«Grådig glad i Frelsesarmeen»

Anne Sofie Johansen (80), hvalerjente, ble med i armeen som ungjente. – Det var som et nytt liv, sier Anne Sofie.

Jeg er fra Utgårdsklien på Vesterøya. Jeg hadde to brødre. Begge to er døde. Den ene datt på fiskebrygga da han kom fra sjøen. Den andre døde i sykehussenga.

Far min het Karl. Han var fisker. Jeg har aldri likt sjøen for jeg var sjøsyk. Pappa skulle ha oss med for å fiske hvitting, men han måtte kjøre i land med meg. Jeg kasta opp alt i ett. Far sa til Linna, mor mi: – Anne kan vi ikke ha med på sjøen.

Vi måtte hjelpe til hjemme. Bære inn ved og vann og forskjellig. Vi vaska opp og hjalp mor. Vi måtte ut og feie og var med far i skauen og hente ved som vi bar på ryggen eller i armene. Vi gjorde det vi orka. Det var helt naturlig.

Vi hadde noen høner og en gris. Da de skulle slakte grisen, fløy jeg til Ester og Konrad.

Jeg har mista alle sammen. Jeg har barna mine igjen, Steinar, Tore og Solveig. Solveig jobber på Solliheimen. Tore tok etter pappaen sin på Titan. Jeg har grådig snille barn. Jeg prøver å være snill mot dem også. Jeg merker at de stiller opp. Jeg var inn i døden ved siste operasjon. Da sto ungene mine ved siden av senga. Det var en god støtte.

Jeg gikk på Vesterøy skole under krigen. Høydahl var lærer. Han var streng. Han hadde dårlige ben så han sto bestandig oppe på en krakk når vi hadde gymnastikk ute. Jeg skulle slå en ball og springe og stikke i ryggen med den ballen man fikk tak i. Jeg var så uheldig at jeg smelte til ballen med balltre. Ballen traff læreren midt i ansiktet. – Anne Sofie, inn! sa han. Jeg måtte gå inn og sette med ved pulten. Jeg fikk gjennomgå. Jeg visste jo ikke at ballen traff deg, sa jeg. Jeg gråt og prøvde å forklare. Jeg fikk sitte igjen tre timer til mor og far kom og henta meg. Det var sårende, men to år etterpå ba han om unnskyldning. Han skjønte at det var galt.

Vi var mye ute og lekte med gode venninner og venner. Else og Astrid og Inger. Ragnhild Barm og Birgitte Kristiansen. Noen av dem lever ennå. Noen er borte. Om vinteren, når det var snø, fikk brødrene mine ski. Jeg fikk kjelke. Jeg var jente, jo. Det var akebakke ikke langt fra mor og far. Guttene skulle stå på ski, og mor og far sto og så på. Jeg tok kjelken min, jeg skulle være med, jeg også. Så kom jeg på toppen og ødela hele kjelken, for de hadde laga hopp. De kryna meg i snøen og jaga meg hjem.

Da krigen kom, tok tyskerne skolen vår. Da hadde vi skole i bedehuset. Pappa sto og hogg ved da noen tyske soldater kom og pekte på hønene: – Eier! Eier! Tyskerne kom over fjellet fra Kjellvika. Så fikk de to, tre egg som mamma hadde. Vi var redde for tyskerne hver eneste dag. Vi gjemte oss under sengen for mamma og pappa ba oss gjemme oss. Vi var vel redde for at de skulle skyte.

Jeg husker veldig godt da de kom inn og sa det var fred. Vi skjønte det ikke. Men da kom skoleklassene marsjerende og sang fedrelandssangen. Overlæreren gikk på plattformen og sa at det var fred. Else og jeg skulle hjem fra skolen. Ho hadde femti øre i lomma og vi gikk inn i butikken på Hauge. Vi kjøpte havregryn for pengane. Så gikk vi og spiste gryna. Noen gutter skulle samme veien som oss. Vi kom et stykke utover, og Else datt og det gikk høl i posen. Vi lå på alle fire og pella havregryn. Det var fredsfeiringen min.

Jeg har hatt et veldig godt hjem. Både mor og far var kristne. Vi leste alltid bordbønn. Hvordan er det i dag, de har ikke greie på å takke for maten. Verden er snudd opp ned. Vi sang mye hjemme og jeg var med moren min på misjon og bedehus. Pappa og mamma var med på juletrefestene. Alle var med. Jeg har gode minner om barndomshjemmet mitt.

Vi gikk i søndagsskolen. Først måtte jeg gå over fjella fra Vesterøya til Spjærøya. Jeg var med ferje imellom. En gang da to jenter og jeg skulle gå hjem, kom det to svære hester rett mot oss. Vi fløy opp på et høyt fjell. Der sto vi til hestene hadde gått. Hestene sto lenge og så på oss. En glømmer ikke sånt noe.

Vi hadde veldig fin konfirmasjon og veldig god prest. Det var i det hele tatt et godt miljø der den gangen. Til overhøringa gikk jeg og leste i Spjærøy kirke. Jeg ble konfirmert i lang, pen, hvit kjole. Jeg tror den var kjøpt. Da jeg skulle til kirken, måtte jeg gå over fjella, fra Vesterøy til Spjærøy.

Venninna mi Else og jeg ble enige om å reise til Oslo og få oss jobb. Jeg var en femten, seksten år. I hvert fall var jeg på Frelsesarmeens gamlehjem i Oslo til jeg var atten. Else kom på Frelsesarmeens kafé i Gamlebyen, og jeg på Frelsesarmeens gamlehjem på Lysaker. Ernst W. Gregersen var styrer og frua var med. Jeg er jo oppvokst i et kristent hjem og så at Frelsesarmeen gjorde noe for folk. Jeg er grådig glad i Frelsesarmeen.

Jeg var i første korps i Oslo og ble innviet som soldat samtidig med Åsta Svalastoga og en som het Astrid. Frelsesarmeen ønska at man skulle gå videre. Da måtte vi gå med flagg og med drakta og bonnett på hodet. Det er bare noen få som bruker den i dag. Det var fint å bli tatt inn i menigheten, det var som å bli født på nytt.

Vi var seks jenter på gamlehjemmet i tillegg til Gregersen og kona. Jeg begynte som avdelingsjente og hadde hybel på gamlehjemmet. Jeg husker ikke hva lønna var, det var ikke topplønn, men vi hadde kost og losji. Jeg vaska uteliggere fra gata som var så møkkete at du kunne dåne. Vi tok dem inn i på badet og vaska både foran og bak. De var sjenerte og jeg var sjenert, men de måtte jo skures. Når de var ferdigvaska, fulgte jeg dem opp på rommet der de skulle være sammen med en eller to andre. Da de fikk se senga, sa de som regel at den senga er for ren for meg. – Jeg kan ikke legge meg i den senga. Jeg sa at den kan du legge deg i, jeg har vaska deg. Mange gråt for de hadde vært ute i elendigheta bestandig. Noen gråt og spurte hvordan de skulle gå fram som kristne. Du måtte mange ganger gå i deg sjøl før du kunne hjelpe andre. Vi prøvde å fortelle dem at dette var et nytt liv, du må få et annet liv. Jeg satt på sengekanten og la armen rundt dem og trøstet dem.

Kokka laget maten. Vi tre jentene på avdelingen serverte. Noen var i oppvaska, noen vaska border og rydda etter middagen. Vi var med på kjøkkenet og skrelte poteter, og vi var vakter om kvelden. Det var tre og tre av oss som satt vakt. Det var fælt når folk banka og var urolige. De nye som kom, trodde det skulle være åpent. Noen av mennene var snille og hyggelige, og noen var brutale. De hadde levd et hardt liv, stakkars folk. Jeg var mange ganger med i begravelser. Jeg slapp å stelle de døde. Det orka jeg ikke.

Jeg så jo mamma død mange år etter. Hun døde så å si i armene på dattera mi. Solveig jobber jo på Solliheimen og visste det. Hun snudde seg rundt og sa: – Mamma, nå er mammaen din død. Hun sovna så stille og rolig der.

Vi var på frelsesmøte sammen med Gregersen da nye ledere kom inn. Da slutta også jeg og Else. Vi skulle på et fint møte med første korps. Vi tok bussen hjem til Lysaker. Noen ungdommer gikk bak oss og hev en sigarettglo opp på bonnetten min uten at jeg merka det. Plutselig begynte den å brenne og jeg måtte ta av spennet og få den av hodet. Jeg var redd for håret mitt. Jeg måtte kaste den i bakken og tråkke på den. Else synes det var forferdelig, hun hadde uniform hun også. Sånt biter seg fast.

Jeg husker mange som er med i Fredrikstadkorpset. Men jeg er ikke der så mye nå, for jeg har vært syk i mange år. Men jeg er heldig for ungene mine er snille. Guttene er hjemme og besøker meg og klapper meg på skuldra og stryker meg over håret. Skal vi gjøre noe for deg, mamma, sier de. De var veldig glad i faren sin også, for han Harry var grådig snill. Han var ikke kristen, men hva han hadde i hjertet sitt, vet jeg ikke.

Trykt i Demokraten 2013