En Vaterlandgutt forteller

Rolf Stordahl (65) forteller.
Det er et privilegium å ha fått vokse opp i Vaterland. Jeg er født i Jakobsgården i Lodsgate 36. Så flytta jeg videre da jeg var fire til det som het Bellevue.

Jeg ble født hjemme og er en av de siste som ble født hjemme i Vaterland. De henta jordmor fra Gamlebyen. Far varma vann i bryggepanna, det skulle fyras opp med ved og det skulle være varmt og kokende vann. Onkler og tanter var i beredskap. Så fødte mor meg i mai i -48. Jeg har som en liten vittighet tenkt at det spørs om ikke den gode varme sommeren i 1947, som er nummer to i historien etter 1905, har en liten finger med i spillet når det gjelder min tilblivelse. Jeg er attpåklatt og sistemann av fire. To er gått bort. Marion, ho lever i dag rett der borte i Gudeberg allé. Ho er elleve år eldre enn meg. I hvert fall kom de tre ganske tett, og så trodde man vel at foreldra hadde gjort seg ferdig med barn. Jeg ble antagelig veldig bortskjemt. Søstera mi sier at jeg ble båret rundt på en bomullsdott, som en prins. Av kusina mi fikk jeg glasspotte så de kunne følge nøye med.

Jakobsgården, der jeg ble født, var en svær gård med masse familier. I bakgården hang det strømper på kryss og tvers for ho mor, som alle kalte henne, jobba og vaska strømper for Forsvaret. De kom med lastebillass med sokker og strømper som ho vaska i bryggerpanna og skylla og kverna, og de ble tørka i bakgården. Mor Hjørdis jobba også som tjenestepike på Cicignon for en doktor, og på Elingaard. Mor gikk fra Vaterland til Elingaard med barnevogn og en liten til ved siden av. Det er nesten så jeg ikke orker å sykle dit en gang. Dessuten jobba ho som renholder i Forsvaret. Far Trygve jobba i kommunen og hadde også fysisk og tungt arbeid. Om vinteren var han med på strøbilen.

Far var med i det sivile brannvernet og hadde uniform i skapet og høyttaler over kjøkkendøra. Flere bedrifter var kobla til anlegget sånn at når det brant på bedriften, hørte han det, kasta seg på sykkelen og tråkka i vei: full utrykning! Han hadde blank, sort hjelm med en sølvfarget hanekam på. Du verden, så stolt jeg var av faren min. Det kom falsk alarm en gang, men mor ropte ikke ut, men lot ham sykle og tenkte at han har tjent noen kroner likevel, for han fikk for utrykningene. Det var to brannhus i Vaterland. Ved brygga og begynnelsen av Vaterlandveien og Skippergata.

Jakobsgården ble revi på femtitallet. Jeg var nesten med og rev det også. Det var branntilløp med brannalarm i nabohuset. Folk begynte å bli nervøse. De begynte å tenke på å hente ut møbler og saker og ting. Broren min, Bjørn, blåste i alle tinga, men løp inn og henta alle pokalene sine han hadde fått for han hadde hoppa på ski.

Før mi tid bodde det jo haugevis av mennesker på veldig få kvadratmeter. I 1980 kjøpte jeg hus i Skippergata 14 av Fredrikstad kommune, og bodde alene i huset før jeg fikk leieboere i første. Der hadde det bodd tjue mennesker. Mange hus hadde flere familier, og folk bodde på ett rom. Kjøkkenet var alltid rett innafor døra. Det måtte være i nærheten av pipa. Man hadde ikke andre muligheter til å varme huset og lage mat enn å fyre med ved. Slik var det i nesten alle hus.

Alle hadde utedo på 50- og 60-tallet. Jeg husker han som ville smugkikke gjennom skilleveggen mellom nabohusa. Han ville se når nabojente skulle på do. Han snek seg ut samtidig med henne. Så løfta han lokket og vred huet sitt og skulle titte når hun satte seg. Da så han rett inn i øya hennes, for hun gjorde det samme. – Kan du si meg hvor mye klokka er? sa han.

Folk i dag er så flyktige. Før var alt rolig, alt skjedde rolig og som i sakte film. Alle kjente alle i Vaterland. Det var familier og naboer som var i slekt med hverandre. På godt og vondt. På kveldstid, eller lørdag og søndag, sto man ved gjerdet eller på hjørnet og snakka sammen. På hjørnet nede hos ho Kitty Helgesen, den gamle butikken, kunne folk stå sammen og prate til langt ut på de små timer. På hjørnet ved Lodsgate og Movigsgate, oppå toppen ved Skippergata var det også et hjørne. Der var det lettere å stå og snakke hvis det regna, for der var det overbygg. Annen etasje var firkanta med en skråvegg nede. Vi sto under tak. Der var guttane, og noen av de eldre guttane som hadde vært til sjøs. Vi småguttane sto der og lytta og hørte og fantaserte mye. Halvparten var vel antagelig løgn. De jugde på seg både det ene og det andre.

Vi kasta på stikka. Ingen gjør det i dag. Et par steder kasta vi og omgangen kunne vare en hel søndag. Han som plukka og veksla og ordna, fikk beskjed om å komme igjen etterpå for vi måtte hjem og spise og kunne være borte et par timer. Da vi kom igjen, så kunne vi endevende han som plukka, for han kunne ha lurt unna noen greier, så han ble rista, og vi tømte lommene hans.

Jeg kan legge til: jeg har kasta på stikka med selveste Drillo. Han gikk ikke av veien å prøve seg på litt spilling, for å si det sånn. Han ble jo berømt for å spille poker. Han var i Vaterland, kom fra Lundheim og kasta på stikka sammen med et par andre nabbetorpinger.

Vi var en veldig fin gjeng ungdommer som vokste opp sammen. Roar «Svala» Olsen, Per Arne «Svarten» Johansen, Tore Danielsen, Ragnar «Jashsin» Rodin, Helge (Hælje) «Lods» Pettersen, Helge «Poffen» Hansen, Arne Billington. Vi lekte sammen, det var Bjørn og Freddy Abrahamsen som var med og holdt på. Og jentene som vi var forelska i etter tur: Evelyn og Marion Andersen, Lisbeth Johansen, Randi Olsen, Gerd Olsen og Marit Olsen. Så kom det andre fra andre steder, fra Kongsten og Gamlebyen og lekte med oss, de skjønte at vi hadde det gøy. Vi var ute på brygga og gata og kasta og vi spilte forskjellig greier, pøsen går og vi lekte pargjemsel og hadde mye moro. Jeg fikk mitt første kyss. Av hvem, vil jeg ikke ut med.

Det lille huset på brygga, båthuset inn mot Elgo, eide Vaterland vel. Opprinnelig var det båthus, for det hørte til Båtforeningen og Vaterland vel fikk låne det. Et par av de voksne hjalp til med å sette sammen klubbkvelder for oss. Vi hadde brikkespill, maling, og quiz, som nå er så populært. Det hadde vi allerede den gangen på femtitallet i regi av et par eldre damer. De gjorde en veldig viktig jobb som kommunen ikke greier i dag.

Det ble sagt at det var noe kniving, men det var før mi tid. Det hadde kommet folk fra Kråkerøy og Gamlebyen og Kongsten, og det hadde blitt bruduljer og kamp. Jeg tror det var mer på folkemunne enn en realitet. Hovedmotsetningen gikk mellom Gamlebyen og Nabbetorp. Vi hadde mange gode venner i Gamlebyen. Jeg var omgangsvenn med Øyvind King Kong og brødrene hans, for foreldra våre var gode venner. Jeg var med dem på Hvaler på hytta og på Ed. Når vi ble unge og litt større, vanka vi på Vægteren. Vi hadde fotballag sammen. Vi starta Kongsten idrettsforening mer eller mindre på mitt rom. Jeg tok initiativ til å gjenoppta det i 1968, tigde med en bil fra Denofa og fikk drakter og dro til Oslo og fikk unga inn hos Nikken Johansen. Det var moro. Vi fikk tak i noen voksne og danna et styre og hadde mange ivrige med oss som gjorde at Kongsten idrettsforening ble fotballklubb.

På hjørnet hos ho Kitty, var det dagligvarebutikk i Movigsate 27. Mange handla på bok. Så kom far som fikk lønning hver fjortende dag og gjorde opp. Der kunne vi ungene handle med lapp der det sto at man skulle ha øl eller tobakk til far. Til høyre innafor døra hos ho Kitty, sto det tre høyrygga stoler. Der skulle man sitte i kø. Folk hadde jo god tid. Kundene satte seg, fikk noe å drikke, og så prata man. Det var damenes arena. Der gikk skravla om naboen. – Har du hørt om ho, eller har du hørt om døm, har du hørt at nå tapisserer naboen stua si? Nå er det sånn og nå blir det sånn. Alle visste alt om alle. Det var ikke ondsinnet, bare hverdagslig prat. Jeg husker en gang jeg kom inn, så satt en stor matrone på en av stolene. Ho satt med en brun flaske med skrukork og drakk fløte. Det kosa ho seg med.

Det var et levende miljø. I kiosken solgte Maja blader og tobakk. Jeg var mye der for mor mi var god venninne med Maja. Ho var klar med sine ruller, bladene var rulla sammen med strikk til fru Nilsen og Danielsen og Billington. De hadde bestilt, og så kommer fru Henriksen og skulle hente sine blader. – Nei, du skjønner det fru Henriksen, at jeg har ikke fått bladene mine ennå, de kommer først i morgen. Men jeg har fått noen nydelige bananer. Fru Henriksen gikk ut med en pose fine bananer.

Brygga var mannfolkarenaen, og da var det ikke fløte, men dram. Vi hadde besøk av en som kom med snekke over fra Kråkerøy og hadde med seg litt som han hadde laga sjøl, som han solgte på brygga. Ellers var det en gauk som også bodde i Vaterland som lagde brennevin. Så rusla gauken og kunden en tur. Så kom de tilbake med en pose eller noe.

Noen er tørstere enn andre, og noen er glad i en dram. Faren min drakk aldri. Det gikk rykter at han hadde drukket en øl til julemiddag en gang. Da visste alle det. Finere folk fra Forstaden trodde at Vaterland var full av hardbarka alkoholikere. Man gikk ikke til Vaterland frivillig på den tiden med de mørke gatene og de fulle folka. Det var langt fra sannheten. Folk som jeg kjente som nydelige, varme mennesker som ikke gjorde noen fortred. Jeg gikk og handla for Karl, og sønnen Ivar, Havanna. De var vel svartelista på Polet og ropte på meg. Jeg fikk med lapp med øl, appelsiner og tipping. De bodde der det het Guslund i Skippergata 15.

Arkitekt Ulf Larsen var den første miljøaktivisten i Fredrikstad. Han protesterte mot rivingen av Guslund. Han satte seg foran gravemaskinen og måtte fjernes av politiet. Han sa at dere gjør feil her med å rive Movigs gate og Skippergate. Vi synes det var litt tullete. Ingen hadde protestert før. Guslund ble dessverre revi, det var en falleferdig rønne som lukta pyton.

Navnet Havanna forklarer jeg med at Karl Havanna hadde fått hyre på en skute som skulle til Cuba. Han skrøt at han skulle røke sigarer og treffe señoritaene på Cuba. Han var allerede da en tørst fyr. Han mønstra på i Sannesund, øverst i Glomma, før fossen. Båten skulle laste props fra en av fabrikkene. Båten lå på Prestelandet, og når den skulle proviantere for turen var Karl i land sammen med de andre som hadde fått fri før de skulle dra.

Den som ble akterutseilt, var Karl. Han kom aldri til Cuba. Sønnen hans Ivar var født rett inni det samme. Ivar var en godt voksen mann da jeg var gutt. Jeg husker at Karl var eldgammel. Karl var på en måte den siste troverdige originalen i Vaterland. Det var en troskyldig samling mennesker, de var de voksne gamle som jeg hadde respekt for. Jeg var ikke redd for dem som de andre var, som ikke kjente folka i Vaterland. Jeg har skrevet dem opp og husker dem: Anna «Piperensern», Aksel «Sørra», Morten «Tittærn», Karl «Atlanteren» og Karl «Havanna». De var på en måte den glade garde. De var like skakke som mennesker som husa de bodde i i Vaterland.

Trykt i Demokraten 2014