født i 1922 og ble kalt «Bestemor».
Mamma sa at kommer det en til, så har vi et fotballag. Jeg var eldst, og ble født i 1922 og ble kalt «Bestemor». Så var det Karin «Terte», Bjørg «Pølle», Bjørn «Tikken», Finn «Lille-Finn», Lars Erik som kalte seg selv «Lassegutt», Eva «Dulle», Grethe «Tutta», Per ble først kalt «Bismarck» for han lignet som baby, men så ble det «Pider». Terje fikk hete det han het. Vuggen var eplegrønn med sorte meier. Den sto aldri tom. Vi ble født hjemme. Frøken Rummelhoff var jordmor. Hos oss het det at jordmor Rummelhoff hadde med seg ungen. Bjørn «Tikken» samlet alle nøklene i huset for han ville låse opp jordmorkofferten. Lå det en unge i den? Den jomfrunalske jordmora fra Kråkerøy ble kalt «Gud med støvlene» for der fikk de høre at barna kom fra Gud.
Pappa kalte vi pappen. Han het Harald Erling Hansen og var kontorsjef i Spareskillingsbanken. Mamma het Vera Susanne Jensen, også kalt Sussi, men vi kalte henne mammen. Hun hadde tatt middelskoleeksamen som privatist. Hun bodde i Oslo da hun tok telegrafskolen og ble telegrafistinne. Telegrafen lå i annen etasje i det gamle posthuset i Fredrikstad.
Vi bodde i Lislebygaten 2. Huset ligger der den dag i dag, skrått ovenfor Odd Fellow. Den store trebygningen var i sveitserstil. Byggmesteren het Olsen, senere Utne. Huset hadde et tårn og der sto året, 1910. Vi bodde i første etasje. Der var det fire store rom, pikeværelse og kjøkken. På pikeværelset ble det senere installert vannklosett. Vi hadde et spisestuemøblement som kom fra Tyskland. Der hadde folk på 1920-tallet vært nødt til å selge eiendelene sine på grunn av den økonomiske krisen. Mamma lutet vekk den sorte beisen for hun synes den var stygg.
Først hadde vi bare en kokeplate på kjøkkenet. Så fikk vi Lyn-komfyren. Spiskammeret lå mot nord.
Vi fyrte med bakhonved, kull og knubb. De tre eldste skulle gå til hånde hjemme. Da veden kom, var guttene over alle hauger. Vi handlet hos kullhandler Nilsen, Køla-Nilsen, nede ved Turnhallen.
Rulla sto i kjelleren. Mamma hadde sagt at vi skulle sveive rulla mange ganger rundt, avhengig av hva vi rullet. En gang rullet jeg fingeren til søsteren min flat. Da farfar skulle hjelpe til med rullinga, ble han så veldig tørst og ville ha noe å drikke. Etterpå så vi ikke noe til ham.
Fru Bruun som bodde i annen etasje var enke etter en misjonær som hadde vært i Kina. Nå var hun lærerinne på Pikeskolen. Hun hadde fem barn. Hele ungeflokken lekte i gården, på et lite frimerke av en gårdsplass, og ute i gaten. Vi lekte gjemsel og hoppet paradis og de eldre guttene slo ball.
Om vinteren bygget pappa en liten hoppbakke i gården. Wiesebanen ble sprøytet, og jentene gikk på skøyter og guttene spilte bandy. Nederst i gata lå en liten park. Der var det ofte herreselskap med «e’ hel ei, e’ hall’ ei for to» som det står i visen. De gjorde ingen fortred, men vi likte oss ikke der.
Vi syklet en masse. Først i Kirkeparken, så i Bjørndalen for å ende på Kråkerøy. Vi hadde med saft og vann og tok fergen ved Phoenix. Veien som nå går forbi kommunelokalet, var ikke anlagt ennå. Der var det bare planker og gjørme. Vi trillet syklene opp Påskestien. Det var bare huset til Kylstad som lå der den gangen, og litt lenger oppe huset til gamle Hansen. Oppe på fjellet var det en dam, og der slo vi oss ned. Vi plukket blåveis og hvitveis. Mamma var glad for da fikk hun litt ro, mens vi var ute. Hun håpet at vi ville være ute en stund.
Pappaen min var veldig flink til å gå tur om ettermiddagen. Vi fikk ofte være med. Han gikk langs bryggene og pratet med kjente han traff der. Noen hadde verksted og hadde åpent ennå, og så var det en tur innom Brynildsen for å få seg en drops og snakke med onkel Birger.
Bestefar hadde vært en tur i Amerika. Han kjøpte aksjer og spekulerte. Derfor ble han kalt Spekulanten. Han eide lektere og drabåtene Fram og Jenny. En gang fikk jeg være med en tur med Fram. Det synes jeg var alle tiders.
Mamma var flink til å holde oss sammen og styre familien. Hun tok en kald avrivning etter husarbeidet hver dag. Min bror kom fra skolen og så det. – Gærne mamma, jeg skal ikke titte, sa han. Hun hadde bare hjelp i huset til storvask og storrengjøring.
Jeg hadde jobben med å gå i butikken. Vi handlet hos Lund og Tallaksen, Stene Isaksen og Salomonsen. Kolonialvarene kjøpte vi hos fru Kjelsås. Butikken lå der broen går opp i St. Croixgaten. Vi handlet strømpeliv og lysbeige glattstrikkede strømper hos «Lille Brenna». De hadde strikkemaskin og tok imot bestillinger. Det måtte være bra varer og god kvalitet. Det var flaut å måtte bytte.
Jeg gikk på St. Croix skole. I første klasse var jeg ofte syk, med ørebetennelse og slikt. Vi brukte gamle doktor Arntzen. Han var alle tiders. Han kom bestandig når vi spurte. Mamma syntes det var flaut å bry ham, men det måtte vi ikke tenke på. Samme når det var, skulle han komme, sa doktor Arntzen.
Først hadde jeg frøken Grøtvedt. Hun var alle tiders og gjorde aldri forskjell. Vi barna skjønte straks hvem som hadde bedre råd.
Vi var vel i syvende klasse da enkelte i klassen ikke behøvde å fortsette på skolen mer. De reiste seg opp og sa høytidelig adjø, nå er det slutt. Da kunne de gå, så lei var de skolen.
I skoleferien dro hele familien til Hvaler. Vi fikk låne en snekke av bestefar, og vi pakket i kasser og kofferter.
I Hasselvika hadde det vært småbruk med låve, våningshus og stabbur. Vi lånte huset av bestefar. I stabburet hadde folk pleid å skifte til finklær når de skulle i begravelse. Våningshuset var umalt og litt forfallent. I stuen var det tapet med nyperoser. Fargene gikk i grått og rosa. Dessuten et fint lite skatoll, med et hemmelig rom. Og en langbenk og et stort langbord. Det var også et pent hjørneskap i bjerk. Ellers var det ikke noe særlig utstyr. Kjøkkenet hadde tapet i blågrått, typisk fransk mønster.
Vi flyttet ut ved St. Hans og var der til skolen begynte. Et år var vi litt lenger, for det hadde brutt ut poliomyelitt, og mamma snakket med Urdahl som var skolebestyrer på St. Croix. Det var langt ut på høsten, og vi måtte hente melk om kvelden. Det begynte å bli litt skummelt. Men vi var gjerne to eller tre som gikk sammen.
Det ble sagt at det spøkte i huset. Mamma var antagelig litt engstelig, for hele natten sto et lys tent i vaskevannsfatet. Hun satte opp en staur mot døren. Når pappa ikke hadde ferie, kom han utover med Hvalerbåten på lørdagen og dro tilbake til byen igjen søndag kveld. Mamma pleide å si at hvis hun ikke fikk sommeren på Hvaler, så var det slutt. Hun mente at søskenflokken holdt seg frisk hele vinteren på grunn av somrene på Hvaler.
Nedenfor huset var det en grønn bakke ned til badestranden vår. Pappa lærte meg å svømme. Jeg hadde korkvest og holdt meg fast i åren på eka. En dag slapp jeg taket og se! der svømte jeg. Når jeg kunne svømme, badet jeg sammen med de voksne. En bror hadde vannskrekk. Han likte ikke å gå langt ut i vannet, og bare vasse og leke. Venninnen min slengte ham uti. Neste gang han så henne, fløy han opp i fjellet.
Vi kjøpte grønnsaker hos fru Buberg på et lite gårdsbruk, og hos Reinertsen. Hver gang vi var på Hvaler, handlet vi hos ham. Han var fiskeoppkjøper og gikk gjerne med varene om kvelden eller natta. Mamma tok gjerne imot havkatt og ufisk. Og torsk når den var litt for stor, for da var den ikke lett å selge. Mamma plukket også sopp, og det var ikke så vanlig på den tiden. Hun stekte blomkål med saus til. Også fiskemel klarte hun å lage noe godt av.
Da jeg var seksten år, sto jeg til konfirmasjon. Presten het Iancke. Det var litt høytidelig med overhøring i kirken søndagen før. Jeg klarte å svare på det jeg ble spurt om. Etter konfirmasjonen fikk jeg høre at nå var jeg blitt voksen.