Trygghet og trivsel på Østsiden

Ulla-Britt Mostad (60) forteller.

Opprinnelig kommer familien min fra Hadeland. Jeg var ikke mer enn fjorten år, vi bodde i Oslo og jeg var vaskehjelp i en frisørsalong. Jeg jobba på lørdager og i skoleferien. Salongen lå mellom Ila og St. Hanshaugen, men jeg husker ikke i hvilken gate den lå.

Etter at jeg var ferdig på realskolen, flytta vi hit til Fredrikstad. Da var jeg blitt seksten. Faren min hadde fått jobb som gårdsbestyrer på Horgen gård, som ligger på Veum, eller Nordre Rolvsøy. Han fikk jobben gjennom arbeidskontoret, og han hadde faktisk lyst å gjøre noe annet. Han jobba på brygga da han søkte gårdsbestyrerjobben. Far var bondesønn og hadde det i seg, og det var vel derfor han fikk denne jobben.

Da bodde vi på Horgen, på gården. Det synes jeg var litt uvant, for det gikk nesten et år etter at vi flytta hit på høsten, og til jeg begynte på skolen neste høst. Det året synes jeg var tråkig. Ikke kjente jeg noen, men jeg var litt kreativ sjøl. Jeg var glad i å lese og satt og tegna og prøvde å være aktiv, uten at jeg hadde noen rundt meg. Men jeg hadde jo foreldra mine og en yngre søster, en halvsøster.

Jeg fant ut at jeg måtte gjøre noe, så jeg begynte på frisørlinja på yrkesskolen. Jeg gikk der i hvert fall i to og et halvt år. Men så fikk jeg eksem av alle de remediene man bruker i håret, permanentvæsker og hårfarge og slikt. Det var ikke særlig hanskebruk den gangen. Legen sa at dette kan du bare ikke jobbe med. Du må finne på noe annet. Henda så ut som kjøttkaker, det var forferdelig. Jeg tenkte hva gjør jeg nå?

Jeg fikk en midlertidig jobb i Fredrikstad portefølje på Hassingen. Jeg var der i et års tid, så gifta jeg meg og ble hjemme. I denne tiden begynte jeg som hjemmehjelp i Fredrikstad kommune. Da jobba Steinar, mannen min i Stjernehallen. Der var det at kona til en kollega sa at vi trenger så mye hjelp på Eldresenteret på Østsiden. Da begynte jeg som hjemmehjelp. Jeg jobba vel bortimot et par år der. Hjemmehjelpkontoret lå i Ferjestedsveien.

Det ble sagt at de trengte nattevakter på Eldresenteret på Østsiden. Da hadde den yngste sønnen vår, Patrik, begynt på skolen, og jeg tenkte at det kan passe bra, for da er jeg hjemme før han går. Så kan jeg sove, og er hjemme når han kommer hjem igjen. Dette var på Eldresenteret, og siden har jeg vært der.

Vi jobba fra åtte til åtte, fra kvelden til morgenen. Nattevaktene jobba annenhver uke, men vi kunne sove om natta. Vi hadde hvilende vakt. Vi var to nattevakter. Det har blitt påstått at det er et spøkelse i gangene, men jeg har aldri sett noe. Det har heller ikke Liv Aasen, som jobber der om natta ennå.

Det første vi fikk av arbeidstøy var pene lyseblå forkler med omslag. Det var det første arbeidstøyet. Så fikk vi grønne dresser med bukser og forkler utenpå som var åpne i siden og med en knapp i siden. De var også veldig fine. Så hadde vi hvite bluser med blå kant på kragen. Skjørt hadde vi ikke, men vi fikk bukser.

Var vi syke måtte vi si fra. Vi hadde ikke noe stemplingsur eller slikt. Vi bare kom når vi skulle, og gikk når vi skulle. Den gangen hadde nattevaktene litt rengjøring i tillegg. Fra åtte og fram til halv tolv var det beregna at vi skulle gjøre rent og ha såkalt aktiv arbeidstid. Klokka tolv kunne vi legge oss. Det var ikke vanskelig å jobbe som nattevakt. Det gikk greit. Personalet besto bare av rengjøringsfolkene, hjemmehjelperne og kjøkkenpersonalet. Skulle det være behov for en sykepleier, ringte vi til hjemmesykepleien. Sykepleierne var ikke inne i bildet i det hele tatt, men hvis noen ble syke, var det vår oppgave å ringe etter hjelp eller ambulanse.

Greta Kristoffersen var sjef den gangen. Når hun slutta, ble det ble Petter Lilleng, tror jeg. Jeg vet ikke om det var en fra Kråkerøy der også, det var et par stykker som var ledere en kort periode. Jeg lurer på om ikke en het Hamre.

Først var det ganske friske mennesker som bodde på senteret. De trengte ikke så mye hjelp. Da var det tre hjemmehjelpere som jobba der. Så var det kjøkkenpersonalet. Det var stort sett middagsservering, og den gangen kom alt ferdig fra Fjeldberg. Der var det kjøkken, og de kjørte ut mat i store vogner. I en periode lagde de noe her og hadde også en kokk her. Jeg tror at det kanskje ikke lønte seg eller ble for mye på én, det vet jeg ikke.

Kjøkkenpersonalet svingte opp med risengrynsgrøt på lørdag. Da kom de tidlig og satte i gang. Det var veldig mange grøtkjeler som sved seg, for personalet ble kanskje opptatt med noe, og da la grøten seg i bånn.

Mange flytta inn for å ha det trygt og godt, for de hadde kanskje ikke familie. Til å begynne med gikk vi ikke inn og hjalp folk på romma, de klarte seg stort sett sjøl. Etter hvert trengtes det hjelp, og hjemmesykepleien kom mer og mer inn. Beboerne ble kanskje sjuke og klarte seg ikke så bra lenger. Det er jo ganske opplagt. Det var vel stort sett hjerneslag, eller nedsatt funksjon på grunn av alderdom. Enkelte kunne være dårlig til bens og ustø, og de aller fleste ble jo eldre.

Til å begynne med hjalp hjemmehjelperne, var til stede når de dusja eller sånne ting. De hjalp også med klesvask. Klærne ble vaska på vaskerommet. Jeg regner med at de kanskje betalte noe for klesvasken.

Det er en overvekt av damer, jeg vet ikke om det har noe å si. Eller kanskje damene er litt mer sosiale og vil ut og prate litt. De kokte kaffe og tok med seg på kanne, kopper og alt, og samles der om kvelden. Det var ikke så mange av dem, men det var både damer og herrer. Det kunne være en fem, seks stykker som kom ut og satt der en stund og prata og hadde det hyggelig. Du kunne lære mye om livet de hadde levd.

Mens jeg jobba som nattevakt, tok jeg utdannelse som hjelpepleier. Det var i 1994-1995, og jeg hadde permisjon det året. Etterpå ble jeg spurt om å begynne i hjemmesykepleien.

Jeg er ikke sikker, men har for meg at det var ganske dyrt å bo der, at det kan ha kostet tre, eller tre og et halvt tusen. Dette var før den nye delen ble bygd på. Jeg mener kostnaden til middagen da var iberegna husleien for de første som bodde der. Frokost og kveldsmat spiste beboerne hos seg sjøl. Men de gikk i spisesalen og spiste middag. Det har mye å si for miljøet å spise sammen.

Det er brukere jeg husker godt. Noen for at jeg har fått høre et helt liv. Andre mest for en eller annen episode. Én var en veldig gammel mann som så dårlig og hørte dårlig, men klarte seg ellers ganske bra. Om natta skulle jeg stikke innom og se at alt var bra. Da fikk jeg se at det var et pinnsvin der inne, mannen hadde verandadøren åpen. Jeg ville ikke si noe så han skulle bli engstelig. Men jeg klarte å få ut pinnsvinet uten at den gamle mannen merka det. Jeg tok søppelkost og brett og klarte det. På den tiden snøftet og gryntet det i hekkene rundt Eldresenteret, for det var mye pinnsvin der.

Det er ikke noe problem at det er flere utenlandske i jobb. Vi har jo flere utenlandske pasienter også. Det blir flere regner jeg med, ettersom de bor her. En av dem som jobber her er Beauty, hun er alltid blid og har lært mye på arbeidsstedet på kort tid. Jeg kjenner ikke navnene på alle, men på gruppe to var det ganske mange utenlandske i en periode. Det er folk fra flere forskjellige nasjoner, og det er ikke noe problem. Noen få eldre er nok skeptiske. Men det har vel ikke noe med at pleierne er utenlandske, det har heller med uvitenhet å gjøre. De er redde for nye ting, for eksempel hvis noen kommer i hijab. For oss som jobber er det ikke noe problem. Vi er vant med folk, reiser mye, og ser dem i gatebildet. Innvandrerne trenger jo jobber de også.

Dagavdelingen har vært med å skape trivsel for brukerne og deres pårørende. Beate, Mona, Astrid og Karin er fantastiske når det gjelder å ordne med aktiviteter for brukerne. Det strikkes, det hekles og det males. Den ene dagen snurrer bingoen, den neste er det utflukt med alltid villige Tore bak rattet. Ofte er sang og musikk en del av livet på Eldresenteret. Enten det er Glommaduett eller salmesang. Borge musikkorps kom tidligere hver eneste syttende mai og åpnet dagen.

Til det gode miljøet hører også Tom. Tom var tidligere sveiser ved FMV og har bodd på eldresenteret i tjue år. Dagen har ikke begynt før Tom tar deg i hånden og sier: – Hvordan har du det i dag, da, gutten min?

Trykt i Demokraten 2013