Rolf Hansen innafor vollene

Jeg er født i Færgeportgaten 83. Det er omtrent tvers over gaten der jeg bor nå. Så kjøpte faren min en eiendom i Raadhusgaten 20. Vi hadde ikke akkurat veldig stor plass, men jeg følte ikke at vi mangla noe heller. Vi hadde kjøkken, et soverom og en stue.

– Jeg regner med at jeg måtte sove på samme rom som foreldrene mine. Det var utedo i gården. Vi bodde hos vognmann Larsen. Det var bare eieren i huset og oss. Bjarne, sønnen til Larsen, lever den dag i dag og er snart nitti år.

Det var veldig hyggelige mennesker. Larsen og far min var gode venner. Vognmannen hadde hesten ute i gården med egen stall. Trilla sto i portrommet. Da Oskar Larsen måtte ta hesten som var blitt gammel, orka han det ikke sjøl. Faren min måtte ta den jobben.

Da vi flytta tvers over gata, fikk vi litt større plass. Faren min betalte tredve tusen kroner for huset. Det var mye penger den gang. Far jobba i kommunen og tjente ikke så veldig godt. Han var avhengig av husleieinntekter. Han kjøpte seg også en hest og fikk jobber med den i kommunen og ekstra lønnstrinn for hesten. Han innreda stall. Deler av bakgården leide han ut til sjauerne. De leide et rom i førsten, og senere var det jernvarebutikken Bernhard Hansen som overtok.

Det var ikke noe overflod. Jeg hadde snille foreldre og var aldri sulten. Slik var det hos de fleste i Gamlebyen. Vi var nok temmelig like og lå på samme nivå.

I guttegjengen vår hadde vi klengenavn på hverandre, men alle navn var ikke like pene. «Sjørøværn» høres stygt ut, men han var en veldig hyggelig gutt. Jeg prater litt med ham av og til. Han har klart seg bra. Alle sammen har klart seg bra, ingen har gått til grunne eller gått på NAV. Egil Tangen var en av gutta, han treffer jeg også av og til. Faren hans og noen av brødrene drev skofabrikk. Knut kalte vi «Knut Gribb» for han leste alltid detektivromaner. En het Tor «Hvittingen». Jeg ble kalt «Tuffen». Det starta med «Ruffen» og så ble det Tuffen. Klengenavn var greit, for sa du navnet, visste folk hvem det var.

Om sommeren lekte vi cowboy og indianere. Det var høyt gress på vollene den gang så vi kunne snike oss fram. Vi holdt mye til på to steder, på lekeplassen og Prins Georgs bastion. Vi sparka med en ordentlig lærball. Fikk du ballen med snøringa i hue’, var det ganske vondt. Vi plukka ut hvem som skulle være på lag, og vi visste alltid hvem som var gode og mindre gode. De to beste kom på hvert sitt lag, og den som var nest best, fikk lov å velge tredjemann eller fjerdemann. Jeg havna vel på tredje plass. Det var ikke noe problem. Alle visste hvor gode de var. Alle fikk lov å sparke. Det var om å gjøre å ha to like lag, og ikke noe særlig hvis det ene var overlegent. Vi sparka og dribla hele sommeren.

Vi bada ute i Kongstenbadet. De fleste lærte å svømme tidlig. Det var tre basseng, et stort med stupetårn, og et lengre. Det store med stupetårn var mest besøkt. Én meter, to meter, tre meter og ti meter. Jeg var knapt oppe på tremeteren. Noen stupa fra tiende. Vi bada også ute i Gansrød hos Jens «Disj», men der var det langgrunt. Han starta med en pølsebu. Han planla å gjøre Gansrødbukta til Østfolds Riviera. Vi kalte det «Disjneyland».

Jeg lærte å svømme av faren min på hytta i Skjærviken. Han bygde hytte i -48. Først rev han et lite hus som bonden eide, fikk låne hest og dro ned materialene og bygde. Det var ikke lett få kjøpt materialer. Grunnen til at hytta ble bygd der, var at bussen gikk fra Gamlebyen til Skjærviken. Jeg var på hytta om sommeren.

Vi spilte brennball på Torvet. Utgangspunktet var støtta og vi slo mot kirken. Det var punkter som vi måtte rekke å nå før ballen kom tilbake igjen. Det gikk noen glassruter i kaserna. Brennball var veldig populært. Vi var også mye på epleslang på Kongsten. I kommandanthaven var det epletrær, ellers var det ikke epler i Gamlebyen. Om høsten lekte vi gjemsel når det var blitt litt mørkt. Det var spennende, særlig hvis jentene var med.

Om vinteren gikk vi på ski på vollene. De var bratte, og det var spesielt noen steder der vi måtte være forsiktig. På sydsiden var det veldig bratt, likeledes på nordsiden. Vi gikk i gåsegang, og alle måtte gjøre som førstemann gjorde. Vi laga hopp, for når du kommer ned vollen, er det en liten voll etterpå. Vi fikk skikkelig sprett der og hoppa og slo oss ganske kraftig. Vi lagde sklier av papplater. De første skøytene mine var skrueskøyter. Etter hvert ble det hockeyskøyter. Vi spilte bandy og etter hvert ishockey. Kommunen satte inn flomlys ved isen, der du kjører ut ved vanntroa. Det var veldig populært også for jentene.

Vi satt i en krets og fortalte spøkelseshistorier. Det ble nifsere og nifsere: «Tarmene mine, tarmene mine …» Til slutt var vi så livredde at hver og en pilte hjem. Og vi snakka om Den sorte dame på kirkegården. Ingen turde gå på kirkegården når det var mørkt. Vi begynte å bli litt større og hadde vært på fest i Torsnes på Humlekjær. Da vi kom til Krigskirkegården, kom en mann som ville skremme oss. Det var mørkt og vi var en fire, fem stykker i følge, så vi var modige og gikk bort til vedkommende. Jeg vil ikke si hvem det var. Han ble litt overraska over at vi ikke ble redde.

Hvalerbåten kom hver dag. Den kom fra brygga i byen og gikk alltid først til Gamlebyen og Tollboden etterpå. Så gikk den utover igjen. Når den kom fra Hvaler, hadde den med seg last og varer. Ved brygga ned til Gamlebyen var det et lite lager. Hans Hansen, som var vognmann i Gamlebyen, frakta varene ned til Hvalerbåten. Vi kjøpte av og til epler fra Hvaler. Hvalerane var kjent for god frukt.

Mora mi hadde familie på Bølingshavn, og der var vi om sommeren. Bonden kom og henta oss. De hadde sauer og hester og griser, så det var en ordentlig bondegård. Sønnen i huset kjørte melkeruta. Da var jeg med ham og kjørte melkespannene. Jeg fikk sitte på i lastebilen. Det var mange som leverte melk den gangen.

Faren til Bjørn Sjørøværn hadde en halvdekker med stor motor og to drivstofftanker. En for bensin og en for parafin. Bensinen var dyr, parafinen billig, men man måtte starte og stoppe båten med bensin. Så fort motoren var blitt varm, slo man over til parafin. Vi kjøpte bensin og stjal parafin når vi tjuvlånte båten. Vi satte ofte kursen utover mot Hvaler. En gang var vi utafor Vesterøy og de brotta der. Hadde motoren stoppa, hadde det ikke vært noe særlig.

Ikke sjelden tørna gutteflokkene sammen. Erkefienden var gutta på Nabbetorp. Det var også litt småkriging med Vaterland og litt med Kongsten og Bymarka. Hvorfor, vet jeg ikke. Det var kino på Selbak, og der turde vi ikke gå for der fikk vi ofte juling. Når vi skulle på kino, gikk vi på Røde Mølle. Ofte hadde vi ikke penger for å komme tilbake. Iblant syntes ferjekællene synd på oss. Jensen var en kjempehyggelig mann. En het Øby, og en annen Karsten Pettersen.

Det krydde av militære i Gamlebyen. Hver kveld klokka kvart på ti spilte militærmusikken tappenstrek. Det var et helt orkester. Vi fikk lov å være ute til de var ferdige med å blåse. Da måtte vi hjem. Militæret var en naturlig del av Gamlebyen. Rekruttene trente retta marsj på brustenene i Gamlebyen og vi guttunger stilte oss midt i gata, og så gikk rekkene på hver side av oss.

Vi lekte også med jentene. Ikke minst da vi kom i puberteten. Det var en fast gjeng med jenter som vi var mye sammen med. Det var Bodil Jensen, Inger Lise Jensen, Torill Olsen og Ebba Olsen. Noen jenter var fra Kongsten, og etter hvert kom også de fra Nabbetorp. I Torsnes var det spesielt pene jenter. Det gikk gjetord om dem.

Det var to doktorer i Gamlebyen. Doktor Thorvaldsen og doktor Søtorp. Vi brukte doktor Thorvaldsen. Han var veldig hyggelig de få gangene vi måtte til ham. Han tok aldri betaling av de som hadde dårlig råd.

Faren min hadde en gang moped. Den stjal jeg noen ganger og kjørte forbi politimannen som sto ved Svarteporten. Hver gang Sverre Johansen fikk se meg, gikk han til faren min og sa at Rolf er ikke gammel nok. En dag var jeg gammel nok. Da gikk han til faren min og sa at nå er Rolf er gammel nok.

Det var noen originaler i Gamlebyen. Noen kom helt fra Halden. I Sarpsborg var det heller ikke noe Pol. I Gamlebyen ble det noen knerter. Også originalene hadde sine faste plasser i det grønne. De oppførte seg ålreit selv om de var fulle. Etter noen timer gikk de, og flaskene lå igjen. Vi gutta pelte flaskene, panta dem og tjente penger.

Om sommeren kom Mikk-Makk alltid i nye gummisko. Vi spurte hvor mye klokka var, og da ble han så sinna for han kunne ikke klokka. Harald «Feieren» var en annen uteligger. Han lespa litt og vi kalte ham «Peieren». Han tigde: – Du har ikke to øre til en topp taffe? – Ja, men Harald, jeg har bare tyve øre. – Men jeg kan veksle, sa Feieren. Han var en beskjeden og forsiktig mann. Om vinteren lå han på ommane på teglverket og hadde det godt og varmt. Karl Havanna fra Vaterland kom med skjorta åpen inn i slakterbutikken og skulle ha noe billig kjøtt til hunden. Han hadde ingen hund.

Vi handla hos en bonde fra Skjeberg som het Skinne. Han kom fast og leverte poteter, egg og grønnsaker, og til jul kjøpte vi alltid part.

Mange butikker i Gamlebyen finnes ikke mere. Brødrene Nielsens kolonial, og Froberg på det andre hjørnet. På torvet var det Wergeland og i Torvgaten Dina Jensen. Rett over gata lå fiskematen i mange år. Den var kjent over hele verden, i alle fall til Sarpsborg.

Det var to slakterbutikker og to fiskebutikker. Bernhard Hansens jernvareforretning, så Vinmonopolet og to banker. Tamburen var eneste restauranten. I Vægtergården var det konditori og skobutikk der bokhandelen ligger nå. Hadde du gått skoa av deg, var det to skomakere i Gamlebyen. Amundsens frukt og tobakk i Færgeportgaten og Kortevaren har tydeligvis evige liv.

Jeg gikk på barneskolen i Gamlebyen og hadde frøken Fosse som lærerinne. Frøken Fosse var snill, og vi hadde stor respekt for henne. Jeg var veldig redd for skoletannlegen og søster Gyda. Skoletannlegen var ikke noen god mann, og søster Gyda ga sprøyter. Da vi flytta til Gudebergskolen, fikk vi lærer Almøy. Han var streng, og det trengtes. Han holdt oss i øra.

Trykt i Demokraten 2014