Harde krigsår i stenhoggerbygda
Kvinnfolkene stekte i tran. Mannfolkene lyttet på London. Slik husker Walther Stenbeck sine barndomsdager i Torsnes under krigen.
Les merKvinnfolkene stekte i tran. Mannfolkene lyttet på London. Slik husker Walther Stenbeck sine barndomsdager i Torsnes under krigen.
Les merVed Oslo sentralbanestasjon: fontene, søyle, kule i granitt, kronet av kvinneskikkelse i bronse. Signert billedhugger Ørnulf Bast, stenen hugget av Olaf Johansen og arbeidskamerater fra Spjærøy. De var ikke til stede ved avdukningen.
Les merFritt og fint i fjellet, sa folk om stenhoggeryrket. Glem ikke slitet, sier Birger Aleksander Nilsen, 89. Hadde du fjell, ble arbeidsdagen både 10 og 12 timer. Og veien til fattigforstanderen og matlapper kunne være kort.
Les mer16 år gamle Asbjørn Rådahl tente tjærelunta og skjøt ut sin første blokk i Holmåsen. På Råholmen hogg han sten mens sjøføyka slo inn i brottet.
I Kiæråsen, på Bilet og Sundløkka svingte stenhoggerveteranen slegge og feisel.
– Jeg var glad over å ha arbeid, sier Asbjørn Rådahl.
Jon Molander, veteran fra brøttet. Torsnesmester i gatestenshogging har andre fortalt. Starta som guttunge med å slå kilehøl. Senere fant han klyven både i Torsnesfjella og på Grorud. På Blindern vandrer studentene på tusenvis av sten som Jon Molander har hogd. – Fikk jeg leve en gang til, ville jeg vært stenhogger.
Les mer…sa basen i Evja til den norske arbeidskrafta.
Mange stenhoggere kom vandrende hit fra Sverige. August Persson var fra Blekinge. Utover på 20-tallet tystnet det i brøttene i Torsnes. August og sønnen Roald drar den andre veien – for å søke arbeid i stenindustrien i Bohuslän. – Vi ble tatt godt imot i brøttet, sier Roald.
Vandrer du i Torsnesfjellet, ser du ofte vannrette spor hogd inn i fjellet. Der passerte Blakken eller Brona hovene sine når lasset med lus og pædder skulle opp og fram. Et hardt slit såvel for hest som kjørekar. Anton Ødegaard gikk ofte bak lasset.
Les merI 1908 gikk Johan Eriksen Bråthen i brøttet for første gang. Han hogg sin siste sten vel 70 år senere. Noen år på 20-tallet svingte Johan slegga i Maine, USA. Folk fra distriktet var blant arbeidskameratene. I dag tar Johan seg en pust i bakken på Torsnes aldershjem.
– Snillere og flinkere folk enn de som arbeider her har jeg aldri møtt, slår stenhoggerveteranen fast.
Nå gror det mose på stenene i brøtta i Torsnes.
Ennå husker gamlekarene Leif og Sven Svendsen lange dager med Pelle eller Bron foran stenlasset.
Eller tida innunder jul da det glimta i parafinløktene i åsen, og feiselslaga i vinterfjellet ringte julen inn.
Alf Eklund, sosialdemokrat og stenhoggerveteran med begge bena på fjellet.
Faren innvandret fra Sverige, fant sitt utkomme i brøtta i Torsnes og ble formann i foreningen da årdhundret var ungt.
Sønnen fulgte faren, Alf starta i fjellet som tolvåring. På 50 tallet svang han formannsklubba i stenhoggerforeningen.
…klang tonene fra Stenhoggermusikken gjennom Torsnesbygda på første mai. Noen snakket nedsettende om bondebrigaden. Navnet passet dårlig for bøndene sjøl kunne glane illsint mot de røde fanene og de blanke hornene når førstemaitoget marsjerte fram.
Henry Andersen, Holm, blåste klarinett i korpset.
– Du følte det nesten som en plikt å være med, sier Henry.
– Far min var stenhogger alle sine dager. Han kom fra Blekinge til Torsnes i 1909. Bestefar på morssiden var også svensk, han slo seg ned her i bygda en gang i 1880-åra.
Hjemme var vi fire barn som vokste opp, to gutter og to jenter. To andre søsken døde som ganske små. Sjøl er jeg født i 1918 og var nest eldst.
Arne Olsen forteller.
– En dag kommer dattera mi hjem fra skolen. – Vet du hva de kaller stedet her pappa, de sier vi bor på Den røde plass, sier jentungen. Og det kunne jo stemme ganske bra, for det har bodd mange røde rundt om på fjellet her.
Nå har det blitt tynnere i rekkene. Sjøl har jeg fulgt kommunistpartiet i motgang og medgang og det kommer jeg til å fortsette å gjøre.