Arbeidsfolk på Rolvsøy

Jeg heter Randi Dahl og er født niende i niende i -31. Jeg er født hjemme på Nes i Rolvsøy, og jordmora het fru Kruse. Hun var en grei dame. Alle vi fire søsken er tatt imot av henne. Ho var distriktsjordmor. Den eldre søstera mi heter Gerd, og etter meg var det Per og Arne.

Senere bygde vi hus i Rønningveien på Rolvsøy, og der bodde vi etterpå. Jeg husker flyttinga godt, for jeg var fem år.

Moren min Hildur tok seg av hus og hjem. Hun jobba også på bondegårder og tok etter meien. Hun holdt ungeflokken i ørene. En gang hadde jeg vært i pungen til søstera mi og tatt femti øre. Hun merka det og spørte, og jeg jeg tilsto med en gang. Mange år etterpå sa hun at hun angra sånn på at hun hadde spurt for jeg da fikk jeg en omgang.

Faren min het Sigurd, og han var stenhogger. Han holdt til i Hatten. Jeg besøkte ham mange ganger med kaffe med melk i, og så fikk jeg brødskive med sukker på. Det var veldig stas.

Sistemann i Hatten
Far var den siste som sto i Hatten. Han sto alene i brottet. Jeg syntes det var interessant å se hva han gjorde. Han skjøt med krutt og laga fine blokker. Far var veldig flink. Det så vi på lønningsposen. Innimellom måtte han bort til Tune til smia der med redskapen.

Jeg gikk på Rekustad skole og hadde et stykke å gå til skolen. Som regel gikk jeg, og på vinteren brukte jeg spark. Tyskerne hadde kanoner på Saxegård. Det var like ved veien til skolen. Hver gang de skjøt, krøp jeg ned i diket.

Vi var en tolv, fjorten elever i klassen. Det var både gutter og jenter. Frøkna het Elgvin. Ho var gæren. Vi hadde utenatlekse, og jeg kunne den på rams. Så sa hun at det står ikke slik i boka. Jeg leste igjen og sa at det står slik i boka. Da jaga ho meg og sa: – Gå hjem med deg! Den dagen krigen begynte, sa hun: – Se på de svære flyene. Men det var ikke noe fly, bare en fugl.

Jeg fikk aldri tid til å leke da jeg var liten. Jeg måtte være barnepike. Barna satt nede i gården i den røde vogna og venta når jeg kom hjem fra skolen. Først satt den eldste av brødrene mine og bak ham den yngste. Jeg måtte bare inn og få litt mat, og så var det ut igjen. Jeg hadde ansvar, og jeg har jobba bestandig, jeg.

Jeg hadde lett for å få blærekatarr. Jeg skrek i tre år før de fikk greie på hva det var som feilte meg. Jeg var en del syk og har hatt mye å slite med. Den ene sønnen min drukna ved et arbeidsuhell i Sarpefossen. Det var minnestund i Sarpsborg kirke etterpå.

Ut i verden
Jeg kom meg ut i verden. Jeg besøkte kusina mi som bodde i Waldemar Thranes gate. Jeg kunne fått jobb på Tiedemanns tobakkfabrikk, men i brevet hjemmefra sto det at jeg måtte komme hjem for å stå til konfirmasjon.

Konfirmasjonen var i Rolvsøy kirke. Ved overhøringen måtte vi stå i midtgangen mellom benkene. Presten spurte hver og en av oss, men jeg husker ikke hva jeg ble spurt om. Jeg svarte ordentlig på det jeg skulle svare på. Jeg hadde hatt jobb hos en landhandler, og de hadde kontakt med Engeset og Larsen, og der fikk jeg blå kjole og burgunder kåpe.

Etter konfirmasjonen tok jeg jobb rundt hos folk. Jeg vaska, rydda og laga mat. Etterpå var jeg hjemme lite grann, og så tok jeg jobb hos noen andre som bodde der ute. Hos en familie lå kona på sykehuset. De hadde fått en liten gutt. Jeg lagde middag: – Har du hatt sukker i sausen? spurte mannen. – Nei, det har jeg aldri hørt om. Men du kan ha sukker oppå, sa jeg.

Jeg hadde mange vaskejobber. Jeg vet hva det er å arbeide. Jeg vaska også tøy i balje med vaskebrett. Vi hadde ikke hjelpemidler slik det er i dag, med vaskemaskiner og tørketromler. Jeg var veldig sliten noen ganger, selv om jeg var ung. Jeg vasket gangene og trappene til trygdekontoret. Det var mange arbeidsledige som fløy opp og ned trappa og dro inn møkk, og det måtte jeg få bort. Det var mest mannfolk som stempla der. Jeg begynte klokka åtte og var til fire og fikk tjue kroner måneden for den jobben.

Jeg henta skyller på sykkel til grisen til tanta mi. På vinteren tok jeg sparken igjen. Noen ganger var det snø og noen ganger bart.

Tanta til venninna mi spurte for meg, og så jeg fikk jobb i skofabrikken Fresko. Bestefaren min hadde vært skomakerlærer. Han drev verksted hjemme og gjorde veldig pent arbeid.

Til å begynne med var jeg i tredje etasje i skjæreriet. Vi jentene sto etter hverandre. På den andre siden sto Ingeborg, forvalteren. Hun så over skinna som så kom opp til meg. Jeg smurte skinna med lim. Bak meg satt de som bukka inn kantane på skoa. Så lærte jeg å nåtle. Jeg laget pyntesømmer på maskin. Sydde sammen foran og bak og på siden, så det så ut som en sko. Mannfolka var i annen etasje og laga såler Skinnet ble bretta rundt en lest av tre og stifta på med en maskin. Så satte de på bånnane.

Når jeg var ferdig med skoen, kom jeg inn på kontoret og måtte prøve åssen den var på benet mitt. Sundby var sjølve sjefen, men han så vi bare gå igjennom av og til. Pumps var det fineste jeg visste. De kjøpte vi på avbetaling hos Galtung og Sætvedt med trekk i lønna hver uke. Jeg hadde 31 kr utbetalt i uka.

Av jentene husker jeg Anne Sofie, hun er død. En annen het Alfhild og en het Randi. Vi hadde arbeidstøy, og vi kjøpte stoff så vi hadde like forklær i mange farger. Det var kanskje mye tull og tøys, men jeg var aldri uvenner med noen. Det kunne være litt sjalusi, men vi var stort sett venner alle sammen.

Arbeidsdagen begynte klokka sju om morran. Det var tidlig opp og så sykla jeg til jobben. Vi jobba til fire. I spisepausen spiste vi i spiselokalet i fjerde etasje. Jeg hadde med matpakke. Det siste året hadde jeg med meg en pose med gulerøtter og epler. Vi hadde tre ukers ferie. En gang lå to venninner og jeg i telt i Døvika på Hvaler.

Kjent på Solheim
Når lørdagen kom, dro mange av jentene på dans. På Solheim var jeg kjent, for der hadde jeg skrubba trappa og stått i garderoben. Når orkesteret spilte langsom vals, var det alltid den samme som kom bort og bød meg opp. Av og til var det nok litt knuffing, men det hadde vært mye mer av slikt før. På Kongsten spilte Odeon. Det var det flotteste danseorkesteret i distriktet.

En gang var jeg på Moa og dansa. Jeg var på vei hjem. Venninna mi bor på Rolvsøy, og jeg måtte gå alene. Jeg tok av meg skoa og gikk barbent, og så kom det en bil som stoppa, og en mannsperson spurte om jeg ville sitte på. – Nei takk, jeg bor helt i nærheten her, og så pekte jeg på et annet hus. Så måtte jeg gå tilbake dit og en omvei og kom for sent hjem. Jeg fikk kjeft og mor sa: – Det er greit om en følger deg hjem. Bare du sitter på hagekrakken, så jeg vet at du har kommet hjem.

Det var mange tyske soldater rundt omkring. Det fantes også flere nazister. Vi måtte passe vårs for dem, så vi ikke sa noe gærent. Guttene hadde dikta ei frekk vise om tyskerne. Jeg klatra opp i en rognebærbusk ved inngangen til huset vårt og sang i vei. – Hysj, sa mor, for da kommer far og jeg i fengsel og du må passe brødrene dine.

Flagget til topps
Vi la merke til at jo lenger krigen varte, desto yngre ble soldatene. Hver uke var det øvelse, og en dag kom de inn til mor. Lillebroren min, Arne, krabba på gølvet, og tyskeren satt og så på. Det var ikke gamle gutten, stakkar, han peka og tårene rant. Jeg fikk sjokolade av ham. Han forklarte at han ville ikke krige. Han måtte. Jeg hadde så vondt av ham.

En vårdag da krigen var slutt, husker jeg at jeg var barnepike hos naboen. De hadde ei lita jente som het Turid. Jeg hadde pynta barnevogna med et norsk flagg. – Du er gæren sa de, det er farlig! – Neida, sa jeg, det er fred nå. Så kjørte jeg med flagget til topps på barnevogna.

Trykt i Demokraten 2012