Fra lille til store Moskva

34 000 ungdommer reiste i 1957 til Moskva. «Frihet og vennskap» var motto for ungdomsfestivalen. Berit Aarum (75) var der.

Jeg er en ekte Nabbetorpjente. Hjemmet mitt var i Ebbesens gate 9. Der bodde jeg i bakgården hos bestemor. Hun het Gunda Tangen. Som jente het jeg Berit Tangen Larsen. Da jeg var sju år, fikk jeg en søster. Hun heter Astrid.

Gutter og jenter lekte sammen i gata. Vi hadde det veldig fint. Vi lekte pøsen står, vi kasta ball og kasta på stikka. Det var mange som hadde gris på Nabbetorp. Gunnar Svendsen kom og slakta grisene. Guttane fikk blæra som de sparka ball med.

Vi bodde nesten i losje St. Hans. Der var barnelosjen og voksenlosjen, to kor og arbeiderungdomslaget. Etter krigen gikk hele ungdomslaget inn i NKU. Det var mange kommunister på «berget». Arnold, Kristoffer, Odd Ragnar, Karl og flere til. Det hendte at folk snakka om «lille Moskva».

Først var jeg med i barnelosjen. Vi hadde regalier om halsen og lova og sverga aldri å ta den første dram eller den første røk. Det som var så moro med barnelosjen, var at vi stadig holdt på med noe. Vi måtte skrive skikkelig referat i en protokoll om at møtet hadde vært sånn og sånn. I den boka skrev jeg side opp og side ned. Vi holdt stort sett til i den store salen, og noen ganger oppe i annen etasje. Det hendte at det kom gutter fra Fredrikstad, og det var litt spennende når de kom. Angell spilte opp til vals og swing. Etterpå fikk vi danse litt.

I losjen øvde både Nabbetorpkoret og mannskoret Nor. Jeg sang i det blanda koret. Vi sang også hjemme. Noe jeg husker som veldig stort, var hvis hele familien var samla hjemme, og de stilte seg opp i åpningen til stua og sang flerstemt, onkel Kri og onkel Arne og onkel Petter og mamma og tante Astri.

I annen etasje på St. Hans hadde også Kaspara og Sverre bodd, foreldrene til Angell. De var vaktmestere. Senere var foreldrene til bestevenninna mi Bjørg, Konrad og Anne Marie, vaktmestere. Foreldrene våre var med når ungdomslaget skulle ha en samling. Vi var ikke så veldig opptatt av politikk, men det var artig å komme sammen.

Det var mye revy og teater. Kri leda teateropplegget. Alle i laget var med og blanda farver og malte kulisser når vi skulle ha et teaterstykke. Vi hadde kulisser til sigøynertablå med bål midt på gulvet med røde lyspærer inni. Vi hadde fine klær, for mamma og de i Nabbetorpkoret hadde flere år tilbake hatt revyer med tingeltangel og fine drakter som vi fikk overta.

Fra teateret husker jeg spesielt Randi og Kri. De hadde dødsscenen til Mor Åse. Jeg hadde notene og spilte fiolin. Det var veldig fint. Jeg skulle være en kone og komme og spørre: – Er hun død? Jeg greide nesten ikke å snakke, for jeg grinte sånn.

En gang var jeg veldig stolt, for den lille søstera mi skulle synge en sang. Lita og vakker var hun der hun sto. Jeg kunne være en tretten, fjorten år. «Utpå Nordsjøen på en planke satt en tysker og drakk øl. Når planken vælva hit og dit, så slo han ut en liten dritt. Shib o’hoi! Shib o’hoi!» Gjett om jeg trakk meg unna etter hvert.

Vi var mye ute og farta med losjen. En gang dro vi med lastebil til Furuheim på Hafslundsøy. Vi skulle besøke en annen losje. Vi satt på krakker på planet. Einar Hem som var leder i barnelosjen, sto foran, og det blåste sånn at håret hans sto rett ut.

På Effata, bedehuset, var vi med i Sjømannsmisjonen hvor vi strikka og sydde og hadde basar en gang i året. Frøken Smith som var overlærer på Nabbetorp skole, leda det hele. Det hendte vi var på Effata på søndagsskole også. Da måtte vi forte oss hvis vi skulle rekke kinoen på Selbak etterpå. Det var travle tider. Det var veldig mye fint på basarene på Effata. Jeg har hjemme et sett med duk og to brikker som skulle være soveromspynt. Jeg broderte den ene, mens hun som var sjef, en Zakariassen, hadde brodert den andre. Så tok vi lodd, og vet du at bestemor vant settet! De trakk og ropte opp Gunda Tangen. Jeg fikk nesten sjokk. Bestemor var ikke der, så jeg sprang over og viste det til henne. Etterpå fikk jeg settet av bestemor. Det har vi nå på soverommet vårt og jeg ser det hver dag.

Først gikk jeg på Nabbetorpskolen. Det var tømmervegger i klasserommet vårt. Det var bare jeg fra min klasse som fikk fortsette på Den gule anstalt. Vi tok ferja over og gikk langs jernbanen. Onkelen min, Torbjørn Lie, hadde ferja, så jeg vet ikke hvor mye den kosta. Hadde vi vært i byen på kvelden, sprang vi for å rekke siste ferje. Den gikk halv ett og onkel Torbjørn lovte å vente på at jentene skulle komme seg hjem.

Syvende mai 1945 fylte jeg åtte år. Jeg husker at vi hadde barneselskap hjemme, og jeg ser for meg og hører den dag i dag at døra går opp og onkel Harald kommer inn: – Faen dere, nå er krigen slutt! Hitler har overgitt seg. Vi ut og glømte både gelé og Duen søt og rød saft. Vinduene føk opp, og radioen ble satt i vinduet. Neste dag kom det offentlig.

Etter at jeg hadde tatt artium ville jeg bli lærer. For det var han Kri. Jeg beundra ham veldig og var glad i ham. Vi bodde jo i huset nesten inntil hverandre og var sammen støtt. Jeg begynte som lærervikar på Dammyr skole på Hvaler i 1956. Etter at jeg hadde tatt artium, følte jeg meg som verdensmester. Jeg tjente penger og greier. Jeg var helt alene lærer på skolen på Hvaler. I klasserommet var det ti elever og en musefamilie som kom og fikk mat. «Ungene mine» fra den tiden er nå i sekstiårene.

I 1957 fikk ungdomslaget tilbud om å bli med på ungdomsfestivalen i Moskva. Jeg spurte hjemme, og det var greit, for en onkel skulle være med, og Kri og Randi. Det hendte at folk spurte: – Hvordan tør du å reise til det landet?

Vi tok tog fra Fredrikstad til Trelleborg, ferje derfra til Sassnitz og reiste gjennom hele Polen. Det var spor etter krigen. Sota ruiner og piper som pekte mot himmelen. Vi reiste i en kuvogn, og det var så varmt at Kri satt i bare trusa og spurte: – Er vi ikke snart fremme? Slik skrangla vi gjennom hele Polen. Det gikk greit for vi var unge. Det var cirka åtte hundre stykker fra Norge. Vi var flere fra Sarpsborg og Fredrikstad.

Da vi kom til grensa til Sovjet, skifta vi tog. Russerne har en annen sporbredde enn ellers i Europa. Ved grensa fikk vi pakker med nydelig mat, hvitt brød og stekt kylling og hvitt, fint sengetøy.

I Moskva bodde vi fra Norge på hotell Altai. Vi var fire jenter på et rom. Maten ble servert i svære telt. De hadde laga mat som passa oss skandinaver, god og ordentlig mat. Vi spiste frokost og middag der. Om kveldene var vi ute på restaurant og fikk vodka i sånne høye, tynne glass. Det var vi forsiktig med.

Gatene var tre ganger bredere enn Nygaardsgata. Overalt var det pent og ordentlig. Vi stussa over at også kvinner feide gatene. Ellers så russerne ut som folk flest.

Vi hadde alle røde toppluer, og Randi i den røde lua si dampa på en sigar, og folk snudde seg etter oss. Slageren det året var «Moskvanetter». Vi hørte den overalt, fra høyttalere i gata og fra radioen:

«Nattens teppe senkes når dagen dør,
hyller oss i drømmenes slør.
Kjære, la oss bli til sol går opp på ny
og først skilles ved morgengry …»

Vi hørte balalaikaorkester som spilte på Den røde plass. Der var også mausoleet hvor Lenin og Stalin lå. Et par år senere ble Stalin fjernet og fikk en grav ved Kremlmuren.

I Vasilijkatedralen så vi en barnedåp etter greskortodoks skikk. De sto med vanlige bøtter og skvetta på ungene og sang. Prestene var flott utstyrt. Vi titta i flere kirker og vandra rundt helt fritt.

På programmet var også en bilkortesje. Vi ble kjent med ungdommer fra hele Europa, fra øst og vest. Vi satt på lasteplanet og skulle presentere noe som hadde med Norge å gjøre. Jeg var heldig og hadde fått låne bunaden til tante Rakel. En av guttene fikk magetrøbbel. Vi måtte kjøre ut av kortesjen. Det var politibiler som leda oss, og gutten kom på sykehus. Vi fikk en ny bil og tok igjen de andre etterpå.

Det var herlig å gå sammen på de fine konsertene. Men det jeg husker aller best er åtti tusen mennesker om natta på Leninstadion. Vi fikk oppleve Svanesjøen. Jeg ser det ennå for meg, de svære lyskasterne og hele forestillingen, musikken og balletten.

Da jeg kom hjem, var det mange som spurte: – Hvordan var det der borte i kommunistlandet? Jeg svarte: – Det var fint.

Trykt i Demokraten 2012
Ill. fra boka Gjest hos Berger