Ung på Tørp i Børje
Tor Erik Jakobsen forteller.
Mine foreldre, Aslaug og Leif Jakobsen, var gartnere i min barndoms hage. Der fantes epler av alle sorter, pærer, plommer, grønnsaker og jordbær. Du kan tenke deg hvor populært det var for ungene i gata. Det var også en ekstra attraksjon: faren min hadde påfugler. Det kom folk langt utafra for å se på påfuglene til Leif Jakobsen. Kaniner, dverghøner og duer hadde vi også.
I nærheten lå bondegården Sør-Moum. Der hadde barna fritt leide, og vi hoppet i høyet, fikk måke for kuene og mye annet.
Jeg begynte på Torp skole i 1958 og fikk Eli Sletten de første tre årene. Hun var rettferdig og snill og utrolig dyktig. Jeg hadde litt problemer, for enkelte lærere mente snakketøyet mitt var litt frekt. Jeg skjønte aldri det. Jeg fikk gode karakterer i alle fag, unntatt i oppførsel og skrivning. Mora mi brydde seg ikke om at jeg hadde meget i andre fag, hun så på oppførselskarakteren. At skrivingen gikk litt ymse var kanskje naturlig siden jeg var keivhendt, men måtte skrive med den «pene» handa.
Det var tradisjonsrik spenning i forholdet mellom gutteflokkene på Sellebakk og Torp. Slagstedet var Husmannsskauen. En gjeng fra Torp og Sellebakk møttes der, og det var «ordentlig» krig. Begge hadde bandeledere. På Torp var det Hans Otto, og han som leda flokken fra Sellebakk het Urskogen. Han ble kalt Urskauen. Jeg var ganske liten og befant meg nok i utkanten av slaget. Viggo Brostrøm og jeg var bare speidere og sprang tilbake og varsla at nå er de der, og nå er de der. Vi kasta litt sten og grener, alvorlige skader kan jeg ikke huske. Når torpejentene forvilla seg til Sellebakk eller omvendt, var det viktig å stoppe det. Fronten gikk ved gamle Pella.
Da jeg var gutt var fotball det viktigste i verden. Vi spilte blant annet på ei løkke i Snørn eller Snørrekroken. Vi kjempa til oss denne løkka som vi i starten bare kunne bruke i perioder. Det var en bonde som eide den. Nå er det permanent lekeplass og balløkke der.
Jeg kom ganske tidlig med på lagene til Torp idrætsforening. Jeg fikk litt dreis på fotballen, for jeg var bare ti år da jeg kom med på småguttelaget. Det var før Torp IF fikk lilleputtlag. Senere ble det gutte- og juniorlag. Torp var ikke noen storklubb akkurat, og vi klarte sjelden å slå Lisleby og Østsiden. Men vi gjorde så godt vi kunne. Ofte var det sånn at treneren bare kasta inn en ball, og vi satte opp noen mål. Så sparka vi en times tid, leverte ballen og gikk hjem.
Drakta var svart og hvit, svart overdel og hvit bukse. Slik er det fremdeles. I min første seriekamp på A-laget møtte vi Trosvik. Jeg fikk skikkelig dreis på et skudd fra 18 meter, og ballen satt klistra i krysset. Det var så pass at de kalte det årets mål, og jeg ser det for meg fremdeles.
I 1969 begynte nedturen for Torp IF. Arve Heie ble stjerne i FFK, og gamlekara la opp. I 1971 gikk vi ned i 5. divisjon, og samme året giftet jeg meg med Ann-Elise, datteren til Arne Storm Johansen som da var formann i Selbak T&IF. En torping gikk ikke «ustraffet» til Sellebakk den gangen, så jeg valgte i stedet Østsiden IL. Her spilte jeg på A-laget fram til 1985. En herlig tid med mye moro. Det var den gangen det het at «folk går ikke på Øssia for å se laget spille, men for å høre på!» Egil Drillo trente oss i 1976-78, og han gav med kapteinsbindet som jeg beholdt helt til jeg ga meg med fotballen.
Bryting var stort på Torp. Vi var så stolte. Vi hadde ikke bare en stjerne, men en hel stjernehimmel. Jeg mener de vant en åtte, ti lagmesterskap etter hverandre. Det var topp brytere som Per Karlsen, Trond Martiniussen og fetteren min, Dagfinn Jakobsen. Pappa var naturligvis stolt av ham. Han var norgesmester, liten og lett i fluevekt. Faren min synes det var greit at jeg sparka fotball og gjorde andre ting om vinteren. Han var ikke så opptatt av at jeg skulle begynne å bryte. Jeg trena noen ganger. Men det ble ikke noe med det. Stevnene var ofte på klubbhuset, og det var alltid smekk fullt. Noen ganger måtte man ty til Fagen også. Jeg husker vi var i Folkets hus i Sarpsborg, og i Halden og Moss. Jeg fikk være med faren min. Han brøt ikke så lenge selv på grunn av en skade i handa, men han var dommer og lagleder, så jeg fikk være med som maskot og kjente bryterne godt.
Fagen var stedet for hele familien. Jeg var mye der og ble med pappa på møter og juletrefester for Torp Bruk og andre arrangementer. Far var formann i fagforeningen i 10 år og organisert på sin hals. Det var ille for ham at Torp bruk ble nedlagt i 1972. Da var fagforeningen ute. Etterpå ble han leder for pensjonistforeningen. At pensjonistforeningen overtok lokalet var en veldig god erstatning. Nå er huset solgt til private. Det er en privat barnehage der. Men det er en stor oppgave i seg selv at lokalene brukes på den måten.
På Torp arbeidet de fleste på torpefabrikken. Første mai var like viktig som syttende mai. Toget var veldig stort ved begge anledninger. Med Torp Fagforenings Musikkorps i spissen gikk alle i førstemaitoget. Jeg var med i skolekorpset i mange år og spilte ventilbasun. Så var det film, godtepose, lek og moro på Fagen. Nå er det ikke noe tog lenger på Torp.
Det var mange pappaer og mammaer som jobba på Torpefabrikken. Samholdet var utrolig godt, et sosialistisk samhold så vi under torpestreiken i 1954. Da fabrikkeierne ville sparke fagforeningsleder Torbjørn Marthinsen, sto fabrikken stille i fem måneder. Jeg jobba på Torp Bruk i tre sommerferier. Det var kanskje litt lettere å få jobb for oss som hadde fedre der. Feriejobb med stemplingskort i vakta. Jeg fikk jobbe i portvakta en periode også. Noen var innom og spurte etter personer, jeg måtte ta telefoner og kontrollere hvem som kom og gikk. I perioder da fabrikken sto stille, vaska vi og rydda og feiet. Slike ting som en gutt kan gjøre. En tid var jeg nede i «piren». Det var vanlig at en del tømmerstokker sank og vår oppgave var å få dem opp med båtshaker av elvevannet. Ellers var Odd Thorkildsen en ryddig og grei formann.
Det var masse butikker av alle slag på Torp. Det var tre avdelinger bare av Samvirkelaget. Det eneste Sellebakk hadde og som Torp ikke hadde, var lensmann og lege. Vi hadde alt fra meieri til slakteri, til postkontor. Noe sted å møtes hadde ikke ungdommen før Gunnar Wehler bygde en liten kiosk mellom Torpelunden og idrettsplassen. Den het Tommeliten, og vi kalte den «Tælten». Alle handla is og brus og pølser der. Senere ble kiosken påbygd av Willy Sigvartsen, som hadde overtatt, og Tommeliten ble en god del større. Den ble den mest populære ungdomskafeen på Østsida. Der var det jukeboks og flipperspill. Dit kom jentene, blant annet kona mi som var Selbak-jente. Det var det beste sjekkestedet. Selbak hadde en kafé som het Berg, men den var mer intern. Når jeg hadde vært på fotballtrening, stakk jeg innom Tommeliten. Når ungdommen sjekka på Tommeliten, så var det spennende å gå i Torpelunden. Der var det litt skog og lett å gjemme seg bort.
Noen kamerater og jeg starta band på Torp. Det var i 1964. Jeg spilte bassgitar som gutt. Det første bandet ble starta etter at jeg så et TV-program, «Drop in» fra Sverige. Der deltok et engelsk band som het The Beatles. Dagen etter fortalte jeg om det, og vi starta band der og da. Vi kalte oss «The Bayonets». Roger Tangen spilte trommer, Rune Andersen sologitar, Inge Mass rytmegitar og jeg selv spilte bassgitar. Vi trena som gale, og de første vi spilte for var barnelaget på avholdslokalet. Det første oppdraget vi fikk honorar for var på Torp Bruks juletrefest i -64. Da spilte «The Bayonets», og vi fikk førti kroner. Ti kroner hver. Dagen etter sto det et stort fint bilde av oss i Demokraten. Det har jeg tatt godt vare på.
Jeg var ikke politisk aktiv i noen særlig grad. Men da sønnen til Torbjørn Marthinsen startet pionergruppe, ble jeg med. Flere av medlemmene var sønner og døtre av NKPerne på Torp. En sommer var vi i Prerov i Øst-Tyskland i en måned. Vi hadde lyseblå skjorter og mørkeblå sløyfer knyttet på en spesiell måte i halsen. Vi var fra et hav av land i Europa. Bare sunne og fine aktiviteter.
Men sånne ting står gjerne et sted. Da disse hemmelige arkivene som Leif Jakobsen havna i ble frigitt, fikk jeg lese mappa til faren min. Der sto det en god del, også om han Tor Erik som var på leir i Øst-Tyskland som 12-åring.
Hva som er gjemt i snø, kommer opp i tø. Jeg var i militæret i 1973-74, var forholdsvis nygift og vi hadde en liten guttunge. Jeg skulle nordover og syntes det passa dårlig når jeg hadde kone og barn. Jeg søkte på sersjantkurs. Jeg hadde fullført lærerskolen, hadde lærerjobb og var A-lagsspiller på høyt nivå. Jeg får si jeg hadde gode karakterer, og tror jeg var rimelig oppegående. Så ble det avgjort hvem som kom med på sersjantkurset. Tor Erik kom ikke inn. Jeg fikk høre i etterkant at de fra militærets side blant annet hadde kontaktet svigerfaren min, Arne Storm. Han var politisk blå og æresmedlem i Høyre. Han drev sitt eget trykkeri. Han ble oppringt og man spurte om Tor Erik. I hvilken grad deltok han, var han politisk aktiv, og kunne han være en «fare for rikets sikkerhet?» Jeg ante senere ugler i mosen og likte det ikke. Jeg skjønner ikke at de kunne gå til min svigerfar, og hvem andre har de kontaktet og spurt?
Prøveperioden var over og jeg gikk tilbake til den troppen jeg var i. Jeg tror bestemt jeg matchet de andre kandidatene når det gjaldt utdannelse og fysikk, så dette lukta det vondt av, rett og slett. Det hører med til historien at jeg leverte en ny søknad og fikk tjeneste som undervisningsassistent i Garden.
Trykt i Demokraten 2013