Presentér gevær!
Arne Eugen Andreassen (86) tjenestegjorde i 1946 i Hans Majestet Kongens Garde.
Jeg er født på Nabbetorp og bodde der til jeg var fem år. Da flytta vi til Apenesfjellet. Far var pumpemann på Denofa til han var sytti. Vi var to barn, søsteren min og jeg. Hun døde for et par år siden. Jeg gikk på St. Croix skole. Fra første til tredje klasse hadde jeg lærerinne. Anna Taraldsen var veldig snill. Så hadde jeg lærer Frestad. Jeg behøver ikke si mer. Nøtvedt, Andreas Øiestad, Erik Syversen og Urdahl var greie lærere. Prest Ianke konfirmerte meg i Vestsiden kirke 1941. Da fikk jeg hatt, og den var blå. Jeg brukte den bare to ganger, på overhøringsdagen og ved konfirmasjonen.
Visergutt
Jeg ble visergutt hos jernhandler Bøhn. – Du får tretten kroner uka, sa de. – Jeg begynner ikke under femten. – Det er greit, sa sjefen, du skal få femten. Jeg var sytten da jeg begynte på skofabrikk. Jeg var noen år hos Galtung og Sætvedt på hælbyggeriet. Der var det nærmere to hundre kvinnfolk i pussen og nåtleriet.
Jeg ble innkalt til sesjon på Husebyleiren. En doktor talte armer og ben, titta opp på meg og sa: – Du passer i Garden. På depotet fikk vi utdelt uniformene. Engelsk battledress og engelske anklets og den engelske vinterfrakken som ble kalt «Anton». Den var smal over skuldrene og vid nedatil. Jentene nekta å gå ved siden av oss hvis vi hadde den på oss.
Rekruttskolen
Rekruttskolen hadde vi på Terningmoen på Elverum. Vi var en gjeng fra byen. Helge Sveberg, Jan Arvesen, sønn til banksjefen på Kråkerøy, Ingvald Martinsen på aksjemeieriet, Karl Langvik fra Torsnes, Bjarne Martinsen, Anton Hansen og Arne Nilsen, bror til tegneren og musikeren Sten Nilsen. Arne gikk senere over i flyvåpenet og ble flyvær. Vi hadde mange klengenavn. En het «Speilus», han speila seg med vinklane. Mikkelsen kalte vi «Vinkelsen». Det var «Strømlinje-Jensen», «Botanikeren», «Pyroman», «Joggemesteren» og «Monty». Selv endte jeg med navnet «Fugen». De hadde slått feil på maskin, jeg heter jo Eugen. Guttane sa: – Heter du Fugen? – Nei, døm har skrevi gæli, sa jeg.
Jeg var ikke hjemme på tre måneder da jeg var på Elverum. Det passa aldri med tog eller buss eller frivakter, så det var ikke noe å reise hjem for.
Vi var fire tropper i hvert kompani. Vi hadde to geværer, Krag og Mauser. Hvorfor, er jeg ikke sikker på, men på vakt foran Slottet skulle det være Krag. Lagføreren hadde stengun. Den var farlig. Hvis den datt ned på gulvet, kunne alle tjue skudda rause ut. Gutta hoppa opp i overkøya for ikke å bli skutt. Ellers var det det vanlige med utmarsjer med fotkluter på bena. Teorien gikk ut på at bretta du dem riktig, var de bedre enn sokker. Den teorien har jeg aldri trodd på. Ofte gikk utmarsjen til Grundset. Det gikk rykter om at noen av gutta haika med bønder på traktor. Etter marsjen var det grøt og salt fisk til middag. Vi hadde skje, kniv og gaffel i en lerretspose. Posen var opprinnelig hvit. Vi måtte vaske opp bestikket selv, og jeg vet sannelig ikke hvor rent det ble når hundreogfemti mann vaska opp i to dunker. Ti meter fra utedoen gikk jernbanelinja. Doen rista fælt da damplokomotivet gikk forbi, det veide jo mange tonn.
Ikke noe knuffing
Elverum var et bra sted. Forholdet mellom folk som bodde der var bra, ikke noe knuffing. Det hadde ikke blitt tillatt heller. Det var ganske strengt. Iblant var det oppstilling av gardebataljonen. Oberstløytnant Axel T. Petersson var sjef for hele greia. Han var veldig striks. Nåde den gardist som satt på trikken, mens andre folk sto. Han minte litt om generalen i 91 Stomperud. Klokka åtte var det oppstilling. Han ropte: – God dag, gardister! Og vi svarte: – God dag, brigadesjef! Vi skulle synge «Vår Gud han er så fast en borg». Det var mange som ikke var sikre på teksten. Av og til ble det ren solosang av feltprest Ola Tysnes. Herman Tveter var oslogutt og kompanisjef. Han var ålreit. Streng, men rettferdig. Troppssjefen het Solberg. Kaptein Skutle var sjef i annet kompani. Han var krigsveteran og hadde «sildesalat» og fallskjermmerke på uniformsjakka. Lagføreren min het Harald Udnæs.
Vi starta dagen med slutta orden. Vi skulle jo blant annet gå slottsvakter. Det var «holdt» og «front». «Ved foten gevær». «På aksel gevær». «Presentér gevær». Så «på aksel gevær» igjen. Deretter fulgte «tre av, hvil». «Hvil». Det hele måtte gå på millimeteren, for vi var en representant for kongehuset utad.
Gammel tyskerbrakke
På Terningmoen bodde vi i en gammel tyskerbrakke. Vi var åtte på rommet. Vi fikk utlevert tre ulltepper og lå på halmmadrasser. Når en offiser kom inn, kunne det hende at jeg sto og stelte meg. Da måtte jeg sleppe det jeg holdt på med og stå rett. Så kunne han si: – Fortsett.
En gang dro vi på dans til Gråberg. Gardistlua med hvit stripe og grønn dusk gjorde kanskje inntrykk på jentene.
Sersjantene var stort sett bra, ikke militærgærninger. En gang jeg var på repetisjon kom jeg borti en krigsskoleløytnant som nettopp var ferdig med skolen. Han var litt kærslig. Da jeg skulle grave meg ned i snøen, sa han. – Er du ansatt i kommunen? – Nei, i skofabrikk, sa jeg. Da snudde han og gikk. Han synes det gikk sakte.
Vi øvde mye spredt orden. Vi lå og ålte i lyng og blåbærris og skjøt med trepropper, så det ble nok et ordentlig blodbad hos fienden. På manøver ved Ringkollen lå vi i telt. Jeg husker en natt da det var kaldt og måneskinn. Vi kom inn om morran og skulle gå vakt om ettermiddagen. Det var harde tak. Vi fyrte med ved og bodde i sekstenmannstelt. Det hendte at fyringsvakta sovna. Da ble det kaldt. Vi øvde sammen med folk fra dalane, Lesja og Gudbrandsdalen. Det var gutter som kunne gå på ski. De hadde liksom fjærer i bena og i kroppen.
Vi hadde geværgymnastikk. I den ene handa holdt jeg mitt gevær. I den andre geværet til sidemannen. Så skulle geværene løftes opp og ned. Til slutt datt begge geværene ned. Det var tungt, vet du, når du skal holde våpnene på strak arm. Vi var temmelig lei det til slutt. Iblant sto hinderløp på programmet. Hinderet kunne være et lavt gjerde av piggtråd som vi måtte krype under. I løypa var det et tjern med et tre og et tau. Vi tok fart og skulle svinge oss over dammen. En og annen fikk nok våt buksebak.
Husebyleiren
Etter at vi var utdanna krigere, dro vi til Husebyleiren i Oslo. Der var det også gamle tyske brakker og åtte mann på rommet. Nå skulle vi gjøre vakttjeneste. Det var folk fra Halden og Ørje og noen oslogutter. Osloguttene var litt høy på pæra. Huitfeldt het en, bror til Tønne som ble generalløytnant. Der var Meidell, og der var Meyer, sønn til en ganske stor skipsreder. Han hadde jeep mens han var inne. Skipsredersønn, vet du.
De fleste gikk inn hovedporten foran Slottet. Ved porten var vi to mann. Vi gikk først frem, så skulle vi snu på likt, og så skulle vi gå tilbake. For å signalisere at nå snur vi, klaska vi handa mot buksa. Det var tungt å gå slik, det var to timers vakt og fire timer fri. Vi hadde juksestropp fra geværkolben, festa i beltet, så vi slapp å bære hele tiden. I vakta lå vi med klea på.
Det var ikke så mange turister sånn rett etter krigen, men det var da noen som kom og beundra oss. Vi hadde streng ordre at vi måtte ikke røre et øyelokk når de skulle ta bilder med Kodak 6×9, som skulle inn i familiealbumet. Det var vakter ved vaktbua, høyre og venstre Forport, Dronningporten venstre og høyre, Bakporten og Stallporten. Seks ulike steder. I alt var det tjue mann avløste hverandre.
På Akershus festning hadde vi en post ved Hovedporten, en ved Vindebrua, og en ved minnestøtta, på stedet hvor de hadde henretta mange motstandsfolk. Hans Majestet Kongen kom jeg i nærheten av i all fall en gang da han kom i Buick A1 ut gjennom stallporten. Da presenterte jeg gevær, og den lange tynne stakan letta på flosshatten. Jeg leste en gang om to engelske damer som bodde på Slottet under hele krigen. Det var antagelig dronning Mauds kammerjomfruer.
Skaugum
Vi var også på Skaugum og passa på Olav og Märtha. Der var det litt friere, og vi kunne rusle litt rundt omkring. Vi hadde med oss en kasse mat til oss vaktene fra Husebyleiren, leverpostei og annet pålegg. Om morran var det tomt. Vaktene som kom inn om natta, var sultne og spiste opp nesten alt sammen.
Av og til stakk en guttunge som het Harald, innom vakta på Skaugum. Han fikk boller og wienerbrød av gutta. Etterpå fikk han papir og blyant, og så skrev han ned navnet sitt, Harald. Han var ute og aka om vinteren, og hadde med seg en politimann. Jeg sammenligner det med i dag, da de sveisa igjen kumlokka da den amerikanske presidenten kom på besøk og helikoptrene surra i lufta, hvordan alt har blitt annerledes.
En dag var Gardens dag. Da paraderte hele gardebataljonen. I spissen gikk en gardist med fana. På den sto orda «Midtskogen 1940». 9. april støtte tyskerne nordover for å slå kloa i Kongen og Regjeringen. Et gardekompani stansa dem i Midtskogen. Etter fana spilte gardemusikken. Der var også et par fredrikstadfolk med, Helge Sveberg og Yngvar Martinsen.
Alt i alt ble jeg innkalt fem ganger til repetisjonsøvelse. Jeg var med i øvelse «Høst» i 1948. Grunnen til at den ble holdt, var at nå hadde jernteppet senka seg. Det var svære greier med tretti tusen mann. Det jeg husker best, var at det regna og regna og regna. Det var søle, bilene sank ned og vi måtte dytte og dra. Av og til ble det rent kaos. Rundt omkring fløy krigsdommerne og peka: – Dere er døde, og det er den der borte også.
Dette er litt av det jeg opplevde da jeg var i militæret.
Trykt i Demokraten 2013