«Jeg så dine snille øyne»

Svensk folkpark under krigen: flyktningen Jens Oliver Jensen bjuder upp Karin Emelia Schoultz til dans. Karin Emelia Jacobsen (87) forteller.

Faren min var arrendator, forpakter, på gården der jeg vokste opp i Frövi i Sverige. Vi hadde åtte kuer, to hester og et par griser. En hest het Tor og den andre Bläsen. Før jeg skulle på skolen, fikk jeg kjøre ut melken til kundene våre. Det dröjde en time. Om kvelden var det samme leksa. Hver søndag gikk vi på søndagsskolen. Jeg tror det er mer vanlig med søndagsskole i Sverige.

Det var ikke mye snakk om krigen. De voksne diskuterte, men det ville jeg helst ikke være med på. Det kom ofte nordmenn som flyktninger over grensen. Öreryd var en leir i Småland. Der var mange av de norske flyktningene. Jens Oliver Jensen, som jeg møtte senere, var kokk i Örerydleiren.

På Frövi var det en stor papirfabrikk der de lagde kartong og sånt. Jeg begynte der da jeg var seksten. Vi sto og lima papirsekker. Det var en slitsom jobb, og jeg husker ikke hva sekkene skulle brukes til. Det var mange norske på fabrikken. En av dem var Jens. I det hele tatt tok svenskene godt imot norskane som hadde tatt seg over grensen. Svenskene var veldig glad i norskane. Derfor synes jeg det er så grusomt med krigene nå.

Jens hadde kryssa grensen ved Bengtsfors. Han kom sammen med Erling Forsbom. Han var aldri sånn som klaga. Om det hadde vært ille, fikk jeg ikke vite det. Så prøvde den yngre broren å komme, men han ble tatt av den tyske grensepolisen og havna på Grini. Erling kom seg videre til England der han ble utdanna til flyver.

Når uka var slutt, dro vi på dans i folkparken. Det var trekkspill og gitar og Calle Schewens vals og Alice Babs med «Swing it magistern». Jeg hadde en søster som var fem år eldre enn meg. Hun fikk polio da hun var tre og et halvt. Jeg tok Viola bak på sykkelen når vi skulle ut. Det kriblet i bena mine når jeg hørte dansemusikken. En jeg kjente fra fabrikken, var ofte der. Jeg merka at han Jens var godt likt av jentene. Alle jentene fløy etter’n. Så bjöd han upp mej og vi dansa ut. Jeg sa: – Alle jentene flyr etter deg, og så tar du tak på meg. Jeg skjønner ingen ting. – Jeg så dine snille øyer, sa Jens. Jeg kunne ikke begripe det, for alle var så spreke. Det var i hvert fall svaret jeg fikk, og det var pent sagt.

Jens og jeg fikk fast følge. Vi forlovet oss, og snart merka jeg at jeg skulle ha barn. Vi gifta oss i Näsby kyrka i Frövi 13. august 1944. Jeg var blitt nitten år. Det skulle være i kirken, men jeg turde ikke, så jeg forlangte å få det på kontoret til presten. Jeg har aldri vært så selvsikker av meg. På låven hjemme hadde Jens pyntet veggene med morsomme bilder. Der skulle vi danse på kvelden. Det kom mange gjester, og vi danset. Det ble litt sjalusi også. Det likte jeg ikke. Noen tåler ikke at man danser med andre. Det ødelegger så mye. Bodil, datteren vår, ble født 17. desember -44.

Krigen var slutt, og vi reiste til Norge med toget. Pappa sa: – Greit, Karin, du vet du kommer til et fremmed land. Og når du kommer dit, må du greie deg sjøl. Ikke komme krypandes. Vi merka at det var matmangel i Norge, men vi fikk pakker fra Sverige.

Moren til Erling Forsbom kom og tok imot meg på stasjonen. Jeg har ikke hatt noen svigermor, bare en svigerfar. Det var ikke lett for meg med svigerfar og to svogere, så jeg fikk ikke noen velkomst. Det kunne vært gjort litt annerledes, for siden mannen min var i Tønsberg, var det jo ikke lenger unna enn at han skulle ha klart å få fri og komme seg til Fredrikstad når han skulle få fruen og lilla barnet hit.

Først bodde vi med svigerfar og to svogere i gården ved Frimurerlosjen. Svigerfaren min bodde i første, og det var gammelt og elendig. Jeg har ikke vært heldig med leiligheter. Vi fikk en liten leilighet i Torvgaten, midt imot fiskematbutikken. Det var ikke vann og ikke vask inne. Det var det heller ikke i Byegården, dit vi flytta senere.

Mannen min hadde jobb på Denofa. Men så ble han syk i -47. Det var polio. Da kunne han ikke gå og ikke jobbe lenger som før. Han fikk noen småjobber, noe småtteri han kunne gjøre med hendene. Det var tungvint med en mann som var pleiepasient.

Svenskane var flinkere med den sykdommen. Flinkere med behandlinger enn det er her. Det var en ingeniør som ble sendt til Sverige og han ble kjekk. Da sa jeg til doktor Thorvaldsen at kanskje Jens min også kunne kommet til Sverige hvis vi hadde hatt pengene. Jeg var litt skuffa.

Vi hadde det ikke lett økonomisk. Jens var glad i barn. Han hadde unger rundt seg og rullestolen støtt. Jeg kunne stå i et gammelt bryggerhus og vaske tøy da Jens kom syklande med stolen med mange unger på slep. – Karin, kan jeg få noen kroner? Jeg vil kjøpe boller eller et eple til barna. Han var sånn at han levde for dagen.

Men vi måtte ha noe å leve av. Jeg serverte på mandager på Frimurerlosjen. Det var også tilstelninger og brylluper og litt av hvert.

Jens var godt likt i Gamlebyen. Jens Andersen satte i gang en innsamling for å skaffe Jens min en bil. Den ga jeg bort til vanførelaget etter at Jens var borte. Jeg ville ikke se andre sitte i bilen.

Jeg har fire barn, men én er borte. Bodil som ble født i desember -44. Halvannet år etterpå fikk vi Inger Lise. Jeg lå på divanen alene i Vollgata da jeg fikk Inger Lise. Det var ferietid og jordmora jeg skulle ha, hadde ferie. Jeg tok en sykkel og sykla mot Gansrød for å få litt bevegelse. Så kommer jordmora. Jeg tenkte: i all verdens rike, hvem er det som kommer med en svær jordmorveske. Hun titter på meg: – Er du så kjekk? Et av barna, Inger Lise, har jeg mista, hun ble 66.

Det gikk ti år før sønnen vår, Tormod, kom. Han er snill, han handler for meg og hjelper meg. Vi fikk ham mens Jens var lam. Tenk deg sjøl, det var ikke lett. Vi bodde i Gamlebyen. Folk prata, Jens var lam. Og jeg hadde liksom vært utpå. Jeg er så glad at vi fikk en gutt som var helt lik faren sin. Men da ble det også slutt på snakkinga. Jens satt i rullestolen sin og skifta på gutten. Han var i så godt humør at man merka ikke at han var dårlig.

Da Fredrikstadbrua ble åpnet, var Tormod fem år. Jens kom hjem en dag og sa: – Du Karin, sa han, kunne ikke du tenke deg å stille opp på Vægteren og servere? – Det kan jeg vel hvis du klarer gutten, sa jeg. Jeg ble ganske lenge der, ikke bare under bruåpningen. Jeg jobbet også i Caféna ved Glade hjørne over Sporten.

Det er nesten lettere å omgås norskane. Svenskane er litt for formelle. Folk i Gamlebyen var en lett blanding. Det var mange kjekke, snille mennesker der. De tok seg veldig av Jens. Han fikk komme ut til Gansrød. Jeg kan ikke annet enn le da vi tok Jens på gullstol ut i vannet. Plupp, sa det og så kunne han svømme litt og bevege bena. Den snilleste mannen jeg har opplevd var Petter Larsen fra Trosvik. Han tok oss med i båten sin om sommeren. Jens var også borte to ganger på behandling i Danmark. Der fikk han skinner på bena, og krykker.

En av de aller snilleste var Ingeborg Andersen som bodde i Frimurergården. Hun var veldig god mot meg. Hun ba meg komme opp og snakke sammen over en kopp kaffe. Hun er forresten bestemor til sangeren Odd René. Så vil jeg nevne Lars og Hjørdis Olsen som bodde over Nielsens kolonial i mange år. De var enestående til å hjelpe oss. Nå er de borte, begge to. Kona til Erling Forsbom var med og tok et tak. Hun er vel på min alder, vil jeg tro.

Jens kom på sykehuset på skjærtorsdag i 1960. Han var ikke fylt førti da. Legen sa til meg at det var nyrene. Han kalte meg ut på gangen og spurte: – Hva vil du vil du vi skal gjøre? Jeg sa det jeg mente, du er jo lege, og jeg går ut fra at du mener det som er best for ham. Det var ikke noe mer.

Men nå må jeg si noe om en leilighet hvor jeg helst aldri skulle ha flytta inn i. Det var i gården ved vanntroa. Et ektepar som drev forretning utenfor Gamlebyen, eide gården. Da Jens døde fra meg, opplevde jeg noe jeg aldri kan glemme. De sier til meg: – Nå er ikke Jens noe mer, så nå får du finne deg en annen leilighet. Jeg sto da alene med tre barn. Da jeg leverte nøklene, kom tårene. Men det var ikke mine tårer. – Det er litt sent å gråte nå, sa jeg, men dette kommer jeg aldri til å glemme.

Jeg flyttet inn i en leilighet lenger bort i gata. Doktor Søtorp eide gården der. Det var kaldt og høyt under tak, og sa jeg det til ham. – Det er vel bare å kjøpe en sekk koks, sa han.

Nils Marvin Jacobsen var bygningsarbeider og politisk langt på venstresiden. Han ble min mann nummer to. Med ham fikk jeg lilla Viola som bor i Sverige. Vi fikk leilighet på Lundheim. Det var første gangen jeg hadde dusj. Der bodde vi i flere år.

Min første mann døde før han var førti. Min andre mann, Nils, visste til sist ikke forskjell på natt og dag, han var på Veum. Den gangen het det hjernesvinn. Det var demens. Jeg besøkte ham tre ganger i uken. Men det var ikke noen kontakt. Han kjente meg ikke igjen. Det var tungt, men jeg fikk ikke fred hvis jeg ikke gikk likevel. Det var sånn det var.

Jeg tør nesten ikke si det, men det er ikke bestandig jeg trives med livet. Det kan jeg ikke si til barna. De som kjenner meg, vet at jeg sier tingene rett ut.

Trykt i Demokraten 2013