Det er bærre lekkert, når «Glommaduetten» Marit Bjelvin og Terje Hansen (66) spiller opp

Jeg skrek meg inn i verden på Oslo kommunale fødeklinikk. Det har blitt sagt at barn som skriker mye, får en vakker sangstemme. Dette tar jeg ikke stilling til.

Vi bodde på Oslo øst med hester i bakgården. Jeg har et spesielt minne fra den tiden. Jeg sitter på kjøkkenet sammen med min bror og spiser kveldsmat. Mamma var alene med oss, for faren min var sjømann. Det var en periode jeg nesten ikke visste at jeg hadde en pappa. Plutselig banker det på døra, og mamma sier at broren min, som er tre eldre enn meg, kan gå og lukke opp. Inn kommer en mann med en brun koffert og en skipssekk. Jeg ble veldig skremt, for jeg ser at denne mannen går bort og klemmer mora mi. Jeg hylskriker, og så sier mora mi at det er pappa.

Tanta mi hadde et lite småbruk på Lørenskog. Hun holdt høner. Jeg var vel fem år og gikk og gnålte og sang støtt. En dag sa hun: – Terje, gå inn og syng for hønene. Jeg kunne jo «Pål sine høner». Jeg går mot hønsehuset og ser at hønene blir ganske forvirra da jeg kommer. De begynte å flakse og bråke som høner flest, men da jeg går inn og synger sangen, finner alle hønene plassene sine og sitter stille og hører på. Da jeg slutta, begynte kaklinga igjen. Noen dager etterpå sa tante at etter konserten min verpa hønene mer.

Jeg hadde lyst å spille piano, men et slikt et hadde vi ikke råd til. I stedet fikk jeg gitar på tolvårsdagen som ble kjøpt i Hegdehaugsveien hos Westin musikk. Jeg hadde mest lyst på gitar med stålstrenger. Jeg synes det var fin og kraftig lyd på dem. Men ekspeditøren foreslo heller nylon, for det var mykt og jeg ble ikke så sår på fingertuppene.

Jeg er absolutt selvlært. Sammen med gitaren fikk jeg et gitarkurs, Jørgen Ingemanns gitarskole. Det var en brevskole, og en av de første melodiene jeg lærte var «En sjöman älskar havets våg». Jeg lærte mye av Lillebjørn Nilsens gitarbok. Jeg setter ham veldig høyt som musiker. Musikken kom ikke lett til meg. Jeg måtte jobbe med den. Jeg har lært meg mange tekster, men du verden hvor mye jeg pugget, og hvor mange melodier jeg måtte lære grepene på.

Debuten var for skoleklassen min da jeg fremførte «Waltzing Mathilda». Helt feilfritt gikk det nok ikke, og engelsken min var så som så. Jeg hang over radioen og lytta til Radio Luxembourg med låter med Cliff Richard, Jim Reeves og Don Gibson. Og ikke minst Elvis Presley. Elvis er den største.

Jeg dro til sjøs og hadde med gitaren. Jeg satt på frivaktene og klimpra. Takten var slaga fra maskinen. Da vi kom til New Zealand, så jeg the Beatles i «A hard day’s night». Den satt.

I 1973 flytta jeg fra Oslo til Stjørdal med kone og to barn. Jeg ble med i Stjørdal blanda kor og stilte med hvit sangerlue og «Fjordene blåner som markens fiol».

Et nyetablert band som het «Nattugglan» trengte vokalist og gitar. Besetningen var trekkspill og bass, to gitarer, men mangla trommeslager. Jeg slo takten med en tamburin på foten. Folk sa at det svingte. Vi skaffa oss like skjorter for å holde stilen og markere oss. Etter «Nattugglan» fulgte «Companiet». Vi var et slik all round-band og tok jobber der de fantes. Fra brylluper med stor stas og gebursdager og jubileer til dans på lokalet og hæla i taket. Det var låter igjen fra Radio Lux fra femti- og sekstitallet og gammeldans. Vi ble stort sett tatt godt imot.

En som drar på turné har alltid noe å fortelle. I et bryllup kom brura bort til musikken, og jeg tenkte jeg skulle høre med henne. Det var en vel voksen dame. Jeg tenkte at det var nok ikke første gangen hun gifta seg. Så forsnakka jeg meg litt og spurte: – Hvilken brudevals pleier du å bruke? Hun tok det meget humoristisk og sa at første gangen tok jeg «Drømmen om Elin».

Vi hadde en spillejobb på Fanrem i Sør-Trøndelag. Da vi var ferdig og hadde spilt godnattvalsen, var det tredve kuldegrader ute. Vi fikk ikke start på bilen. Det var natt, og folk hadde gått fra lokalet. Dørene var låst og vi var ikke kledd for å stå ute sånn. Vi ringte rundt, også til et gjestgiveri, men der fikk vi ikke komme in. Mulig de trodde vi var fulle. Vi forberedte oss på kuldedøden, men heldigvis kom en drosjesjåfør kjørende og forsto at vi måtte ha kondensfjerner. Det var en ganske guffen opplevelse.

Å spille til dans på lokalet hadde sine sider. Det var ikke fest hvis det ikke fløt blod. En venn har fortalt meg om en fest på Kilevold. Der sloss de både inne og ute. Ordensvakta hadde væpna seg med staur for de frykta gjengen fra Bede. Så braka det løs. En i musikken var en senere berømt gitarist. En slåsskjempe går mot ham med knytta neve. En annen griper inn og trekker ham til side: – Du må’kke ta han, han er mussikken! De ville fortsette dansen etter blodbadet.

Da jeg bodde i Stjørdal fra 1973 til 1988, var jeg med i Stjørdal teaterlag samtidig som jeg spilte dansemusikk. Vi hadde flere store musicals på repertoaret. I Evert Taubes «Så länge skutan kan gå» brukte vi samme manuskript som Riksteateret hadde brukt med Lasse Kolstad og Rolf Just Nilsen. Vi reiste rundt i Trøndelag og fikk en invitasjon å komme til Benidorm med forestillingen. Vi spilte på Solgården og hadde også flere forestillinger i forskjellige lokaler i Benidorm. Vi ble tatt meget godt imot. Det var sånn at vi hadde ikke noen garderobe og måtte skifte i bakgården, og der var det bekmørkt. Særlig da damene skulle skifte fra det ene kostymet til det andre, forvirret det seg en spanjol dit. Jeg husker en av damene som sa på ækt trøndersk: – Pell deg vekk! Han ble så forfjamset at han bare forsvant.

«Companiet» ble husorkester i et TV-program. NRK hadde starta nær-TV i Trøndelag. Jeg synes det var veldig skummelt med mikrofoner og prosjektører og miksebord. Bjartmar Gjerde var kringkastingssjef den gangen, og han var med på samme opptaket som gikk direkte. Da jeg så det på et videoopptak, synes jeg det var så flaut at jeg ikke orket å se på da det begynte. Så gløtta jeg forsiktig på det ene øyet, og så på det andre. Resultatet var ikke noe å skamme seg over.

Det gikk litt frem og tilbake mellom Oslo og Trøndelag i åra som fulgte. Jeg samarbeidet med en trekkspiller, Halvor Øverkil. Halvor er en meget dyktig musiker. Halvor og jeg hadde alltid fin kontakt. Uten å nøle hiver han seg på, samme hva det er. Vi slo oss sammen og kalte oss «Bærre lekkert».

Tilbake i Trøndelag tok jeg opp samarbeidet med Halvor. Vi satset på musikk for godt voksne mennesker, og spilte gjerne for mennesker på institusjoner. Repertoaret kunne være Evert Taube, Cornelis Vreeswijk og Alf Prøysen. Alf Prøysen er en av de fineste musikere for både voksne og barn. Å jobbe på institusjoner er veldig givende. Jeg tenkte: kan vi lage et allsangopplegg? Noen hadde sangbøker eller ark med tekst. Men eldre folk har ofte dårlig syn. Jeg lagde et opplegg med megastor tekst på et lerret med bilder til som de som sang kunne ha glede av. Jeg kalte programmet «Kjærlighetstoner i dur og moll».

Jeg har også jobba i barnehage. Selv helt små barn har sans for musikk. Min medmusikant var en av fedrene i hagen. Vi spilte for ungene, og det har jeg fortsatt med i mange, mange år. Tida da jeg jobbet med ungene er den fineste tiden i mitt liv.

Skjebnens veier førte meg til byen ved Glommen. Sønnen min har hus og hjem på Kråkerøy. Jeg bor på Prestelandet og er østsidenpatriot. Jeg følte at jeg trengte et trekkspill. I Fredrikstad trekkspillklubb fikk jeg napp. Der fant jeg Marit Bjelvin. Hun underviser jo i instrumentet. Jeg forklarte, og ja, det kunne være moro. Vi døpte oss «Glommaduetten».

Vi har hatt mange jobber, men skulle gjerne hatt flere. Vi ser hva musikken gjør for folk. Det er viktig igjen få oppleve sang og musikk, ikke minst på alders- og sykehjem og andre helseinstitusjoner. De som styrer og steller burde få øynene opp for dette. Folk smiler og synger og kommer bort til oss etterpå og forteller hvor fint det er å lytte til levende musikk. Etter at vi har spilt, blir de gjerne sittende sammen og snakke seg imellom. Vi spilte nylig på Østsiden eldresenter. Programmet bød på blant annet «Se alltid lyst på livet» av Lillebjørn Nilsen, «Æille som er som a Ingebjørg» av Alf Prøysen, «Nudistpolka» av Evert Taube og til slutt «Buona sera» av Louis Prima. En jeg kjenner hørte oss og fortalte at de syntes det var alle tiders konsert.

Det viktigste for meg er at musikken er en kilde til ren og skjær terapi. Livet har bestått av oppturer og nedturer, til dels noe kaotisk, men musikken har alltid vært det som har fått meg til å klare å møte dagen uansett.

Trykt i Demokraten 2013