Da verden var Selbak

Jan W. Magnussen (64) har ordet:
Jeg er født hos Martinsa. Fru Martinsen var jordmor den gangen, og hun hadde fødestue i annen etasje i gården der gullsmedforretningen til Gunseth ligger. Hun kunne ha opptil seks gravide kvinner på vent.

Jeg er enebarn. Faren min var fra Torsnes, og mora mi kom fra Furuli, der grensen går mellom Sellebakk og Torp. Far jobba hos brødrene Syversen og fortsatte der etter at Norske Fina tok over. Mora mi var hjemmeværende. Det var slik den gangen, men det hendte at mora mi og tanta mi jobba i bakeriet til Omberg med klengenavnet «Guttane». Bestefaren min i Torsnes, Wilhelm Magnussen, redda en guttunge nede i Vesterelva. Gutten var fra Gamlebyen. Det var på vinteren i -57 eller -58. Bestefar fikk en modell av dådyrstatuetten i kirkeparken. Den har jeg hjemme hos meg. Sånn var det.

Vi var en gjeng gutter og jenter. Vi var sammen helt fra vi var små. Det var Tom og Kai og Kai Norén, som er malermester på Sellebakk. Videre Kai Løkkeberg, faren til Merete Løkkeberg. Så var det Vidar og Øivind. Øivind har vært statssekretær i flerfoldige år. Og det var Bjørg Larsen og Kari-Anne Ingebretsen, dattera til skomakeren på Selbak i Kinogata. Første lørdag nå i november skal vi ha en klassefest. Det er femti år siden vi gikk ut av framhaldsskolen. Ungdomsskolen på Borge begynte det året vi slutta på framhaldsskolen.

Lærerne var det aldri noe bråk med. Det var det egentlig mer med vaktmesteren. Gunnar «Særpen» var sur og grinete og satt der og klaga bestandig. Det synes vi var moro. Vi hadde en lærerinne som het Jentofte. I storskolen fikk vi lærer Haarnes. Han påsto at tredje klasse var så tette at en kunne ikke tro at de hadde gått på skole i det hele tatt. Noen ble straffa med å sitte igjen. Det hendte ofte fra fjerde klasse og oppover. Så kom vi hjem, og de spurte hvor har du vært.

Skoleidretten var bandy, skøyter og hopprenn. Jeg hoppa tjue meter i utebakken på Torp og har diplom fra åpningsrennet. Ellers i min barndom og ungdom måtte vi ta oss til allting sjøl. Det ble ikke lagt opp i henda våre, vi fant ut hva vi måtte gjøre og ikke gjøre. Dataen har ødelagt alt, spør du meg. Når du kommer i butikken og kjøper to skolebrød til tjue kroner stykket, så må de bruke kalkulator. Du blir jo helt tafatt i hue når du ser det.

Vi lekte brennball og «stjæle sten». En haug med sten der, og en bortafor. Vi var fem mann på laget. Vi skulle forsøke å stjæle sten hos det andre laget. Når all stenen var borte fra motsatt lag, hadde laget vunni. Vi lekte gjemsel og fløy over hele Selbak. Vi stjal epler hos naboen, enda vi hadde epletrær sjøl. Vi gned med harpiks på en tråd som vi hadde festa i vinduskarmen. En del var farlig fanteri. Vi hang etter på bussene. Det kalte vi for kengling. Ellers holdt vi mye til nede ved Glomma. De eldre konene var nede og vaska tepper og matter, rett nedenfor Trippen, der jeg bor nå. De lå på kne ved vannkanten og skura de svære, tunge teppene.

På vinterstid gikk vi på skøyter nede ved gamle Selbak stadion. Den lå nede på verket. Vi bærte vann i bøtter fra elva. Isen kunne bli både grønn og blå av elvevannet når den var ferdig. Senere begynte de å sprøyte banen. En annen sport var å løpe på isflak i elva. Det var farlige greier, men jeg kan ikke huske at noen forulykka.

Ettersom jeg vokste, ble det enten fotball eller musikk. Jeg var med begge steder. Jeg spilte tenor i korpset som Hartmann Bakke leda. Etterpå var han med i Borge musikkorps. Dermed starta han Kjølberg skolekorps i 1957 som dattera tok over etterpå. Han var av den aktive typen som fikk i gang alt mulig. Han var rund som en kule. Det er de beste folka, de som er runde. Er du firkanta, stopper det opp i et av hjørnene. «Gammel jegermarsj» likte jeg best.

17. mai og 1. mai så vi fram til. Vi gikk omkring og spelte i gatene på Selbak fra klokka sju om morran. Etterpå ble vi servert litt mat, og så var det å stille seg opp foran barnetoget. Kjølberg korps kom ene veien til Torpeskolen, og vi den andre.

Fotballen var en bra tid. Jeg er fortsatt formann i Selbak Old Boys. Det starta med løkkefotball. Da hadde jeg flytta til Kunderts gate rett bak Sion. Fra strøket der kom seks, sju mann og seks, sju mann fra nede ved Løen gård. Laget kalte vi Nessegutten. Vi var i byen og kjøpte oss røde fotballtrøyer til femten kroner stykket hos Tveter. På sommeren gravde vi ut en egen bane nede der telgverket lå. Det var på den banen vi gikk på skøyter om vinteren.

Både Kai Løkkeberg og Vidar var med på løkkefotballen. Alle gikk over til Selbak turn- og idrettsforening, etter hvert. Jeg spilte høyre ving i løperrekka. Jeg sparka fram til jeg var ferdig med juniorlaget. Deretter hadde jeg diverse verv i «Selbak». Arne Storm Johansen var formann den gangen. Så overtok Dagfinn Karlsen. Bjørge Beck og Oddvar Eriksen var også med i styre og stell. Eldres avdeling på Sellebakk ble senere stifta. Da var jeg oppmann i to, tre år. Så har jeg vært formann siden, til dags dato. Vi var med i Østlandske finale. Det var to finaler, en borte og en hjemme. Det var et helt spesielt miljø i oldboysen på Selbak. Det kunne jeg kanskje skrevet en hel bok om. Det var en flott tid. Vi dro omkring og sparka på hele Østlandet. De siste fireogtjue åra var vi hver høst på turnering. Noen ganger vant vi, andre ganger ble det tap. Nå har folk passert seksti år. Vi er blitt gamle.

På Torp var det flinke brytere. Vi hadde bare to, tre stykker fra Selbak som brøt på Torp. Et par stykker var både gode fotballspillere og sterke brytere. Folk som Odd Kjell Gundersen og Per Arne Bergli og Hans Thorvaldsen brøt på Torp. Hans sto i mål i mange herrans år. Per Arne sparka jo på A-laget på Selbak.

Da jeg var fjorten år, jobba jeg på verket. Jeg romma sten. Jeg kjørte sten i trillebår inn på brennerovnen. Vi produserte både mursten og taksten. Jeg var innom en plass som het Knuseren, der de knuste tørka sten. Det var et forferdelig arbeid. Du kunne knapt se hånda foran deg. Kåre «Lokker’n» var formann. Det kunne bli tragisk. Stena gikk i en svær elter og ble røra ut. Plutselig skrek Kåre «Apen» til. En svær lerklump hadde satt seg fast i kverna og han hadde vært nedi med armen. Kverna tok tak og bare skinnfillene hang. Jeg fikk stoppa det. Den gangen var jeg femten. Det var mye klengenavn den gangen. Det var Morten «Småen», Ragnar «Høna», Odd «Musa» og flere av den kaliberen.

Harald «Feier’n» var en av lofferne som søkte seg til varmen på verket. En annen loffer var Wennersten. Han hadde bare en arm.

Det var ingen svensker som arbeida der. I Torsnes var det mange fra andre siden Kjølen. Oldefaren min kom fra Sverige, fra Bohuslän. Han het Karl Magnussen. Jeg har bilde av fire generasjoner med bestefar og oldefar, men på bildet er jeg bare seks måneder og har kleer på meg på bildet. Jeg lå ikke naken på en skinnfell.

I 1957 skulle Kjølberg skolekorps ha utlodning av et svarthvitt TV. Vi slo opp plakater. Jeg var en av dem som ble avbilda sammen med TVn. Fotoforretningen til Bjørge lå på andre siden av Apotekgården. Det var et lite postkontor der. Nå er det bare frisørsalong og sånt noe.

Fra tid til annen møttes Selbak og Torp til fotballkamp. Thorolf Ingebretsen var helt frelst. Han bodde på Torp, men holdt med Selbak. Når Selbak eventuelt hadde slått Torp, og han kom tilbake på sykkelen sin, kunne det bli litt diskusjon.

Det hendte at det var fest på lokalet etter kampen. Lokalet var den gangen Bøndenes hus i Borge. Så utvida jeg til Skjeberg. Til sist ble det Stabburloftet med wienerschnitzel og grønne erter.

Det har blitt prata mye om fiendskapen mellom Selbak og Torp. Jeg mener at det er å overdrive. De sa at hvis en gutt fra Torp fridde til ei selbakjente, var det ren rutine at han ble banka opp. Det kunne være litt klabb og babb. Det var ikke alltid klea var hele da du kom hjem. Spesielt på Bøndenes hus i Borge het det at hvis det var en fra Selbak kom ingen torpinger inn, og omvendt. Når vi kom dit engang var det folk fra Torp der, og da kom ikke vi inn. Men så var det et åpent vindu der, og jeg skjønte ikke hintet og klatra inn. Vinduet var nymala, og det samme var dressen min. Det visste døm, at her ville en eller annen prøve seg. Jeg fikk dyktig med kjeft da jeg kom hjem.

Det var kino på Selbak. Det heter jo Kinogata. Jeg kunne gå på kino både søndag og mandag. Var det barneforestilling, var det ofte kø av gutter og jenter, helt rundt hjørnet. Tor Graarud fra Sorgenfri sang Elvissanger for å få femti øre til billett på kinoen. Mandag var det gjerne cowboyfilmer, og søndag vanlige filmer. Siste filmen jeg så der het «Fire ganger fire». Det var filmklipp fra de nordiske landa, Sverige, Danmark, Finland og Norge. Det var bedrøvelige greier. Jeg gikk ut midt i filmen. Det var siste gang jeg var på kino på Selbak.

Jeg ble konfirmert i Borge kirke. Jeg hadde brun semska hatt og frakk. Kai Norén var styrt ut på samme måte. Det var svære greier. Vi gikk til kirken i frakk og med hattene på hodet. Hjemme var det konfirmasjonsselskap med tjueåtte gjester til bords. Treretters middag og greier, slipsnål og paraply og en liten sølvvase.

Det var ikke lenge til jeg begynte som læregutt på Glomma verksted. Da var jeg skikkelig voksen.

Trykt i Demokraten 2013