Hos Nielsen på hjørnet
Astrid Martinsen (69) sto bak disken.
Jeg er tæssing fra Ulvika. Faren min var stenhogger og en veldig flink skytebas. Vi hadde syv kilometer å gå til skolen, og til bussen var det tre kilometer. Jeg tælla av gårde og var mørkeredd. Vi var seks søsken. Jeg er yngst. Den eldste ble 86 år. Vi var fire jenter og to gutter: Rut og Randi, Else Mai, Alf og Erling, og så kom jeg til slutt. Nå er det fire av oss igjen.
Vi hadde det fint hjemme. Der var det folk støtt. Mamma satt på trappa og tok i mot. Alle skulle inn. Vi sang mye, og Randi måtte bestandig synge «Amerikabrevet» for pappa. Da fikk ikke vi andre lov, for da ødela vi sangen. Vi søsknene danna sangkor og gnålte på siste schlager fra radioen. Etter konfirmasjonen ble det alvorligere toner. Jeg skulle ut i arbeidslivet og tjene penger. Det var slik det var den gangen.
Samvirkelaget
Først jobba jeg i Samvirkelaget i byen. Der var jeg i to, tre år. Så flytta jeg over til Samvirkelaget i Torsnes. Da ble det syv kilometer til jobben. Jeg måtte gå på ski eller bruke spark når det var føre til det. I 1967 begynte jeg hos Arnt Nielsen i Brødrene Nielsens efterfølgere i Gamlebyen, og ble der til 1975.
Det er vel ingen innafor vollene som ikke en eller annen gang var innom butikken som lå på hjørnet av Rådhusgaten og Voldportgaten. Jeg tror at vi var den siste av de gamle kolonialbutikkene. En disk gikk tvers over rommet med kundene foran, og vi som ekspederte bak. Disken hadde lem til å slå opp. Vi hadde ikke noe å summere med så alt måtte regnes i hodet eller på en papirlapp. Men vi hadde et kassaapparat og en gammel vekt. Mel fikk vi i kilosposer og kaffen var i løs vekt. Vi veide opp og malte den i en svær kaffekvern. Det ble sagt at vi hadde den beste kaffen i byen, og de fine fruene fra Cicignon kom for å kjøpe den. Det var fiffen. De kjøpte bare kaffe hos oss. Det var reklameplakater for Blue Master og Frisco på veggene. Det det gikk mest av var Rød Mix og skråtobakk.
Det var mest å gjøre i slutten på uka. Elsa Bjerke vokste opp med besteforeldra sine på Thorslund gård ute på Byens marker. Ho jobba hos Nielsen fredag og lørdag, og jeg og Nielsen var der de andre dagene. Jeg jobba også litt i følge med Elisabeth. Ho var der bare litte granne.
Vi solgte vanlige kolonialvarer og frukt, epler, appelsiner og kålrot og gulrøtter. Potetene fikk vi fra Utne i Onsøy. Brødvarer hadde vi ikke. Da måtte du over til Cewex. Melken fikk du i meieriutsalget tvers over gata. Sto fisk på menyen var det butikk nede ved vollen, og en ved siden av Tamburen. Der hadde de også grønnsaker. Fiskemat kjøpte du tvers overfor antikvariatet i Torvgaten. Skogen hadde kjøttvarer. Butikken var der Anna Greta Eker senere hadde utsalg av sølvarbeider. Pølsemakeren holdt til inne i gården til Nielsen. I annen etasje var det en leilighet. Der bodde familien Olsen, mann og kone og barn. Det var bryggeriet som eide gården.
Bodde der de drev
Nielsen og søsteren hans Marie Nielsen bodde inni der hvor kafeen er nå. Nielsen ble enkemann tidlig, så kona hans har jeg aldri sett. Søsteren til Nielsen fortalte meg en gang at hun våkna en natt og hørte at noen spilte piano på stua. Hun snek seg inn, og da var det en rotte som fløy over tangentene i dur og moll.
Vi fikk varer og hadde lager innafor butikken. Det var også et lite rom bak hvor vi satt og spiste, men det hendte også at vi gikk over til Cewex. Nielsen fortalte at under krigen hadde de fått lungemos å selge i butikken. Men den fikk de ikke skjært. Og vet du hvorfor? Inni lungemosen lå det en svær skurefille! Rett og slett en vaskeklut.
Bøndene fra Torsnes kom med bøker som de betalte en gang i måneden. De kom ned til oss og dro over til Forstaden. Da gjorde vi ferdig varene fra butikken, vi kjøpte kjøtt eller melk og gjorde alt ferdig. Så gikk Nielsen til torsnesbussen som var innom Gamlebyen halv to, og bøndene fikk varene sine med seg.
Varer på sykkel
Nielsen kjørte også ut varer på sykkel. Til Prestelandet og i Gamlebyen. Det var enestående. Han var snill og real, aldri noe tull med ham. På ligningskontoret sa de at han var den ærligste kjøpmannen i byen.
Guttane som hørte til Gamlebyen, fikk også skrive på bok. De fikk en slags trygd den tjuende. Da kom de og gjorde opp hos Nielsen. Etter det hadde de ikke noen penger igjen. Så fikk de begynne å skrive igjen. Det var aldri noe tull med dem.
En kar kom inn døra og spørte: kan jeg få låne telefonen? Han ringer til kona: – Ja, nå ringer jeg fra Utgårdskilen. – Hva, sa jeg, du er jo i Gamlebyen? – Ja, du skjønner vi dro ut for å fiske og jeg var redd for å bli etterlyst. Han var i Gamlebyen og kjøpte seg dram.
En litt eldre mann ga meg en dag en lapp i handa. Jeg tok imot og trodde det var noe med varer. Så leste jeg på lappen og der sto «kan du komme og møte meg ved biblioteket klokka elleve?» Jeg gikk jo ikke dit. Men han kom dagen etterpå, og jeg sa ingenting til ham.
Det var koselig i Gamlebyen. Folk hadde tid til å stå rolig. Selv om det kunne være kø i butikken, var det ikke stress og mas. Vanlige folk var blide og hyggelige. I meieributikken hadde de satt frem en stol til den staselige og pratsomme fru Apenes når hun kom på besøk. Hun kunne sette seg også hos Nielsen, for vi hadde en stol for kundene, like innafor døra.
Vi hadde åpent fra ni til halv fem. På lørdager stengte vi klokka ett. Før var alt i påsken stengt. Bare melkebutikken var åpen så folk i alle fall kunne kjøpe melk. Da var det bestandig lang kø. Prest Øby gikk forbi i køen, og damene i køen var ergerlige: Se på ham, han sniker seg forbi, for han er prest.
Ikke alle var edru
Av og til hadde vi kunder som ikke var helt edru. Heine fra Sommerroveien var cowboy med hatt og kruttlappistoler i beltet. Så trakk han våpnene, smelte av noen skudd og fortalte oss skrøner. Bjørn paa Werche med ryggsekken var innom noen ganger. Om sommeren hendte det at han sov under Vindebrua. Jens «Disj» på Gangsrød hadde penger i lomma som var like svarte som han selv. Han jobba på Kråkerøy verk og han vaska seg aldri. En annen av de faste ble kalt Maler’n. Han hadde stort, grått skjegg og satt bestandig på en krakk tvers over for Nielsen.
En militær kom fra indre Sogn. Jeg skjønte ikke hva han sa og sendte ham til meieriet, og sa at du får spørre der. Vi hadde mange faste kunder blant militæret i Gamlebyen. En militær skulle ha admiralkjeks. Jeg sa at det hadde vi nok ikke, men hvis du skal ha noe med «militær», kan du jo kjøpe Kapteinkjeks. Og det gjorde han.
En gang var butikken stappfull. En av kundene hadde hatt og solbriller og greier. Så sa jeg: – Neimen, jeg synes jeg så deg på fjernsynet i går! Det var Olav Eriksen. Da tok han av seg solbrillene og håndhilste på meg.
Jeg husker Plus-gjengen. De forsvant etter hvert. Jeg husker ikke navnet på alle kunstnerne, men alle var innom Nielsen. De var koselige folk. Blant dem var Pille og Vegard og de to guttene deres.
Arne, sønnen til Nielsen, var lærer på Tuneteknikeren. Nielsen ville at sønnen skulle overta. Men Arne sa at jeg ser hvordan du sliter, jeg er lærer. Så overtok han ikke.
Nesten alle de butikkene jeg har fortalt om, er borte. Men Kortevaren eksisterer, nå som den gang da bestemor eller bestefar kom med barnebarnet for å kjøpe noe rart. Den butikken må være udødelig.
Trykt i Demokraten 2013