Odd Larsen, krigsveteran fra Finnmarksvidda vervet seg sommeren 1945 i det nyopprettede politikompaniet. Senere tjenestegjorde han i utrykningspolitiet. Tiden var turbulent, oppdragene mange: Vakt over tyske krigsforbrytere, ordenstjeneste overfor illsinte hamarjøssinger. Svinesundbrua skulle åpnes. Ryktene gikk om at kong Haakon skulle tas av dage.
Les merKvinnene bar sin del: Lappet bukser, stekte kålrot, passet ungene og engstet seg for mannen. Slik husker Borghild Skauen, Kråkerøy, de fem årene.
Les merDen norske handelsflåte var like mye verdt som en million allierte soldater, skal Churchill ha regnet ut. Tusen norske skip, med ubåter i hælene, i bombe- og kuleregn fra flyene, seilte dag og natt med forsyninger til de allierte.
Mange sjøfolk kom aldri mer i havn. Håkon Kristiansen, Kråkerøy var blant de heldige.
Hans Hermansen, Krosnes, med såvel størje som ammunisjon på kjølen. I sjøbua lå stengunen under garnhaugen. Mai -45 arresterte han quislinger og paraderte i Nygaardsgata.
– Jeg lengta hjem til skøyta og sjøen, sier Hans.
Luene av! lød kommandoen, mens tusener på tusener stilte til appell på den vindblåste sletta nord for Berlin: Polakker, ukrainere, jøder, nordmenn. Blant nordmennene i KZ Sachsenhausen var en del fra Fredrikstad. Tor Synnestvedt var en av dem.
Les mer«På villeste vidda ved Kvænangerfjord,
der finner du leira hvor gutten bor.
De lager barakker med langbord og krakker,
og køyer hvor gutta snorker i kor.»
Dette diktet skrev Asbjørn Grønvold fra Rygge. Frisørmester Kåre Pettersen fra Fredrikstad var en av gutta.
…kommanderte den tyske orlogskapteinen. Ragnar Andersen fra Kråkerøy, smører på M/S Tirranna, måtte adlyde ordre.
I Indiahavet herjet tyske raidere. Wilhelmsenbåten var ikke den første erobringen. På vei til internering i Frankrike smalt det en gang til…
Moskva i desember i år (1993): Møte mellom sovjetiske og norske veteraner fra kampene i Finnmark. Christian Haneborg, Odd Karlsen og Per Mariussen overrekker en plakett til minne om fellesskapet og som takk for den russiske innsatsen. Generaloberst Krutskih tar ordet: – Vi vil aldri glemme tiden da norske og sovjetiske soldater sto skulder ved skulder i kamp mot fascismen. Til sist mottar de norske gjestene medaljen: Veteran fra den karelske front 1941-45. Odd Karlsen husker godt tiden som var.
Les merKristian Kristiansen, dekksgutt fra Ålestranda, gikk for første gang opp gangwayen i 1937 med skipssekken over skulderen.
Europa drev mot krig – i Tenerife trosset norske sjøfolk Franco-fascistene ved å synge Internasjonalen fra popen. Etter 9. april fortsetter Kristian å seile – i alliert fart – til en tysk raider dukker opp i Det indiske hav en junidag i 1942…
Fra 1945 står Kristian Kristiansen igjen på dekk og på bru, som styrmann, førstestyrmann og overstyrmann til han fortøyde for godt i 1973.
Etter 9. april 1940 flytta ungdomslaget på Losje St. Hans virksomheten en trapp opp og en trapp ned. Rundt bordet i styrerommet møttes den illegale gruppa til studier i dialektikk, på madrasser på gulvet sov flyktninger på vei til Sverige og friheten. I kjelleren sto radioen av merket Tungsram innstilt på Moskva og London.
Angell Simensen var begge steder.
Prikk, prikk, strek og prikk, strek, prikk, ble en del av Jens Kjelsaas liv.
Først som dekksgutt og gnist, så som radiooffiser og instruktør i Little Norway i Canada.
– En helt hverdagslig historie, slår oberstløytnant Kjelsaas fast.
Klart skip – ild mot tyskerne!
lød ordren på KNM Olav Tryggvason 9. april for 50 år siden.
Ole Hermansen, signalgast sto på brua og fulgte bataljen. Tidligere hadde Ole vært i tjeneste med signalflagg og Aldislampe ved City of Flint og Altmarkaffærene.
– Noen sa de ikke var redde. Men de sto og skalv og gjorde sin plikt, sier Ole Hermansen.
Harald Olsen, 85, NKUer, fant raskt sin plass etter 9. april. Organisator, kurer, agitator. Det endte med dødsdom på Akershus. 9. februar 1945 ble fem ropt opp for å skytes. Harald Olsens navn ble ikke nevnt. – Jeg har ofte mine kamerater i tankene, sier motstandsveteranen.
Les merDen 22. desember 1943 marsjerte en flokk nordmenn inn porten til Sachsenhausen. Foran dem lå en hard og tung fangetid. Hitlerfascismen sparte ikke sine motstandere: Sult, sykdom, mishandling, henrettelser hørte til fangenes hverdag. Mange vendte aldri hjem. Fredrikstadfolk var i flokken. Edgar Buer er en av dem. Her forteller han om julefeiring og fangeliv for 45 år siden.
Les mer«Rauer, Rauøy, øy i Ytre Oslofjord. Onsøy kommune, 2,9 kvadratkilometer. Knudret landskap, opptil 24 m.o.h. Skogkledd i nord. Befestningsanlegg.»
Slik er øya beskrevet i leksikonet. Hvordan karene fra Kiev og Odessa, fra Minsk og Stalingrad som kom hit i 1944 opplevde øya, kan vi ikke vite. Men hvordan de ytre forholdene i leiren var, hvordan fangene oppførte seg og hvordan folk som kom i kontakt med russerne under og etter krigen opplevde russerne, kan vi ennå danne oss et bilde av.
Lørdag den 11. juni 1945 hadde det samlet seg usedvanlig mange mennesker i Nygaardsgata i Fredrikstad. Det var tydelig at noe var i gjære. I det fjerne lød tonene av Internasjonalen. Først en flaggborg med norske og russiske flagg, deretter distriktets fagforeningsfaner. Så, med Fagforeningenes musikkorps i spissen marsjerte de fram, 350 russiske krigsfanger fra leiren på Rauøy. Tettbygde, godslige karer i tykke, grønne uniformer. Og bak de russiske soldatene innpå 2000 Fredrikstad-arbeidere som ved å marsjere sammen med russerne ville vise sin takknemlighet over den innsats som Sovjet-folket og Sovjetunionen hadde gjort i kampen mot fascismen.
Les mer– Da tyske bombefly kretset rundt Borregaardspipa
– Da Sverre Andersen kløv over Borregaard-gjerdet med tyskerne i hælene
– Da nazisympatisøren holdt på å ende sine dager i elva
– Da pipa på cellulla deisa over ende og tyskerne skrek: «Sabotasje, sabotasje!»
– Da villagrisene mesket seg på oppsop fra Hafslundsmølla, og Borregaardsarbeiderne gikk i jakker av virefilt
» Lik en by av jern på vandring går konvoien over havet,
langsomt flytter seg dens gater i den grå oktoberkveld …»
(Nordahl Grieg)
Nylig ble en rekke av distriktets krigsseilere tildelt Haakon 7. frihetsmedalje.
Noen ble uteglemt – mange var gått bort.
Jens Eriksen, formann i Fredrikstad Krigsseilerforening seilte ute under hele krigen.
Døden var en del av hverdagen.
Onsdag (1984) fylte William Mikalsen 85 år. For 44 år siden fant han sin plass i motstandsarbeidet organisert av Norges Kommunistiske Parti. Med kone og en stor ungeflokk hjemme, med den ene sønnen i Sachsenhausen, drar han rundt – i Mosjøen, i Sverige, i Østfold. Som kurér, organisator og produsent av illegale aviser.
Selv sier han det ikke er stort å skrive om – det var så mange andre partikamerater som gjorde så mye mer…
Les merKrigsseilerne forteller ikke gjerne om sine opplevelser. Det gjelder også Hans P. Hansen. Til sist gikk han med på å fortelle litt: ikke for å fremheve seg sjøl – men fordi krigsseilernes innsats under siste krig er en viktig del av vår historie.
Det er en beretning som handler mer om skipsmannskaper enn enkeltpersoner, mer om endeløse vakter på dekk og på dørk enn de store, dramatiske begivenheter – selv om disse også hører med til bildet.
Året er 1943. På idrettsplassen på Moa ved Greåker reises tyskerbrakker – for russiske krigsfanger og for norsk generatorknottfabrikasjon.
Etter hvert kommer lokalbefolkningen i kontakt med krigsfanger. Mat og tobakk finner veien inn i leiren, ut av leiren vandrer håndarbeider: Ringer, leketøy, skrin.
Enkelte Greåker-beboere har sin gang i leiren – vennskapsbånd knyttes mellom nordmenn og russere.
1945: Tyskland er snart «kaputt». Flere fanger flykter fra Moa-leiren. Lokalbefolkningen holder fanger skjult, hjelper dem på vei mot Sverige, mot friheten.
I pakkene på drakjerra var 5 000 Friheten. Torbjørn Hystad, bakgrunn i Østensjølaget av AUF, kom med i distribusjonen av den kommunistiske presse. Til oppgavene hørte også å skaffe penger og å sikre Lenins utvalgte verker. Så slo Gestapo til.
Les mer