Rolf Wilhelmsen innenfor rammen
Jeg begynte med regnskapsarbeid hos svigerfar, O. M. Olsen & co. Samtidig malte jeg. Allerede som barn likte jeg å tegne og farvelegge naturinntrykk fra Hvaler.
I skolepliktig alder gikk jeg på Brekke skole. Den lå to kilometer fra kaia på Skjærhalden. Etter syvende klasse kunne jeg ta framhaldsskolen. Det ville jeg ikke. Jeg ønsket å se verden i fredrikstadperspektiv. Fjorten år gammel dro jeg med hvalerbåten Skjærhalden og installerte meg på hybel i byen. Etter artium ble det økonomisk utdannelse.
Jeg begynte med regnskapsarbeid hos svigerfar, O. M. Olsen & co. Samtidig malte jeg. Allerede som barn likte jeg å tegne og farvelegge naturinntrykk fra Hvaler. Etter hvert fikk jeg oppdrag. Hybelen ble mitt ateljé. Jeg malte bilder fra Hvaler, og særlig seilskuter etter fotografi. Jeg hadde stadig interesse for kunst. Jeg reiste rundt og så på malerier og gikk på museer. Mest i Norge, på Nasjonalgalleriet i Oslo, og i Bergen.
Svigerfar drev skipsmeglerfirmaet inntil han la ned i 1977. Jeg fikk en forespørsel om jeg ville overta, men jeg ville gå andre veier. Jeg hadde lyst å drive med noe håndverksmessig mens jeg ga meg kunsten i vold.
Da jeg først gikk i gang for alvor, tenkte jeg at jeg måtte ha noe som kunne gi meg trygghet, slik at jeg hadde noe å gjøre. Jeg ville gjerne komme inn og delta, vi hadde jo Triennalen og Biennalen og Galleri 12B. Noen bildende kunstnere kjente jeg ikke. En dag tok jeg mot til meg og ringte til Hans Saenger som bodde på Kråkerøy på den tiden. Om han kunne hjelpe meg litt, og si hva jeg kunne gjøre? Hans sa jo visst, dette skal gå bra. Han var veldig aktiv, populær og dyktig. Han ble på en måte min mentor. Han sa at jeg stiller meg bak.
Jeg holdt til i de gamle lokalene til shippingkontoret. Hans hadde stort behov for passe-partouter og innramming, så det gikk rundt nesten av seg selv. Vi fikk glasskassene opp fra Bøckmann. Det var svære, store kasser. Heisen kunne ikke ta dem, men vi klarte å bære dem opp i tredje etasje.
Jeg var der i to år. Kundene kom opp trappa i tredje etasje. Kontorene mine var like ved der tegneren Sten Nilsen holdt til. Der var det en til som var interessert i det jeg drev med. Der oppe hadde jeg en vegg hvor jeg kunne henge opp bilder, av Hans Saenger og andre.
En dag fikk jeg vite at det var ledige lokaler i Dampskipsbrygga 8. Han som hadde hatt seilmakeri der før, var sønnen til skomaker Johansen på Skjærhalden. Jeg pusset opp, og det ble et nydelig galleri med parkettgulv og kakkelovn. Navnet Galleri Graphique kom nesten av seg selv.
De første kundene mine blant andre må ha vært Hans Saenger og Chris White og Per Christiansen. Gjennom grafikktriennalen kom sjangeren i søkelyset. Jeg engasjerte meg sterkt sammen med kunstnerne, og vi var på den tiden opptatt av «renslighet» i grafikken. Det fantes mange reproduksjoner signert for hånd. De ble solgt som originalarbeider. Det var de ikke. Vi sto på barrikadene. Et grafisk blad oppstår bare når det passerer trykkpressen. Om du tegner på en sten, eller om du graverer i en metallplate eller maler på en silkeduk, farger du i det antall farger du ønsker. Når den siste fargen er trykket, oppstår selve trykket. Da blir det signert og nummerert i det opplag som kunstneren ønsker å selge. Ingenting som reproduseres, skal nummereres.
Mange ville ha kunst å henge på veggen. 68-generasjonen var politisk engasjert. De troppet opp på Triennalen. Per Kleiva og Anders Kjær lagde politiske bilder. Et vakkert litografi av Per Kleiva het «Amerikanske sommerfugler». Sommerfuglene var amerikanske angrepshelikoptre. Kjartan Slettemark stilte ut en installasjon foran Stortinget. Installasjonen var et angrep på USAs krigføring i Vietnam. Det ble et forferdelig leven, og en mann gikk løs med øks på kunstverket.
Kunstforståelsen er mer fraværende i dag enn på syttitallet. Folk vet ikke så mye om kunst. Nå er det mer en forutsetning at bildet passer på veggen og stemmer interiørmessig. Mange kom til meg og sa at jeg skal ha et bilde. Det var ofte yngre mennesker med god utdannelse og god inntekt. De kunne si at de har flyttet i leilighet og vil ha et bilde på veggen. Nå kommer det, tenkte jeg. – Vil du ha noe abstrakt eller noe spesielt, spurte jeg. – Nei, men det må være noe rødt i det og også noe blått, men mest rødt for det skal henge over en rød sofa. De hadde vel bladd i interiørmagasiner og tenkt at sånn vil vi ha det. Ærlig talt, kunne jeg tenke, hvis jeg var deg hadde jeg reist til Ikea og kjøpt en plakat.
Da jeg startet, hadde vi ikke de kartongkvalitetene vi har i dag. Det fantes en kvalitet, Schoellershammer, som var veldig eksklusiv, men vanskelig å skjære. Den som virkelig kunne kunsten, var rammemaker Glosli i Bydalen. Jeg brukte denne en gang imellom, men måtte velge det folk hadde råd til å betale. Det viktigste er bakstykket som må være syrefritt. Angrepet kommer bakfra. Syren i sellulosen blir aktivert av fuktighet. Det ødelegger det grafiske trykket. Nesten seksti, sytti prosent av Munchs tresnitt er totalt ødelagt på grunn av syreangrep fra materialene. Det ble bedre etter hvert. Vi hadde forskjellige bomullskvaliteter som holdt mål. Etter et par, tre år var det meste jeg holdt på med, syrefritt.
En innramming er en prosess. Jeg kan ha en mening om hva som passer, men kunden selv kan ha ønske om en innramming som jeg er uenig i. I de fleste tilfeller er det rammemakeren som foreslår: bildet må være overordnet, rammen er underordnet. Det gjaldt å overbevise, ikke overtale. Det må ikke være slik at du står og ser på en vakker ramme og oppdager at det er faktisk et bilde inni. Vi diskuterer, og vi blir alltid enige. Jeg har aldri fått negative tilbakemeldinger.
Jeg var jo veldig interessert i kunst og hadde pløyet kunsthistorie i bøkene. Nå ville jeg se bilder som hittil bare hadde vært reproduksjoner. Jeg reiste rundt og kom til Firenze. Der fikk jeg oppleve Botticelli, Leonardo, Ghirlandaio på nært hold.
Jeg hadde vært i Palazzo Pitti på andre siden av Arno. På veien tilbake gikk jeg over en broen Ponte Santa Trinita og kommer inn i Chiesa di Santa Trinita, kirken på den andre siden. Der henger et alterbilde av Ghirlandaio. Han var jo Michelangelos læremester. Bildet heter «Hyrdenes tilbedelse». Det var en opplevelse i det rommet med det bildet som tok meg helt. Det er noe som kalles «Stendahlsyndromet». Det er en opplevelse så sterk at man kan få problemer med å bearbeide den.
Hans Saenger og jeg var sammen om en foredragsserie. Vi var i forskjellige kunstforeninger og Hans holdt foredrag om grafikk og jeg om innramming og hvordan den skulle være. Vi var i Fredrikstad kunstforening, i Moss og flere andre steder. Saenger prøvde å fortelle at dette er tresnitt eller grafisk trykk eller plantrykk. Dette er trykket på overflaten av papiret. Når det gjelder grafisk trykk og radering, trykker man inn i papiret, såkalt dyptrykk. Metallet presser fargene ned i papiret. Mange var interessert og glad for å høre om det.
I 2007 flyttet jeg galleriet til lokalene hvor restaurant Bjørnen hadde vært. Hans Saenger feiret sin syttiårsdag og hadde utstilling der. Det var hittil den siste utstillingen han hadde. Den siste, store utstillingen jeg hadde på galleriet, var med Pushwagner. Terje Brofos er en veldig klok og hyggelig mann. Han sa at nå har jeg kommet hjem. Han satt ved vinduet, hvor jeg hadde stilt frem et bord for anledningen. – Her satt jeg og der satt Axel Jensen, sa han. Det var morsomt. Dagen etter vernissasjen vasket vi vinflekker. På det ovale bordet sto det med stor skrift: «Pushwagner was here» med dato og greier.
Vi har veldig dyktige kunstnere i Fredrikstad. Jeg har stor respekt for Søren Begby og tegningene hans. Det var dyktig gjort, men han var blant de kunstnerne som aldri tok det store steget. Han ble lokal. Herman Hebler er også en kunstner som satte byen på kartet. Man skal ikke sammenligne, men han var virkelig dyktig. Så har vi Chris White, Per Christiansen, Odd Skullerud og mange flere. Birthe Marie Løveid er en av Norges fremste billedhoggere. Tore Bernitz Pedersen er en av Norges fineste tegnere.
Biennalen var en storhetstid og Fredrikstad var et kunstsentrum i Norge. Da hadde byen utstillinger som ingen andre hadde. Da kom det busslast på busslast med folk som skulle på utstilling i Biblioteket.
Selv har jeg hatt noen jobber som var helt i grenseland i størrelse, og som jeg nesten ikke våget å gjøre noe med. Men etterpå var kundene fornøyde og synes det var dyktig håndverksarbeid. Det er noe rart med bildet, det er aktivt hele tiden, du ser det hele tiden. Det skal også være slik at det blir interessant å gå frem og se på det.
Jeg hadde en stor jobb for Institutt for journalistikk da det ble bygget. En journalist i Fredriksstad blad, Stein Ove Grønsund, var opptatt av det jeg drev med. Han sa: – Dette må du starte opp med, dette skal gå bra. Jeg fikk oppdrag om å tilrettelegge for kunstnerne i foajeen. Per Christiansen lagde et maleri med to store ørner som fløy inni rommet.
Jeg er født i 1944. Nå har jeg blitt pensjonist. Jeg bor på Gudeberg og spaserer til Gamlebyen. Der har jeg et rammeverksted vegg i vegg med sønnen min, som driver pregtrykk på en eldre Heidelberg-maskin. Jeg har ikke galleri lenger, men kan gjøre det jeg synes er interessant. Hvert oppdrag er nytt hver gang, og jeg gleder meg til å gjøre akkurat det ferdig.
Trykt i Demokraten 2013