– Jeg gråt da jeg flyttet fra Kongsten

En kveld sto en gjennomvåt gutt og plystra utafor hjemmet vårt på Nøkleby. Det var Thor fra Selbak. Han hadde fulgt meg hjem flere ganger fra Arbeiderforeningen. Det skulle bli flere svømmeturer over Glomma før vi feira forlovelsen vår på en hytte i Ullerøy.

Vi gifta oss 15. januar 1944 i gamle Glemmen kirke. Storås viet oss. Thor var 23 år og jeg 19. Vi lovet å holde sammen i gode og onde dager. Det var veldig kaldt og glatt den dagen, og for en gangs skyld tok vi drosje. Bryllupet sto i barndomshjemmet mitt på Nøkleby.

Vi hadde slutta å tro på at jordmora hadde barna med seg i jordmorveska. Da vi skulle ha den første sønnen vår, bodde jeg hos svigerforeldrene mine på Selbak. Jeg gikk til kontroll hos jordmor Martinsen for å ha kort vei når jeg ble dårlig. Så ble jeg dårlig da. Arm i arm med mannen min gikk vi ned til jordmora. Hun hadde fødestue med plass til syv. Der var det helt fullt og ikke plass til meg. Jordmor Martinsen sa at du må gå hjem, for vi har ikke plass. Vi var fattigslige der vi sto. Vi gikk hjem og fortalte det til svigermor.

Så kom jordmor Martinsen hjem til oss. Tenk deg hygienen. Jeg trodde ikke det var så ille å få en unge. Det var vondt og det var komplisert. Jordmora ringte etter doktor Eilertsen. Han kom, hadde svart krøllete hår og var veldig lang. Jeg tenkte at nå var det sikkert Jesus som kom for å hente meg. Legg maske, sa han. Gutten vår Egil hadde merker i hodet etter tanga.

Vi bodde først i annen etasje hos faren min på Nøkleby. Men vi ville ha noe eget siden vi var gift. Det var veldig vanskelig å få et sted å bo. Plutselig sto det i avisa at Fredrikstad kommune skulle legge ut hele jordet på Kongsten til eneboliger.

En haveby på Kongsten
Narve Ludvigsen sto for planleggingen. Det skulle bli en typisk haveby. Ingen av husene har vindu mot nord. Vi så ikke inn til naboen. Den andre siden var solvendt, der hadde vi verandaen. Solen gikk rundt hele huset. Husbanken bestemte hvordan husene skulle være. De skulle bygges i halvannen etasje med soverom oppe.

For å få lån i Husbanken måtte huset bygges etter standardtegninger. Det var trekning, og vi var heldige og fikk tildelt en stor hjørnetomt midt på løkka. Jeg glemmer det ikke, det var så spennende. Tomta var på over 600 kvadratmeter. Men da jeg sto nede på Denofa og så bortover, tenkte jeg at her kommer jeg aldri til å trives. Det var før Fredrikstadbrua kom, så vi hadde bare ferja hvis vi skulle til byen. Men jeg ble glad i det etter hvert. Og Thor fikk mye kortere vei til jobben på Denofa.

Mange spatak i blålere
Mannen min var veldig engasjert. Da vi først kom i gang, gikk det fort, og vi fikk vekk matjorda. Da vi begynte var innskuddet 48 000, men vi hadde ikke penger. Mange var pessimister, vi kan ikke bygge nå, det blir andre tider, sa de. Mannen min sa at vi måtte bygge, og det gikk oppover og vi tjente på det. Fredrikstad boligbyggelag bestemte at egen innsats kunne bli en del av innskuddet.

Thor gikk i gang med å grave ut hele kjelleren med spade og trillebår. Det ble mange spatak med blålere som ble skuffa i trillebåra. Svigerfar kom og hjalp oss. Han sa til Thor: – Nå begynner vi på undermuren. Det er penger verdt, og det kan du legge i huset ditt og se hvor mye det blir. Vi sto der og kikka og svigerfar sa at jeg tror vi tar et spatak til, for da fryser det aldri i kjelleren. Jeg så Thor sank litt sammen, men de gikk i gang. Da muren var ferdig, fikk vi prisen fra Boligbyggelaget på hva den var verdt. Det var syv tusen kroner.

Vi hadde byggmester Søland fra Lisleby. Det var to snekkere som satte opp huset. Den ene het Ivar Andreassen fra Nøkleby. Det var flinke karer. Huset har vært veldig solid, aldri noen lekkasjer eller noe. Elektrikeren het Eriksen og han var fra Kråkerøy. Jeg mener takstenene ble henta fra Narnte teglverk.

Rørlegger Henriksen la rørene, de varte i mange, mange år. Alle husene hadde bastu, det var lovbestemt. Med ovn til å slå vann over. Der satt vi, Thor og jeg og ungene. Dusj utenfor i kjelleren. Vi innredet også kjelleren. Vi brukte den noen ganger, for hvis det var veldig varmt om sommeren, kunne vi bo der i to rom. Toalettet var også i kjelleren.

Vi hadde vaskekjeller med gryte til å koke tøyet. Etter at jeg hadde vaska på brettet, la vi tøyet opp i gryta. Til sist skylte jeg det i kummene. Vi hadde kjellerinngang med trapp. Ellers gikk vi fra kjøkkenet og ned i kjelleren.

Etter at huset sto ferdig, har vi bodd i Fru Ingers gate. Det var bare fem hus der. Tomannsboligene på Kongsten var der da vi begynte å bygge. Boarealet var på 160 kvadratmeter.

Veldig kjekke naboer
Vi hadde veldig kjekke naboer. De som bodde nærmest var Sigrun og Sverre Pettersen. De hadde to jenter. Barna gikk sammen og turna.

Først var det veranda, så kom vi inn på et stort og deilig kjøkken med KPS magasinkomfyr. Når vi slo av på kvelden, kunne vi koke kaffen på plata om morgenen. Jeg hadde ønsket meg flere barn og da var det godt med et stort kjøkken. Vi hadde en liten dagligstue. Deretter fulgte en stor stue med salong i den ene enden, og spisestue i den andre.

Vi måtte ha møbler og venta til vi kunne kjøpe. Så kjøpte vi spisestue hos Larsen og salong på Lahelle. Vi dekka på i spisestuen hver søndag og andre høytidsdager. Barna våre, Egil, Inger, Finn Walther og Per Morten satt pent rundt spisebordet. Ellers spiste vi på kjøkkenet.

Hjemlig hygge
Vi verna om hjemmet. Mange sier at det var alltid så koselig å komme hjem til oss. Jeg vaska og mannen min tørka, og vi sang «En liten gylden ring». Mannen min var flink til å spille. Vi hadde hammondorgel og fiolin, og datteren vår spilte gitar. Det var ikke tv og ikke radio en gang.

Vår første radio var på Lisleby der faren min arva en gammel radio etter en tante. Jeg husker han kom fra byen med radioen og en hel barneskare bak seg. Vi ville høre barnetimen for de minste.

Vi gikk opp en trapp til annen etasje fra gangen nede og opp en trapp. Der var det en stor stue og to mindre rom og kjøkken. Det var egentlig en leilighet til to mennesker.

I førsten måtte vi leie bort for å få noen inntekter. Leieboerne var Astrid Fog og Tor Eilertsen, som jobba nede på Øra. De måtte gå gjennom kjøkkenet for å komme ned på toalettet. Vi hadde det hyggelig sammen, satt ute i haven med ungene våre, for haven var stor og deilig. Etter hvert trengte vi større plass da vi fikk flere barn. Da bygde vi bad i annen etasje, med badekar og dusj.

Nærmeste kolonialforretning var Froberg, nede ved Denofa på Heibergs gate. Jeg tråkka i vei på sykkelen min, «Syklistens ideal», til Gamlebyen for der var det kjøttforretning og fiskebutikk med levende fisk, og hos slakteren fikk ungene gjerne en pølseskive mens vi venta.

En have til nytte og pryd
Først satte vi poteter og opparbeida jorda. Potetdyrkinga gjorde at jorda ble bedre. Vi hadde gulrøtter og persille, og poteter hele vinteren. Vi måtte så gress etter hvert for vi lagde plen. Vi hadde mange roser og slyngplanter. Det var nesten herskapelig å kjøpe et tre. Vi kjøpte på Slettevold, og vi hadde plommer og kirsebær, vinterepler og sommerepler. Ungene spiste epler hele vinteren, som vi hadde lagra i kjelleren. Det var mest mannen min som drev i hagen. Jeg hadde nok å gjøre inne, mat og innkjøp og ungene. Mannen min var veldig hendig og kunne reparere alt.

Thor gikk bort for fem år siden. Det var et hardt slag, for vi hadde alltid vært glad i hverandre. Jeg klarte heller ikke å holde huset i stand alene. Jeg har bilder av huset vårt på Kongsten. Jeg solgte huset og flyttet inn i omsorgsbolig på Østsiden. Jeg grudde meg veldig til å flytte. Kongsten var et godt sted å bo. Naboen gråt og jeg gråt så tårene rant den dagen jeg flytta derfra. Vi synes det var så ille. Jeg husker ikke flyttinga en gang.

Men så titta jeg inn her jeg bor og så tingene mine, og datteren min sa at vi er trygge nå. Jeg føler meg godt til rette her jeg bor.

Trykt i Demokraten 2014